Most recent comments
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 10 months, 3 weeks
Jogging og blogging
Are, 1 year, 10 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 1 year, 10 months
Reading in dark times
Are, 2 years
Moldejazz 2016
Camilla, 2 years, 3 months
Dørskilt
Karoline, 2 years, 4 months
Halifax
Tor, 2 years, 5 months
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 2 years, 5 months
Numerikk, takk
Tor, 2 years, 5 months
Topp tur
Camilla, 2 years, 7 months
50 book challenge
Camilla, 10 months, 3 weeks
Controls
Register

Hjem, kjære hjem

Edinburgh er som jeg kanskje har nevnt tidligere, en henrivende by. Jeg kan ikke forestille meg et bedre sted å bo, og det virker for meg (med tanke på min aversjon mot Oslo) som et under at en by kan være så eventyrlig samtidig som den er hovedstad i et land. Det kan være at dette henger sammen med at London kanskje er hoved-hovedstaden i Storbritannia, og at Edinburgh dermed i høyden blir en slags under-hovedstad. Storparten av tullingene og slemmingene drar dermed kanskje til London. Hva vet jeg.

I løpet av vårt opphold her, har vi sjelden bodd på samme sted mer enn to netter etter hverandre, og jeg anser dermed meg selv som fullt ut kvalifisert til å skrive litt om midlertidige husværer i byen.

Den første natten, som Tor har fortalt tidligere, kom vi frem heller uforberedte. Vi antok, dumme som vi er, at siden festivalen som nettopp hadde vært var over, og det ikke så ut til å komme noen ny med det første, samt at fellesferien er over for lenge siden, ville det være flust av vandrehjem hvor vi kunne tilbringe nettene mens vi lette etter mer varig husrom.

Dengang ei.

Vi, eller rettere sagt Tor, ringte og ringte, og det var ikke husrom noe sted. Til slutt fikk vi hjelp av en vennlig mann ved www.lastminute.com, som ringte sin venn John og fikk rede på at denne hadde et ledig rom i en leilighet som vi kunne leie for natten. Det ville koste oss £70. For denne mer eller mindre nette sum fikk vi tilgang til et kjøkken og to senger. Området virket umiddelbart litt dodgy, men det kan ha vært en følge av at vi ankom sent på kveld. Vi vurderte å gå ut og ta oss et glass vin, men puben, som så riktig koselig ut fra utsiden, var relativt full, og det var også en mann vi møtte i døråpningen. Han snakket uforståelig (det kan ha hatt noe å gjøre med dialekten), og siden vi begge er høyst skeptiske til folk som uten forvarsel snakker til fremmede, snudde vi i døren. I ettertid kom vi frem til at manne kanskje ikke var så shady som det kunne ha virket, da han nok ikke sa "I'm a junkie", som jeg trodde, men "I'm drunk", noe som ikke er like ille.

Vi delte som nevnt bad, kjøkken og stue med noen andre mennesker som vi aldri så. Det eneste vi visste om dem var at de likte å la digitalkameraene ligge og lade på badet. Jeg ble litt satt ut av dette, for jeg er ikke så glad i å ha kamera i områder hvor jeg jevnlig kler av meg. Om morgenen, da jeg sto i dusjen, ble jeg dessuten forstyrret av heftig banking på badedøren og noen som sa noe uforståelig, og da jeg hadde tullet meg inn i håndkleet mitt (som i etterpåklokskapens lys ikke er fullt stort nok), og fikk åpnet, sto det en stor tjukk fyr der som ville ha kameraet sitt fordi han hadde det travelt og skulle gå ut.

Vi fant aldri ut hva John het til etternavn, men han driver visstnok med langtidsutleie til vanlig, og vi måtte love å komme oppom kontoret hans hvis vi ikke fant noe sted å bo, uten at vi noen gang fikk vite hvor kontoret hans lå. Han var imidlertis en riktig hyggelig fyr, og området så mye mindre dodgy ut i dagslys neste dag, da vi skulle gå derfra til byen. Tor har jo allerede skrevet en del om den turen.

Man bør alltid ha en kjentmann med seg, men i mangelen av en sådan, brukte jeg Tor for alt jeg hadde. Han har tross alt tilbragt to dager eller så i byen på et tidligere tidspunkt, og han kunne fortelle at Edinburgh Backpackers' Hostel lå veldig fint til, og det uten at det var så fryktelig dyrt. Dyrt er det jo, men det lot til å være det beste alternativet. Det var, med sine £55 per natt, uansett billigere enn Johns leilighet, som var lenger unna sentrum.

