"Hvor i svarte er butikken?" spurte jeg tidligere. Eller jeg skrev om det å lete etter en butikk, Are sa at "Hvor i svarte er butikken?" er en vanlig ting å tenke når man kommer til en ny by, og særlig i et nytt land. Uansett, etter to uker i Edinburgh har jeg funnet flere butikker jeg liker, og forsåvidt også flere butikker jeg ikke liker, men som ligger nært der jeg bor. Jeg har ennå ikke funnet en som har både utvalg og beliggenhet, men jeg har et område i kikkerten, og skal prøve å gå meg en tur i morgen.

I mellomtiden følte jeg behovet for ting man alltid har i hus, sånn som mel, egg, ost, krydder, te, kaffe, whisky ogsåvidere, og med dette melder det seg et nytt problem. I går stod for eksempel Camilla og jeg foran en hylle full av ost på en Sainsbury's, og spurte oss selv "Hvor i svarte er osten?". Vi tenkte vi skulle kjøpe helt vanlig hvitost, slik man bruker på ostesmørbrød og lasagne og pizza og i det hele tatt. Jeg så faktisk en butikk tidligere som hadde "Norwegian Jarlsberg Cheese", men det hadde de altså ikke her. Vi endte opp med en engelsk halvmodnet cheddar, og det funket faktisk helt fint til frokosten i dag morges. Så da vet du det.

Etter lunsj i dag gikk jeg så til den store Tesco-butikken like ved der vi bodde i forrige uke. Det tok meg bortimot en halvtime, men det var helt greit egentlig. Vi hadde en persistent shower tidligere på dagen, men det hadde lettet, og dessuten var det ikke så mange folk ute. I går var det nemlig aldeles jævlig, for da var det både lørdag og pent vær, og jeg hadde tenkt at vi skulle gå gjennom en fin gate jeg hadde funnet på fredag, men der var det aldeles stappfullt av folk. Nuvel. Jeg kom i allefall til butikken, og fant det meste av det jeg skulle ha, bortsett fra mel. Utfordringen med osten var bare småtterier i forhold til det jeg stod foran her.

For det første hadde de utrolig dårlig utvalg i mel til en så diger butikk å være, og det så dessuten ut til at det ikke gikk særlig mye av det. I Norge har jo store butikker gjerne en palle mel hvor man kan forsyne seg med 4 to-kiloer i slengen, men her var det ikke noe slikt. Det var Strong White Flour, Plain White Flour, Self-rising White Flour og Organic Strong White Flour. Self-rising hørtes veldig skummelt ut synes jeg, og jeg likte at det het Strong, så jeg kjøpte det. Så slet jeg veldig med å finne grovmel, for selv om jeg fant tre ulike typer brown flour (strong, vanlig og wholemeal organic stone-milled), kjentes det egentlig ikke særlig grovt ut når jeg klemte på pakken. Jeg kjøpte wholemeal etc. i håp om at det betydde fullkorn, men det viste seg å være ganske fint. Helkorn kunne jeg ikke se noe sted, og alt annet de hadde lot til være slike ferdigblandinger.

På vei hjem igjen oppdaget jeg at Marks & Spencer, som lenge har vært en gåte for meg, men som jeg nå har avslørt er en kjede som selger alt, har gratis hjemkjøring hvis man kjøper mat for over £50. Nå er det ikke så ofte jeg kjøper mat for over 600 kroner i en smell, og som Camilla innvender er det antagelig dyrere der, men jeg synes allikevel det er et kult tilbud, og jeg akter å benytte meg av det minst en gang i høst. Så det så. Dessuten følte jeg meg litt teit der jeg gikk med de tunge posene mine, for jeg hadde akkurat gått av bussen, og hadde fortsatt minst 20 minutter å gå (for den bussen jeg egentlig burde tatt går ikke på søndager), og jeg hadde faktisk kjøpt mat for £54, hvis whisky regnes om mat (Laphroaigh 10 years old, £24.98).

Jeg kjøpte dessuten alt som trengs for å lage boller, bortsett fra bakepapir, som jeg glemte. Og kardemommen kjøpte vi som hele belg-frukter på et opphørssalg i en krydderbutikk, så jeg må finne ut hvordan jeg skal bruke den først. Jeg spiste en i sted, og synes egentlig den smakte mest gress, og ikke noe særlig kardemomme. Mannen i butikken sa han hadde svart og grønn kardemomme, og vi trodde først vi ville ha svart, men så viste det seg at den var svart fordi den var røkt, og den luktet røkt sild. Camilla spurte hva man brukte slikt til, og mannen sa "This? You use it for cooking!". Vi kjøpte uansett litt av den grønne (som luktet kardemomme), men jeg vet altså ikke helt hvordan jeg skal angripe dem. Men jeg gjetter på at løsningen blir å gjøre noe brutalt med dem.

Røkt sild er forresten nøyaktig det Lapsang Souchong lukter. De fleste husker sikkert at The Chap oppfordrer sine lesere til å gå inn på Starbucks, eller et lignende sted, som hevder å selge te, og be om en kanne Lapsang Souchong. Naturlig nok følte jeg at jeg måtte kjøpe en pakke slik te da jeg kom over den, og jeg må bare innrømme at jeg ble temmelig overasket da jeg kom hjem og luktet på den. Den smakte egentlig ikke så verst, men lukten var rimelig spesiell, så jeg tror nok jeg vil anbefale at du finner en litt mer standard obskur te før du prøver å undergrave et ondt kaffe-imperium. Starbucks er forresten ganske vanlig her borte, men ikke fullt så vanlig som man får inntrykk av på Simpsons. Jeg har i allefall ikke vært inne på en ennå, og jeg tror nok jeg skal greie meg uten.

-Tor Nordam