Most recent comments
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 10 months, 3 weeks
Jogging og blogging
Are, 1 year, 10 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 1 year, 10 months
Reading in dark times
Are, 2 years
Moldejazz 2016
Camilla, 2 years, 3 months
Dørskilt
Karoline, 2 years, 4 months
Halifax
Tor, 2 years, 5 months
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 2 years, 5 months
Numerikk, takk
Tor, 2 years, 5 months
Topp tur
Camilla, 2 years, 7 months
50 book challenge
Camilla, 10 months, 3 weeks
Controls
Register

Israel og Palestina - en innføring

Ragnhild skrev i en kommentar til denne posten at hun gjerne så at noen tok en gjennomgang av Israel/Palestina-historien her. Jeg skal gjøre mitt ytterste. Da selvsagt med det forbehold at denne gjengen klarer å gjøre historie så komplisert at ethvert forsøk på forenkling gjerne medfører feil både her og der.

Det er vanskelig å si klart hvor man skal begynne, men siden så mange gjør det, kan jeg vel ta utgangspunkt i Bibelen.

På 500-tallet før vår tidsregning, ble det israelske folket deportert til Babylon. Dette er det som kalles Det babylonske fangenskap, og er en ganske viktig del av bibelhistorien. Man kan kanskje si bibelhistorien ble skapt i denne perioden.

Alle har jo hørt om slaveriet i Egypt, utvandringen med Guds hjelp og vandringen i ørkenen før Israelerne endelig fikk det lovede land. Det interessante er imidlertid at det ikke finnes noe bevis for at utvandringen fra Egypt faktisk fant sted (med eller uten mirakler), eller at det for den saks skyld var noen stor israelsk befolkning i Egypt. Her er en veldig god artikkel om det, til tross for det noe uakademiske preget på siden forøvrig.

Mens israelerne var i fangenskap i Babylon - i seg selv et resultat av Baylonerrikets vane med å flytte om på erobrede folk, slik at de ikke skulle gjøre motstand - vokste diverse gamle historier seg større og tilpasset seg den nye situasjonen de var i. Det ble skapt en mytologi som fortalte at Yahwe passet på israelerne som Hans utvalgte folk, og at han også tidligere hadde hjulpet dem ut av et fangenskap i fremmed land for å føre dem tilbake til landet som rettmessig tilhørte dem. Det er ikke noe rart i at et folk i eksil skaper en slik mytologi, men det som gjør det hele interessant, er at etter at eksilet opphørte, og israelerne fikk vende tilbake til Israel, ble disse historiene skrevet ned i Torahen, altså det vi kjenner som de fem Mosebøkene. Og det er nettopp disse bøkene og historien om Josva og gjengen det refereres til når ytterliggående religiøse jøder bruker religion som begrunnelse for å flytte til de okkuperte områdene, for eksempel.

Samtidig som disse bøkene ble skrevet, begynte imidlertid også den jødiske diasporaen, som er del av dette problemet. Da eksilet ble opphevet, valgte nemlig noen å ikke flytte hjem, og fra den tid av har det alltid bodd et stort antall jøder utenfor Israel.

Denne situasjonen ble imidlertid verre med den romerske okkupasjonen, og spesielt etter to jødiske opprør mot den romerske staten, henholdsvis i år 70 og år 135 e.Kr. Da mistet de nemlig staten, og flere ble solgt som slaver over hele Romerriket. Andre flyttet bare unna forfølgelsene.

Det er deretter fristende å hoppe noen hundre år frem i tid.
Islam oppsto på den arabiske halvøya, og gjorde enorme fremskritt i Midtøsten, og Palestina, det tidligere Israel, ble gradvis islamisert, befolket av et muslimsk, arabisk folkeslag. Det sorterte først under et arabisk kalifat, avbrutt av tyrkisk invasjon og kristne korstog.

Det bør nevnes at korstogene har gjort mye skade her. Korsfarerne var ikke nødvendigvis gode venner med jødene, men hovedkampen sto mot muslimene. Det er interessant at begge sider av konflikten står igjen med en ide om at de vant, i og med at de kristne egentlig tapte så det sang.

De har imidlertid satt spor , og korstogene ansees gjerne som uavsluttede. Imperialismen og dagens agendaer i området regnes som fortsettelser på den samme tendensen. Derav mye av de anti-vestlige følelsene som settes i sving hver gang Europa og USA stiller seg på Israels side. Men jeg hopper for langt frem.

Det har hele tiden vært jødiske bosetninger i Palestina, og dette økte da jødene ble kastet ut av Spania, hvor de hadde hatt det relativt bra under muslimene, i og med den katolske reconquista (gjenerobring) under Ferdinand og Isabella. Interessant nok ble denne avsluttet i 1492, samme år som Colombus dro til Amerika for første gang. Det var ikke bare muslimer som måtte døpes eller flykte, men også en hel masse sefardi-jøder, som enten tok veien til Belgia eller det hellige land. Dette er forresten Portugiser-jøder, som unntas fra jødeklausulen i den opprinnelige norske grunnloven fordi de var handelsmenn og brakte store rikdommer til landet...