Vårt opphold ved dette establissementet var heller langvarig, men altså delt inn i forskjellige perioder. Den første besto av nettene tilbragt i FC (Fleshmarket Close) 16. Dette var kanskje det mest shabby vi har vært borti så langt, og det var i grunnen ikke så ille. Det luktet litt rart på rommet (Tor mente det luktet såpe, jeg syntes det luktet litt urin...), og vi vinduet vendte ut mot en heller trang gate med høye hus av stein på hver side. Dette er en "close", et av de mange sjarmerende ordene skotter bruker for å beskrive smug. Denne plasseringen innebar at alle lyder fra gaten under ble forsterket og ført rett opp til vinduet vårt, slik at hvis noen -for å ta et eksempel helt ut av det blå- skulle ha stilt seg opp der for å synge gamle Beatles-låter og spille gitar, ville det føles som de var akkurat der i rommet, sammen med oss. Eller hvis en eller annen hvinende kvinne skulle fortelle sin (like tipsy) veninne alt om alt, ville det også høres riktig klart og tydelig. Jeg har heldigvis vennet meg til å sove med ørepropper, men selv med slik beskyttelse våknet jeg flere ganger i løpet av natten og tenkte "hva i all verden var det der?".

Dette var heldigvis i de tidligere dagene, da vi forstatt var relativt ubekymrede turister uten klare forpliktelser som krevde at vi skulle stå opp tidlig om morgenen. Selve navnet Fleshmarket Close gir jo ikke de mest behagelige assosiasjoner, men jeg tror ikke det var snakk om noe horestrøk. Vi bodde på dette rommet i to netter, og da vi gikk for å forlenge oppholdet, i og med at vi ennå ikke hadde klart å få tak i et sted å bo, fikk vi beskjed om at vi måtte bytte rom. Dette innebar den betydelige ulempen det er å måtte stå opp tidlig for å sjekke ut innen klokken 10, men vi overlevde, og da vi kom tilbake klokken ett, fant vi at vi hadde blitt flyttet til et riktig sjarmerende rom i 227-2.

Bakgården


Dette rommet befant seg midt i High Street, som er en del av Royal Mile (Tor har allerede nevnt hvordan gatene stadig skifter navn her). Som jeg sa i min første Edinburgh-artikkel, var dette rommet, til tross for dets meget sentrale plassering, ikke videre plaget av støy i og med at det vendte bort fra hovedgaten og mot en rolig bakgård. Vinduet var kjempestort, men oppdelt i en rekke veldig små ruter og av en glasskvalitet som underbygget ideen om glass som et tyktflytende materiale (eller var det en myte?). Foran vinduet sto et bord med en stol på hver side, slik at det var helt unødvendig å sloss om hvem av oss som skulle få nyte utsikten til frokost, eller mens vi skrev artikler, eller mens vi spilte Lord of the Rings Trivia Game.

Tor foran vinduet
Jeg er veldig glad i gamle stenhus med dertil hørende tak, og utsikten fra vinduet var derfor som skapt for å gi meg fred i sjelen. Bilder kan dessverre ikke yte utsikten rettferdighet.

Hustakene fra 227-2 og de små vindusrutene


Vi bodde på dette herlige rommet hele tre netter (den siste noe forstyrret av en ilter radiator), og da vi innså at vi kanskje hadde vært litt vel optimistiske med hensyn til leilighetsjakt og gikk for å forlenge leien, ble vi igjen flyttet. Resultatet var at vi fikk sett alle husene Edinburgh Backpackers' Hostel har å tilby.

Takvindu
Det siste rommet, som het 34-a7 eller noe i den dur, og var også riktig sjarmerende, om ikke like overveldende koselig som det forrige. Det hadde imidlertid en ny ting å tilby: takvinduer. Gjennom disse kunne vi se ut på flere gamle hustak, og jeg er redd bildene igjen er mangelfull dokumentasjon. Rommet var forøvrig lyst og fint, men det bød på det samme problemet som alle de andre rommene også hadde hatt: Trapper.

Vi er jo som nevnt på flyttefot, og av den grunn har vi tøyd grensene for hvor mange kilo vi har lov til å ta med. Det resulterte i at jeg tok med en enorm bag med hjul (det hjelper ikke i trapper), en sekk (liten) og en veske, mens Tor tok med en sekk (enorm), en sekk (liten) og en bag, samt en veske. Det er ille nok å ta seg fram med alt dette på flate, hyggelige bygater, men i trapper som er så bratte og smale at man må være veldig edru for ikke å falle ned og brekke nakken, blir det straks mye vanskeligere. Dertil kommer at alle har kastet et blikk på oss og tenkt "la oss plassere dem på det høyeste/laveste rommet". Takk Gud for Tor.

Utsikten fra 34-a7

Vi bodde bare en natt på det siste rommet, da det viste seg at siden vi hadde vært så dumme at vi ikke forutså at helgen var på vei, hadde vandrehjemmet blitt fullbooket mens vi så en annen vei. Vi måtte altså sjekke ut klokken ti om morgenen på lørdag, og Tor hadde heldigvis ringt rundt til diverse hostels og guest houses kvelden i forvegen slik at vi fikk plass på Mingalar guest house den følgende natten.

