Jeg leste i The Economist at Norge er kåret til verdens beste land å bo i, og jeg lot meg ikke overraske. Ikke bare har jeg hørt at vi har toppet slike kåringer før, men jeg vet jo at vi har det aldeles utmerket. Og en av de viktigste grunnene til at det er så bra å bo i Norge, men som jeg mistenker ikke har vært et kriterium i denne kåringen, er at det er så enkelt å motta en pakke i Norge.

Hvis du bestiller noe hjem til deg i Norge er det stort sett to muligheter. Enten kommer det med posten, eller så kommer det med et budfirma. Posten er vi jo alle kjent med, og selv om jeg er kritisk til privatisering av Posten, og selv om enkelte postfunksjonærer kan være inkompetente hinsides det fornuftige (særlig de to fyrene i post-i-kiosk-kombinasjonen der vi bodde på Byåsen), gjør Posten for det meste jobben sin når det gjelder å levere en pakke. Enten kommer pakken i postkassen, eller så må du hente den på postkontoret, som for de fleste er innen rimelig rekkevidde. Litt lengre nå enn før, men ikke værre enn at det går bra.

Når det gjelder budfirma har jeg selv kun erfaringer med UPS, og her snakker vi om meget gode erfaringer. Ikke bare er de av og til skremmende raske fra USA til Norge, men de har også en veldig praktisk tilnærming til selve overleveringen. Det som som regel har skjedd når jeg har bestilt ting er at de har ringt meg på mobilen, og så har jeg avtalt tid og sted. For eksempel utenfor Realfagbygget om ti minutter, eller hjemme senere i kveld. Ingen problem.

I Storbritannia er det ikke fullt så enkelt. For en stund siden bestilte Camilla alle bøkene hun trengte i høst, og de ankom gjerne to eller tre i slengen, innpakket hver for seg, og festet sammen med strikk. Når man fester tre vanlige bøker samme med en strikk blir det en bunt som er for stor til å passere gjennom en vanlig brevsprekk. Hvorfor postmannen ikke valgte å ta av strikken er for meg et mysterium, men jeg må i allefall anta at han på ett eller annet tidspunkt stod utenfor døren vår, og vurderte om det var mulig å presse bunten igjennom eller ikke, og kom frem til at det var umulig.

På dette tidspunktet ville det for meg vært naturlig å ringe på, for å sjekke om noen var hjemme. Det vet vi at han ikke gjorde, for vi var hjemme. Vi hørte nemlig lyden av brevsprekken, og da vi kom ut i gangen for å se lå det en lapp som forkynte at det var kommet en pakke til Camilla som var for stor for brevsprekken. Vi åpnet døra, men rakk ikke å få kontakt med postmannen før han forsvant.

Lappen fortalte om våre tre muligheter. Vi kunne enten ringe en automatisk telefonsvarer og be om å få pakken levert på nytt neste dag, eller vi kunne be om å få den til vårt lokale postkontor, eller vi kunne hente den på hovedpostterminalen. Jeg aner faktisk ikke hva som er mitt lokale postkontor, og det ville jo ikke ha noen hensikt om postmannen tok med seg pakken neste dag, for vi måtte jo bare anta at han ikke ville ringe på da heller, og at pakken fortsatt ikke ville få plass gjennom brevsprekken. Dessuten liker jeg å gå og se meg rundt, så jeg gikk til hovedpostterminalen. Det har jeg vel forresten skrevet om før, når jeg tenker meg om.

Jeg kom i allefall dit, og fikk utlevert tre pakker med en strikk rundt, som altså hver for seg var tynne nok til å gå gjennom bresprekken. Nå skal det i rettferdighetens navn nevnes at vår door-buzzer ikke funker, og at det er mulig postmannen prøvde denne først, og da han ikke fikk svar konkluderte med at det ikke var noen hjemme, men siden han uansett måtte opp til døra vår for å dytte lappen igjennom synes jeg egentlig han kunne ringt på der også.

Dette problemet har vi imidlertid utbedret. Door-buzzeren vår er fremdeles ute av drift, men vi har i det minste fått opp en lapp på døra som beretter situasjonen, og anmoder postmannen om å ringe på om det er noe. Pakker som kommer med Royal Mail og ParcelForce (som later til å være en under-avdeling av Royal Mail) kommer derfor frem på fornuftig vis nå. Det skyldes at disse firmaene har nøkkel til oppgangen her, og dermed kan ringe på her oppe. Det er naturligvis fortsatt utrolig mongo at vi enten må være hjemme for å ta i mot en pakke, eller gå til hovedpostterminalen som er dritlangt, men vi får i allefall pakkene. Egentlig er det vel også mulig å få pakkene levert til et postkontor i byen, men det er litt stress, for da må jeg først finne adressen til et postkontor i nærheten, og så ringe den automatiske telefonsvareren, og håpe at de forstår meg når jeg sier navnet mitt.

Men det finnes altså flere budfirmaer, og det som er så fint er at de ikke har nøkkel til oppgangen, og etter våre erfaringer og dømme har de hverken mobiltelefoner eller yrkesstolthet heller. Vi er jo oppmerksomme på at buzzeren vår ikke funker, men jeg synes egentlig ikke det burde være et problem. Som oftest når man bestiller noe oppgir man jo telefonnummer, så det burde ikke være umulig for budet å ringe. Det viser seg imidlertid at dette faktisk er umulig. Vår tyske med-beboer har lenge ventet på en laptop som skulle komme med ParcelLine. Hun visste sånn omtrent når den skulle komme, så hun ventet hjemme i tre dager, og hengte opp en lapp nede på ytterdøra, der hun skrev at buzzeren ikke fungerer, samt mobilnummeret sitt. Men til ingen nytte. Hun endte faktisk opp med å ta buss til flyplassen, så taxi derfra til sentralen til ParcelLine, hvor hun fikk hentet pakken selv, dagen før de sendte den tilbake.

Jeg kan egentlig ikke skjønne helt hvorfor det er slik, men det å få en pakke har liksom blitt et stort problem som alle frykter. Merkelig egentlig, for dette har jo alltid vært utrolig smertefritt i Norge, og Storbritannia virker jo sånn passe sivilisert. Grunnen til at jeg skriver om dette er at bredbåndsutstyret vårt skulle komme i dag, uten at vi har sett noe til det. Vi ventet hjemme i hele dag, og hadde en lapp med telefonnummer tapet fast til selve buzzer-knappen, men til ingen nytte. Til tross for at BT ringte i går for å fortelle at pakken vår kom til å komme i dag, og at den måtte kvitteres for.

Nå lurer du kanskje på hvorfor jeg ikke forklarte situasjonen med buzzeren til BT da de ringte, og det skal jeg fortelle deg. Det er fordi BT, i likhet med alle andre firmaer i dette landet, har oppdaget at det koster penger å ha noen til å snakke i telefonen. Uansett hvor du ringer får du derfor bare snakke med en maskin. Her er det forresten mye forskjellig ute og går, og jeg vil faktisk si at det enkle er det beste.

Royal Mail har en helt enkel telefonsvarer, der du kan legge igjen navn og adresse, og si om du vil ha redelivery eller om du vil ha pakken til et postkontor. Jeg greide å bruke denne, og jeg greide til og med å forklare på en måte som ga resultater at buzzeren vår var ute av drift.

BT har en slik standard trykk-et-tall-for-å-bli-plassert-i-en-av-tre-kategorier-greie. Nesten som et spill egentlig, for om du er tålmodig nok, og trykker nok tall og telefonnummeret ditt tre ganger får du faktisk snakke med en ekte person. Det hjelper ikke, for han snakker ekstremt fort og ekstremt skotsk, men du får i allefall bekreftet at det jobber ekte mennesker på BT, og det er jo litt trygt.

ParcelForce hadde den desidert verste løsningen. De hadde en slik high-tech maskin som liksom skal forstå det jeg sier. Veldig dårlig, og veldig frustrende. Det tok sinnsykt lang tid, og det eneste vi ble enige om var at maskinen ikke forsto hvilket navn det var snakk om. Den ba meg så om å taste et mobilnummer de kunne nå meg på, men vi hørte ikke noe mer fra dem før det dukket opp en pakke på døren noen dager senere.

Du lurer kanskje også på hvorfor vi ikke ringte for å kjefte på BT da vi innså at pakken ikke ville komme i dag. Vi prøvde å ringe nummeret på ordrebekreftelsen, men de smarte svina hadde naturligvis gitt oss nummeret til en ubrukelig maskin som ikke hadde noe å bidra med. Herlig.

-Tor Nordam