Nå som jeg har fått internett hjemme synes jeg egentlig det er på tide at jeg begynner å ta mine spaltist-plikter på alvor igjen. Jeg har jo vært litt slaskete denne høsten. Fra og med 11. september til og med 19. november skrev jeg 45 artikler. Det er nøyaktig 4,5 artikler i uken, og altså 1,5 mindre enn stipulert i kontrakten.

I tråd med mitt nye og bedre liv hadde jeg akkurat nå nettopp skrevet en artikkel om vanlige melbetegnelser i Storbritannia, og var nesten klar til å poste, da ulykken slo meg som lyn fra klar himmel. Det som antagelig skjedde er det som alltid skjer, nemlig at jeg kommer borti trackpaden, den innebygde «ignore accidental trackpad input»-programvaren ignorerte å ignorere, og jeg hadde plutselig merket noe utenfor teksten. Så antok jeg antagelig at jeg hadde skrevet noe feil, trykte backspace, og vips hadde jeg navigert bort fra siden. Som vanlig hadde jeg ikke lagret, og jeg bruker fortsatt Firefox, så når jeg trykte forward var alt borte. Uflaks.

Artikkelen var imidlertid ikke helt ferdig, og mens jeg ikke akter å skrive på nytt det jeg hadde skrevet kan jeg like godt legge til et avsnitt eller to om britisk kjøpebrød.

Brødet man finner i butikker her kan grovt sett deles inn i to typer. Den ene typen er slikt brød man finner på hoteller med continental frokost. Det er helt firkantet brød, enten loff eller halvfint med brunfarge. Dette brødet smaker omtrent ingen ting, og egner seg kun til å lage toast. Jeg har spist store mengder slik toast i høst. Små butikker har et par forskjellige merker slikt brød, store butikker har en diger reol med slikt brød. Jeg tror ikke det er noen vesentlig forskjell på de ulike merkene, så jeg ser ikke helt poenget, bortsett fra at litt større butikker gjerne har en økologisk variant. Dette brødet kommer pakket i ugjennomsiktige plastposer, og har unaturlig lang holdbarhet.

Den andre typen brød er egentlig ikke brød, men et varierende utvalg av tøysete ting som doughnuts, croissant, bagels, rolls og slike ting, med ett og annet brød innimellom. Ikke så mye solid grovbrød å finne her heller, og selv om det finnes litt forskjellig med solsikkekjerner og slikt i ser det ut til at brunfarge er et mye brukt triks for å få brødet til å se grovere ut. Mitt inntrykk er rett og slett at det ikke står så veldig bra til med butikkbrødet i Storbritannia. I den delen av artikkelen jeg mistet konkluderte jeg også med at mel-situasjonen heller ikke er noe å skrive hjem om, noe som antagelig skyldes en mye mindre tradisjon for hjemmebaking. Alt dette henger naturligvis tett sammen med at de mangler en solid matpakketradisjon her borte, og jeg tror egentlig de fleste problemene i det britiske samfunnet skyldes manglende matpakketradisjon, samt naturligvis at de må velge mellom å brenne seg eller å ikke bli rene når de vasker hendene.

Jeg må faktisk si bittelitt til om dette med blandebatteri. For vanligvis går det nemlig helt greit. Det er bare å slå på det varme vannet, for ved å følge litt med kan man skylle av såpen akkurat mens det er i ferd med å bli varmt, men før man brenner seg. På steder med lav trafikk funker dette utmerket. På universitetsbiblioteket derimot, er ikke dette mulig. Ikke bare er det høy trafikk, men kranene er også slike der du trykker inn en knapp som kommer ut av seg selv etter en stund. Og den stunden er ganske lang, i tillegg til at trykket er latterlig høyt når knappen er inne, så ikke bare er du praktisk talt garantert dritvarmt vann fra første sekund, men du er også nesten sikker på at det kommer til å sprute masse vann over både deg og benken. Herlig.

-Tor Nordam