Helt siden vi kom til byen har jeg grått bitre tårer over mangelen på kamera. Jeg tror aldri jeg har vært i en by med så mange MOTIVER. Vel, ikke det at det er flere ting her, men dere forstår sikkert hva jeg mener: Det er så mange ting her som skriker etter å bli tatt bilde av. Da Tor så endelig kom tilbake med kamera, gikk vi selvsagt amok i en bilde-orgie som det burde gå gjetord om (jeg kunne tenke meg å vite etymologien til "gjetord"... var det gjeterne som brakte sladder fra bygd til bygd? Eller heter det ikke "gjetord" i det hele tatt?)

Dette bildet tok Tor den første kvelden med kamera. Det er Edinburgh Castle, set fra like utenfor inngangsdøren vår.

Her er et annet bilde av Edinburgh Castle, som jeg tok neste morgen på vei til parken. Legg merke til det lille tårnet på kanten der. Det må være en av mine favorittdeler av hele slottet.

Dette er et annet lite tårn av samme type, sett nede fra Prince's Street Gardens, en herlig liten park ikke så langt fra der vi bor.

Her er en stein vi fant i Prince's Street Garden

Mens vi sto og beundret den, kom det en mann bort til oss og sa at vi burde gå rundt til baksiden, for der sto det enda mer. Og sannelig gjorde det ikke det. Før vi fikk takket mannen hadde han imidlertid hastet videre. Det er betryggende å vite at Norge ikke bare gir bort hvilken som helst sten, men en som er ordentlig preparert.

Jeg må medgi at jeg tenker på Edinburgh som en middelalderby, gjerne med tunge gotiske preg, og jeg har derfor stadig stusset på disse husene. De ligger på vei opp mot slottet, og de ser strengt tatt ut som om de hører hjemme i Alpene. Det var sikkert meget fasjonabelt på et tidspunkt.

Dette er en av de kjempemange statuene i Prince's Street Gardens. Jeg aner ikke hvem mannen er, men jeg syntes den var veldig fin. Og dere kan selvsagt se slottet i bakgrunnen.

Scott-monumentet er et eget kapittel. Det dominerer deler av bybildet fullstendig. For de uinitierte: Sir Walter Scott var en stor romantisk forfatter, og skrev ved side av diverse annet Ivanhoe. Som takk for slike bidrag til nasjonalarven, bestemte man seg for å bygge et ENORMT monument i Princess Street. Det gikk ikke an å få det hele i ett bilde.



Og her er mannen selv:

Dette er utsikten fra Prince's Street til North Bridge, en av de fire store broene i byen. Det er ingen elv. Edinburgh er en by på to plan, kan man si. Broene går over jernbanen og over lavere gater.

Her er enda et bilde av slottet. Jeg føler ikke at man kan få for mange.

Her er enda et.

For å gå fra Prince's Street Gardens og hjem til leiligheten (som jeg lurer på om kvalifiserer til betegnelsen "kollektiv"... Jeg er usikker på akkurat det), må vi gå via en halv-dodgy gate med et parkeringshus, og derfra opp en bratt trapp til vårt kvartal. Dette bildet er tatt fra ca midt i den trappen.

Som jeg har fortalt til alle som vil høre, har Edinburgh visstnok det høyeste antallet bruktbokhandler per person på De britiske øyer. I tillegg til det, virker det på meg som om vi bor i et slags bokdistrikt. Det er et enormt antall bruktbokhandler i nabolaget. Her er noen av dem.

Her er Edinburgh Castle igjen, sett fra motsatt side denne gangen. Jeg er veldig svak for buer av alle slag i arkitektur, og falt selvsagt pladask for denne.

Jeg er veldig glad i Grassmarket, et område ikke så langt fra der vi bor. Det er et slags torg, hvis jeg kan kalle det det, og det er mange fine butikker og gamle puber med navn som "The White Stag". Og blomsterkasser i vinduene.

Her er enda et fint hus man kan se fra Grassmarket. Det ligger ved foten av gaten opp mot Greyfriars og huser faktisk et av vandrehjemmene i byen.

Har jeg nevnt at jeg er veldig glad i hustak?

Jeg nevnte at Edinburgh er en by på to plan. Her ser dere George IV Bridge, hvor Nasjonalbiblioteket ligger, sett nede fra en gate som går under.

Her er Greyfriars-området. Jeg liker veldig godt måten husene ofte kombinerer grå stein med veldig fargesterke butikkfasader. Uten at de trenger å gjøre bruk av neon eller andre vulgære hjelpemidler.

Det røde huset er altså Bobby's Bar.

