Da later det altså til at vi har vunnet.
Og jeg vil påstå at vi var ganske tøffe.

Vi var jo ute i forstedene og snakket med en advokat eller noe i den dur i The Edinburgh City Council i går, og vi følte derfor at vi hadde noe i ryggen da vi gikk for å snakke med dem (Grant Management, som vi leier fra) i dag.

Først ble vi møtt av en litt slesk fyr.
Vi prøvde oss først med litt sunn fornuft. Vi sa at jeg betalte for en leilighet jeg ikke kunne bruke fordi den var farlig å bo i, og at det var deres ansvar å gjøre noe med det.
Mannen var dum og teit og sa bare at det ikke var noe han kunne gjøre med det, at det var en feil med en pipe som The Council måtte fikse, og at han skulle ta kontakt med dem senere i dag, så fikk vi se hvordan det gikk.

Jeg sa at det var greit nok, men hva skulle jeg gjøre i mellomtiden?
Jeg kunne jo, som nevnt, ikke bo der i påvente av at problemet skulle fikses. Jeg understreket at jeg ble syk av det. Vårt trumfkort var i grunnen at vi kom til å ta kontakt med Public Health ved The Edinburgh City Council hvis de ikke ga etter, for de kan nemlig erklære en bolig 'unfit for human habitation', og da ville GM være tvunget til å gi oss et annet sted å bo mens de utbedret problemet.
Problemet var at da jeg sa at hvis de ikke gjorde noe ville jeg gjøre nettopp det, sa bare mannen at det hørtes ut som en god idé, og at det måtte jeg gjøre.

Curses!

Vi gikk vår vei, skrev en mail til mannen vi hadde vært og snakket med i går, og fikk svar tilbake om at han hadde sendt en mail til Public Health, som i sin tur skulle ta kontakt med oss snart.

Mens vi satt der kom vi imidlertid frem til at vi hadde ikke vært stae nok. Vi hadde vært altfor snille, og snille mennesker blir tydeligvis overkjørt. Til de av dere som holder på å le dere ihjel når jeg sier jeg er alt for snill: Dere ler bare fordi dere kjenner meg og jeg ikke er like snill mot folk jeg kjenner. Alle vet at Tor er alt for snill.

Etter litt mer tankevirksomhet kom vi på flere ting vi ikke hadde sagt til mannen og som vi burde ha sagt. Det ville imidlertid se veldig svakt ut å gå slukøret tilbake kun utstyrt med to nye argumenter (1: Det er faktisk i deres makt å løse opp en kontrakt & 2: jeg har en LEGEERKLÆRING), så vi satt der litt til før jeg kom på den glimrende idéen at vi kunne skrive klagene våre ned på et ark.

Skrift er mektig. Det var ikke bare sant i det gamle Egypt. Det er det fortsatt. Hvis man har skrevet ned noe blir det umiddelbart mange grader ektere. Jeg skrev dermed et ganske offisielt utseende brev (for hånd, det trakk kanskje litt ned) og gikk tilbake.

Her må jeg medgi at jeg var litt frekk. Hele resten av dagen var vi høflige som to... engelskmenn, men her følte jeg at jeg kunne strekke meg til litt frekkhet. Jeg ga ham brevet og sa at vi ville ha en kopi tilbake med en underskrift på at de hadde lest det. Jeg informerte ham også om at grunnen til at jeg ville ha det var at de hadde vært noe slepphendte med papirer tidligere og jeg ville forhindre at de skulle kunne si at de aldri hadde fått det.

Jeg vet.
Deretter, er jeg stolt av å kunne meddele, ble vi strenge.
Vi sa at dette ikke var bra nok.
Tor var veldig flink til å si det.
Tor har autoritet som jeg tror jeg mangler.

Hver gang han antydet at mannen vi egentlig burde ha snakket med ikke var inne akkurat nå og kunne han kanskje få et telefonnummer vi kunne nås på, var vi dessuten ganske klare på at vi kunne godt vente. Vi liker å vente. Vi venter som bare det.
Og så videre.

Det virket. Da jeg så endelig spilte legeerklæringkortet gikk det som følger:
Jeg sa at jeg hadde en legeerklæring. Han sa jeg måtte sende den til ham så snart jeg kunne. Jeg sa "jeg har den her, hvis jeg bare kan låne litt strøm, for batteriet på mac'en min er tomt", hvorpå han ikke egentlig kunne gjøre noe annet enn å be oss med inn på et kontor.

Ja, det stemmer.
Alt så langt hadde foregått i entreen.

Da han hadde vist oss rommet, sa han at han skulle gå og hente sjefen, mannen som visstnok hadde vært på lunsj. Mens vi ventet diskuterte Tor og jeg hvorvidt de kom til å tilby oss te.
Vi var allerede ganske enige om at de hadde krysset grensen fra inkompetente til onde, noe som tillot at vi sto hardere på kravene, og det eneste som gjensto å finne ut nå var at om de var høflige eller uhøflige slemminger. Tor skjønte ikke forskjellen, men jeg mener den er viktig.

Det viste seg imidlertid at selv om de ikke var høflige nok til å tilby oss en kopp te, var de ikke så onde som det kunne virke.

Mannen som altså later til å være sjefen til den andre mannen prøvde seg først med "dette kommer det til å ta ca en måned å fikse". Det hadde vi jo hørt før og det påvirket oss ikke i det hele tatt. Jeg tror faktisk jeg har blitt en mester til å høre på folk som snakker bull med hva jeg bare kan kalled "amused detatchment". Jeg holder kjeft, lar dem snakke ferdig mens jeg smiler lett, og når de er ferdige å snakke påpeker jeg at det ikke har noe med noenting å gjøre.

Da mannen var ferdig å snakke sa vi at det ikke er fukten vi er her for å klage på først og fremst (selv om det jo er rotproblemet, noe alle og enhver skjønner, eller burde skjønne), og at det at det må ta så og så lang tid å fikse det problemet ikke er det vi protesterer på. Jeg pekte igjen på at jeg blir syk av mugg og at det er det problemet som krever umiddelbar løsning i form av at jeg får flytte ut eller at de utrydder den.

Og med en gang jeg påpekte det, la mannen seg flat og sa at muggen skulle de klare å ta livet av i morgen.

Jeg moret meg storlig over dette, for mannen som hadde sagt om og om igjen at det ikke var NOE han kunne gjøre, satt like ved siden av mannen som nå sa at dette var ikke et problem i det hele tatt.

I og med at de hadde lagt seg ned så lett, bestemte vi oss for å presse litt på, og vi fikk diverse løfter om alt som burde fikses. Inkludert ting vi ikke hadde klaget på ennå.

Jeg regner dermed dagen i dag som en BRA dag.
Helt til Tor for to sekunder siden knuste et vinglass mot veggen over alle notatene mine.
Jaja. Alt har balanse.