Mingalar betyr visstnok "velkommen" på burmesisk, og kun med utgangspunkt i navnet og mine egne omstendelige mentale bilder, hadde jeg udelte forventninger om å finne at stedet var drevet av eksil-burmesere som ville ha plassert en rekke eksotiske ting rundtom huset, og ville ha andre eksotiske ting hengende rundt omkring inne i huset, som selvsagt ville være innredet på en riktig eksotisk måte.
Dumme meg.

Stedet er erkebritisk, og selv de små, spredte henvisningene til burmesisk kultur er gjennomsyret av erkebritiskhet. Det er en hageport og en hekk, og foran inngangsdøren et velholdt blomsterbed hvis eneste eksotiske innslag er en enslig palme. Når man kommer inn døren, er gulvet selvsagt dekket av et vegg-til-vegg-teppe, og trappen ser så britisk ut som de kan bli. På veggen henger et bilde av en pagode (aha! det må være fra Burma), og det står en litt asiatisk utseende skål på det erkebritiske bordet. På veggene forøvrig henger det tre helt normale bilder, slik man kunne forvente å finne i et britisk guest house.

Den erkebritiske bakgården

Denne gangen måtte vi ned en bratt trapp, men når vi først hadde forsert denne hindringen, kom vi til en hvitmalt, vennlig dør, med en slik knott istedet for dørhåndtak, som de er så glade i her, og rommet er, om jeg skal tørre å gjenta meg selv, erkebritisk. Det er til og med en slik superbritisk (variasjon...) vinduskarm som er så bred at man kan sitte i den, og den er til og med utstyrt med en pute. Det er tekopper, og til og med et kjøleskap med melk til eventuell te vi måtte ønske å lage.
På veggen henger det imidlertid fem hoder som ser riktig skumle ut, og som jeg antar er burmesiske, designet for å skremme bort onde ånder (jeg har hørt at de driver med slikt i Asia). Forøvrig er det også et noe eksotisk utseende nattbord på den ene siden av sengen. Disse små, huslige dryppene av eksotisme gir en kanskje enda sterkere følelse av britiskhet enn et rendyrket engelsk utseende rom ville gjort, i og med at de roper imperialisme, men på den hyggelige, gentlemanaktige måten, hvor det viktigste er at man får teen til riktig tid.

Tor i vinduskarmen på det første rommet på Mingalar


En del av rommet
Etter tre dager på dette helt utmerkede rommet, fant vi ut at vi nok måtte forlenge oppholdet. Igjen. Som vanlig innebar dette at vi måtte bytte rom, og rommet vi måtte bytte til var hakket dyrere, til £70. Prisen sto imidlertid ikke i forhold til forskjellene. Som Tor flere ganger har påpekt siden vi kom dit, er det bare snakk om en prisøkning på 27%, mens rommet plutselig har gått fra å være et koselig krypinn til å bli en full blown suite med så høyt under taket at man blir svimmel. Bilder kan dessverre heller ikke denne gangen yte virkeligheten rettferdighet, men dere får ta fantasien til hjelp.

Fra å bo i underetasjen, havnet vi dessuten denne gangen i andre etasje, og utsikten var dermed uendelig mye bedre, selv om vi vel ikke tok dette så tungt.

Utsikten
Den fine, brede vinduskarmen forsvant imidlertid, men til gjengjeld dukket det opp fire gode stoler og to ekstra senger. Det var nemlig egentlig snakk om et firmannsrom. Vi bodde der i to netter (vi skulle jo bare bo der en natt, men da det viste seg at vi ennå ikke hadde fått leilighet (eierne, som vi hadde møtt den første kvelden, og som vi hadde fortalt våre optimistiske håp om å få flytte inn allerede på mandag til, moret seg stort da vi fortsatt var der da de kom hjem på torsdag) lot de oss bo der en natt til, fordi de hadde fått en avbestilling). Eierne var imidlertid veldig hyggelige folk, og vi fant endelig ut hvorfor et så erkebritisk sted har slikt et eksotisk navn. Kona er nemlig fra Burma, later det til. Mannen er forøvrig en herlig skrue. Han har masse hvitt hår og hopper rundt omkring og ler av ting. Vi liker ham.