Hvem er Bobby? spør dere kanskje da. Hehe. Jo, nå skal dere høre. Vi tenkte aldri egentlig over dette navnet, men vi stusset ganske ofte over denne statuen, som står akkurat der George IV Bridge begynner, rett over gaten fra Bobby's Bar.

Vi stusset ennå mer da vi la merke til at det var bilder av denne statuen på en hel masse postkort over hele byen. Det er jo i det hele tatt litt underlig å sette opp en statue av en hund, men enda underligere var det at det ikke sto noen forklarende plakett som kunne fortelle oss at det var, for eksempel en eller annen grevinnes favoritthund som hadde dødd på nettopp dette stedet (Den står helt alene - det ser veldig underlig ut). Til slutt kom vi imidlertid over den tåredryppende historien om Bobby, som tilhørte en politimann, og som da politimannen døde slo seg til på graven hans, hvor den ble til den også døde. Det syntes man var så rørende at man bestemte seg for å sette opp en statue. Til japanske turisters enorme glede.

Men tilbake til Edinburgh og bilder og slikt. Her er et bilde av flere hustak, tatt av Tor, med fjellet Arthur's Seat i bakgrunnen.

Dette er et bilde av George Square, som vel er min campus, selv om den ikke gir det helt store campus-inntrykket. Jeg har bare tatt bilde av husene på denne siden, for de andre er nok bygd på 60-tallet og ser deretter ut. Det er trist i grunnen. Heldigvis holder jeg til i den fine delen, og parken med de høye trærne gjør det vanskelig å se resten.

Midt i parken i George Square ligger det forøvrig en labyrint. Vel, det er ikke en ordentlig labyrint som man kan gå seg vill i. Det finnes faktisk bare en vei å gå, men den er til gjengjeld mye lengre enn den ser ut til ved første øyekast. Jeg har flere ganger hatt stor moro av å se folk begynne å gå den (mens noen andre venter, for eksempel) - etter et par svinger begynner de å gå raskere og raskere, og så finner de ut at når de har gått helt frem til sentrum, må de også gå tilbake samme vei, og at det kommer til å ta like lang tid. Stor moro for hele familien. Men det er fascinerende å gå den. Du får en slags transe-følelse siden du går langt uten at omgivelsene forandres eller du trenger å tenke på veien. Her er et bilde av labyrinten i stilisert form:

Og her er et bilde av hvordan den faktisk ser ut:

Her er et bilde av en av mine favorittgater i Edinburgh: SouthBridge. Denne gaten blir senere til både Nicholson Street og Clerk Street, og i denne lange veien finner man alt man kunne komme til å trenge på noe tidspunkt. Det er en stående vits i leiligheten at når jeg kommer hjem med noe fint jeg har kjøpt et sted kommer det helt sikkert fra denne gaten, som vi for ordens skyld alltid refererer til som Nicholson Street (selv om dette altså er South Bridge) fordi det er umulig å holde styr på hvor gatene skifter navn. Huset med kuppelen som dere ser der er Old College, den eldste nåværende delen av University of Edinburgh.

For å bryte med alle arkitekturbildene slenger jeg med dette: Det er høst her også nå. Skjønt jeg hører dere har fått vinter... I så fall kan jeg fortelle at jeg gikk til skolen uten jakke i dag. Jeg gikk hjemmefra med jakke, men det ble rett og slett for varmt.

Dette er en veranda på baksiden av et av byggene som hører til skolen min. Det er ikke strengt tatt en del av George Square, men hører nok til Teviot-bygningene, hvor jeg har Calvino og Borges-forelesningene mine. Jeg har lyst på en slik veranda, og jeg føler bestemt at den er litt bortkastet på en skole... Det er nok bare professorne som har tilgang til den.

Denne klokken henger i det jeg tror er Teviot Square, altså fortsatt en del av universitetet mitt. Jeg synes det er litt morsomt at det står Ars longa vita brevis på den. Det er en bra ting å skrive på en klokke.

Dette er et annet bygg som ligger i den samme konglomerasjonen av fantastiske steinbygnigner. Den skiller seg imidlertid ut på grunn av de fine snirklene.

Samfundet er vel og bra, og et riktig pent hus, forøvrig. Men jeg synes i grunnen det er mer... panache over dette (som huser Student Union). Det har imidlerid ingen storsal så vidt jeg vet.

Det får vel være nok for denne gang. La meg bare avslutte med dette idylliske bildet. Jeg vet den ikke ser ekte ut, men jeg kan bekrefte at den fløy sin vei bare et øyeblikk etter at Tor tok bildet: