Når vi var og hørte på introduksjoner og blabla på søndag var det en ung fyr med kul dialekt som sa at om vi fant det vanskelig å komme i kontakt med lokalbefolkningen var det bare å ty til kommentarer om været. "It's nice out", for eksempel. Briter er nemlig, i følge mannen, sykelig opptatt av været. En naturlig konsekvens av å bo på et sted der været gjør såpass mye ut av seg. Han mente for eksempel at bare en brite kunne foklare deg forskjellen på "persistent rain" og "heavy showers". Det er naturligvis bare bull, det er jo bare snakk om vedvarende regn versus kraftige byger. La meg skyte inn at det kan hende han snakket om "persistent showers" og "heavy rain", og da har jeg i såfall ingen forslag på stående fot, så vi får satse på at det var det han mente.

Uansett, siden vi kom hit har det i grunnen vært helt utmerket vær, for det meste med sol og blå himmel, og på det verste har det falt et lett regn i korte perioder. I dag, derimot, hadde vi "persistent rain" med innslag av "heavy showers". Da var det ganske kjipt at jeg fortsatt ikke har kjøpt meg nye sko etter at de forrige ble stjålet på idrettsbygget på Dragvoll i mai. Jeg har jo ikke akkurat følt behovet så sterkt, for jeg går jo gjerne i sandaler når været tillater det, og i det siste har jeg tenkt at det er vel bedre å kjøpe sko i England enn i Norge, men akkurat i dag angret jeg litt, der jeg gikk rundt i sandalene mine.

Grunnen til at jeg har tenkt at jeg heller kunne kjøpe dem her er naturligvis en romantisk forestilling om gamle, solide skobutikker som selger kvalitetsko, eller kanskje aller helst en skomaker, men det er jo bare bull. Så langt har jeg i allefall ikke funnet noen butikk som virker lovende, jeg kommer naturligvis ikke til å gå til en skomaker, og alle butikkene som er anbefalt i mitt referanseverk på slik, En Riktig Gentleman, ligger naturligvis i London.

Apropos romantiske bilder; jeg begynner å se med nye briller på konseptet å pusse opp gamle hus. Det har seg nemlig, ikke overraskende, slik at om du pusser opp et gammelt hus vil det faktisk fortsette å være et gammel hus, og det finnes grenser for hvor mye du kan pusse opp uten å rive hele driten. Akkurat nå bor vi eksempel på et lyst og fint rom som bærer preg av å være nyoppusset. Det bærer egentlig preg av å være litt for lettvint oppusset, for gulvet knirker og vinduene ser ut som om de er fra før krigen, men selv om det hadde vært i orden hadde man fortsatt måtte gjort en gigantisk innsats for å få det bra. På veggen på rommet vårt har vi en radiator, som har gjort lite ut av seg frem til i dag, da den plutselig og uten forvarsel begynte å lage lyd. Først i korte intervaller, deretter i sikkert en halvtime. Først trodde jeg det var et lokalt problem, men da jeg gikk ut i gangen innså jeg at lyden kom fra alle rørene i hele huset. Rett og slett sykt.

Og mens vi er inne på rør, dusjen her er et kapittel for seg. I går var det ikke noe varmt vann å få, og dette gjorde vi naturligvis oppmerksom på, på en høflig måte. Kort tid senere kom det en fyr og glodde på alle de syke remediene engelskmenn bruker for å få varmt vann. Han ble ikke riktig klok, og sendte opp en dame som fortalte at han hadde ikke følt seg kompetent fordi han var kanadier, og jeg forstod hvordan han følte det. I skapet på badet er det en varmtvannstank. Den ser ut som om den er enda eldre enn vinduene, men det er i allefall en grei sak. En helt vanlig varmtvannstank. På veggen på kjøkkenet er det i tillegg en slik dings de har på kontinentet, en sånn en som varmer vann etterhvert som du bruker det ved hjelp av gass. Den har et stillbart ratt som går fra 0 til MAX, og denne hadde tydeligvis stått på 0, som var kanskje var galt. Etter at den ble slått på lot den også til å forsøke å varme vann litt sporadisk, og uavhengig av om vi faktisk brukte vann. Og for ytterligere å forvirre er det også en bryter med en slags klokke, og påskriften "HOT WATER", og denne hadde et lys som lyste oransje.

Damen gikk i allefall sin vei, og kanadieren kom tilbake en halvtime senere, kjente på vannet, og sa han måtte ringe noen. Hva som skjedde videre vet jeg ikke, for da gikk vi ut, men i dag morges var det i allefall lunkent vann i dusjen, så jeg skal ikke klage for høyt. Skjønt trykket var heller ikke videre høyt, det var faktisk så lavt at om jeg holdt dusjhåndtaket i hode-høyde kom det ikke vann ut. Og med det samme jeg i er gang, hva er det egentlig med å legge vegg-til-vegg-teppe på gulvet på et bad? De er syke sier, jeg syke.

Vi har ennå ikke fått oss en leilighet, men vi skal se på en i morgen som vi har tro på at vi får, og den er angivelig kjempefin. Det sa i allefall den svenske jenta vi skal dele med. Kollektiver later til å være det mest normale i sentrum, men mange har en øvre begrensning på tre beboere på grunn av noe greier med HMO, som jeg ikke vet hva står for. Det er derfor ofte slik at selv om det står "dobbeltrom ledig i leilighet" betyr ikke det at rommet passer for to personer, det betyr bare at det er et stort rom. I går var vi å så på nettopp et slikt rom, hos Humberto og Wolfgang i Clerck Street, men så viste det seg at det var bare for en person, og at Humberto hadde misforstått når jeg spurte om det var ok for et par å bo der.

Og hva er det forresten med å bytte navn på en gate? Først synes jeg det var rart og forvirrende at noen gater kun beholdt navnet sitt et kvartal eller to, og jeg klødde meg i hodet og lurte på hvordan jeg hadde havnet i Lonon Road, når jeg visselig gikk langs Regent Street nå nettopp, men etterhvert har jeg innsett at det faktisk bidrar til entydighet, og at det er mye lettere å plassere et sted på kartet bare ved å vite hvilken gate det ligger i når gatene bare er noen få hundre meter lange, og ikke kilometervis, sånn som Moldelivegen.

Jeg har forresten blitt venner med mitt nye Vodafone abonnement, for nå har jeg funnet ut hvordan man bruker det til å koble til laptopen til nettet, og det er slik jeg har tenkt å poste denne artikkelen. Det er antagelig gresselig dyrt, men hva gjør jeg vel ikke for dere, mine kjære lesere.

De er forresten litt barnslige her borte føler jeg. Det koster meg visstnok 5p i minuttet å ringe til andre Vodafone-brukere, og det er jo akseptabelt, men til andre nettverk koster det 35p. Nå må jeg bare innrømme at jeg ikke er fullstendig oppdatert på ring-kontant-priser i Norge, men jeg synes et prispåslag på 700% til andre operatører er litt i drøyeste laget.

I morgen skal altså Camilla forhåpentligvis møte om ikke annet sin sub-supervisor, vi skal henge ut på vårt nye stamsted, Caffe Nero, og vi skal glo på leilighet. Jeg kommer tilbake med mer.

-Tor Nordam