Fredag fikk vi, som Tor har fortalt, endelig leiligheten, og vi flyttet selvsagt inn sporenstreks. Vi har det største rommet, og det eneste med bokhylle,

Bokhylla mi. Det er til å gråte av
og det eneste som trekker ned er vel at vinduet vender ut mot en gate, og steinhusene på alle kanter gjør at det blir ekstra hørbart når idioter står og klapper og synger under vinduet vårt. Vinduet er forøvrig sjarmerende, dessverre uten en bred vinduskarm av den typen vi hadde i kjelleren på Mingalar. Leiligheten er så sentralt plassert at det ikke er noe problem å gå overalt, og hvis vi går ut av døren og tre meter bortover, ser vi rett opp mot slottet, som i allslags vær er kjempeimponerende. Jeg vil ikke vise dere bilde av det nå, for både Tors mobilkamera og mitt macbook-kamera er for dårlige til å yte det rettferdighet. Utsikten fra vinduet vårt er dessverre ikke like bra, da det er et usigelig stygt moderne bygg ikke så langt unna, men midt imot står det en helt kurant steinbygning.

Tor foran vinduet

Det er heldig at vi endelig har fått et sted å bo, for uten fast adresse kan man knapt få mat i dette landet. Jeg vet ikke om det er sånn i Norge, og at jeg bare ikke har lagt merke til det fordi jeg alltid har hatt fast adresse der, men man får ikke opprettet bankkonto, man får slett ikke readers' card, og jeg er sikker på at det er flere ting jeg ikke har fått gjort, men det har jeg glemt fordi jeg har det så bra i en leilighet med hyggelige folk (to svenske jenter fra Stockholm - den tyske jenta har ikke kommet ennå), vannkoker, komfyr og både vaskemaskin og oppvaskmaskin. Vi har imidlertid ikke turt å ta ibruk sistnevnte, delvis fordi vi ikke har nok kopper tilsammen til å fylle den...

Det morsomme ved å bo i en slik bygård, med en likens en rett over gaten, er at man kan tilfredsstille kikkerbehovet uten å være en kikker. Vi har for eksempel en nabo over gaten som liker å sitte ved vinduet og spille banjo eller ukulele eller et annet lite strengeinstrument. De har forøvrig rokkeringer på kjøkkenet. Og om jeg ikke greier å holde liv i noen av plantene jeg planlegger å gå til anskaffelse av, kan jeg trøste meg med at en av naboene over gaten har flere palmer i vinduet.

Den fine koppen til blyantene mine


Bokhylla etter handleturen. Legg merke til whisky til Tor,
noen nye bøker og en blomstervase
I går, selv om det var søndag, gikk vi på handletur. Det finnes en hel serie veldedighetsbutikker, eller hva man nå skal kalle dem. Det er Fretex om og om og om igjen. Oxfam gjorde særlig inntrykk på oss, og vi handlet det utroligste for nesten ingenting. Blant skattene vi kom over, fant vi en fantastisk tekanne, en kjempefin kopp til å holde penner og blyanter, to whisky-glass (til Tor, selv om jeg vurderer å bruke det ene til å henge øredobbene mine på) en henrivende blomstervase, en kjempefin utgave av Dickens' David Copperfield og en utgave av Christopher Marlowes samlede verker fra 1924. Jeg advarer dere. De aller fleste av dere kommer til å få julegaver fra Oxfam. Karoline: Jeg har allerede kjøpt din. Du får den når du kommer hjem.

Fordi jeg er så fantastisk snill, vil jeg forresten dele en hemmelighet med dere.
Det finnes nemlig noe som heter abebooks.co.uk. Det er en side som lar dere søke i alle bokhandler på nett i Storbritannia på en gang, og da kan dere selv velge den billigste, eller den utgaven dere er ute etter. Camilla, hvis du leser dette, har jeg allerede kommet over en mengde signerte førsteutgaver som jeg har mostått.
Jeg har kjøpt alle skolebøkene mine så langt herfra, og jeg har brukt mindre på åtte bøker enn jeg vanligvis har brukt på en.
Men ikke si det til noen andre.
Som foreleseren min sa: Det som er en ettertraktet juvel for deg, er overflødig lagerplass for en bokhandler i Shropshire, og han er mer enn villig til å sende den til deg for £3.

Comments

Jørgen,  25.09.06 14:46

Fantastisk, rett og slett. Merker at disse jevnlige og utdypende artiklene gjør at man får en følelse av å være der. Chill.

Ragnhild,  25.09.06 17:21

Koselig. Så artig at dere studerer på et sted mange her ikke kjenner til.
Calcuttagutta har en slags "embracing" effekt på meg.
Camilla T.,  25.09.06 19:24

Hvilke signerte førsteutgaver??!!
Hvordan kan du motstå dem? Akk!

Camilla,  26.09.06 14:15

Vel, det er lett, Camilla.
Kontoen er tom.
Category
Miscellaneous
Tags
Edinburgh
Grindlay Street
Mingalar Guest House
Edinburgh Backpackers' Hostel
Views
3471
Google hits
9
Last google search
dørhåndtak hageport