Jøder i Europa har generelt ikke hatt det særlig bra. Det kan spekuleres i hvorfor det er slik, og svaret ligger vel i at de skilte seg ut, de drev med pengeutlån og renter, noe som gjorde at de kunne drive bankvirksomhet når det fortsatt ikke var mulig for kristne, og dermed ble rike, i alle fall enkelte familier. Når så en liten gruppe mennesker, av en annen etnisitet enn majoriteten, later til å gjøre det bra, retter de upriviligerte i majoriteten sinnet sitt mot dem, gjerne ledet av de priviligerte i majoriteten som heller ser at sinnet rettes mot noen annen enn dem selv.

Vi kjenner vel nok til denne historien til at det ikke er nødvendig å gå så veldig nøye inn på den her. Saken er imidlertid den, at zionismen, bevegelsen for et jødisk hjemland i Palestina, sprang ut av slik forfølgelse. Det var vel så vidt jeg husker delvis som et resultat av Dreyfus-affæren, hvor Alfred Dreyfus ble uskyldig dømt for forræderi (noe som provoserte Zola og andre), men kanskje mer som følge av andre opplevelser i Wien at Theodor Herzl grunnla Verdens zionist-organisasjon som krevde en jødisk stat. Begrunnelsen var at jøder aldri kunne håpe på rettferdig behandling i en ikke-jødisk stat. Dette var i 1896, året etter ble den første internasjonale zionistkongressen holdt i Basel. Palestina var på det tidspunktet under Osmanerriket, men første verdenskrig var på trappene.

Og her kommer problemene inn.
Men først, en pusekatt:

Det er viktig å slappe av mellom slagene

Første verdenskrig var vel det man må kunne kalle en skjebnetime (om enn i noe overført forstand)... Alle som har sett filmen Lawrece of Arabia vet at T.E. Lawrence ledet en arabisk oppstand mot Osmanerriket (som var alliert med Tyskland), med det løftet i bakhånd at man skulle få opprette et arabisk rike i området. Også zionistene så muligheten for en egen stat i og med Osmanerrikets kollaps. Nå hadde det jo bodd arabere i området de så for seg i over 1000 år, og britenes løfter til araberne var enda et hinder. Men i Balfour-erklæringen fra 1917 lover britene å støtte kravet om "a Jewish homeland" i Palestina, hva nå det måtte innebære:

"His Majesty's Government view with favour the establishment in Palestine of a national home for the Jewish people, and will use their best endeavours to facilitate the achievement of this object, it being clearly understood that nothing shall be done which may prejudice the civil and religious rights of existing non-Jewish communities in Palestine, or the rights and political status enjoyed by Jews in any other country."
-Balfour-erklæringen sitert på Wikipedia

Problemet med Balfour-erklæringen er nemlig den at den er grusomt vag. Man kan lese inn i den nøyaktig det man vil. Og det gjorde man, selvsagt. Ved Versailles-traktaten ble Palestina erklært som britisk mandat-område. Og da sto britene der med to løfter som vanskelig kunne forenes slik at begge ble fornøyde. Slik Arthur Koestler karakteriserte den, var det snakk om "one nation solemnly promised to a second nation the country of a third." (ibid.)

Interessant nok var motstanden i det britiske parlamentet ikke basert på anti-semittiske grunner, men tvert imot, en frykt for at en støtte til en jødisk stat ville være en form for anti-semittisme, fordi det ville flytte senteret for jødisk liv bort fra Europa og USA.

Det var flere avtaler av ymse slag, og felles for dem alle var vel egentlig at de dolket de palestinske araberne i ryggen. Hverken britene, jødene eller de andre araberne later til å brydd seg det minste om dem.

Den første av disse avtalene var Hussein-MacMahon-avtalen fra 1915, mellom Sharif Hussein ibn Ali og Henry MacMahon. Bakgrunnen for denne avtalen var at Storbritannia var interessert i å få araberne til å gjøre opprør mot Osmanerriket, som altså var alliert med tyskerne. For å gjøre dette, ville de ha noe i bytte - de risikerte tross alt livet. 24. oktober 1915, sendte MacMahon et brev som sa følgende:

The districts of Mersin and Alexandretta, and portions of Syria lying to the west of the districts of Damascus, Homs, Hama and Aleppo, cannot be said to be purely Arab, and must on that account be excepted from the proposed delimitation. Subject to that modification, and without prejudice to the treaties concluded between us and certain Arab Chiefs, we accept that delimitation. As for the regions lying within the proposed frontiers, in which Great Britain is free to act without detriment to interests of her ally France, I am authorized to give you the following pledges on behalf of the Government of Great Britain, and to reply as follows to your note: That subject to the modifications stated above, Great Britain is prepared to recognize and uphold the independence of the Arabs in all the regions lying within the frontiers proposed by the Sharif of Mecca.
-Wikipedia

Araberne leste ut av dette et løfte om arabisk uavhengighet som takk for deres hjelp under krigen. Litt av problemet i korrespondansen ligger i henvisningen til "districts (...) [which] cannot be said to be purely Arab". Araberne anså nemlig Palestina som "purely Arab", i og med at 90% av befolkningen var arabere, men det gjorde nok ikke britene.

Sykes-Picot-avtalen fra 1916 ble nemlig ansett for å bryte med den foregående. Det var en hemmelig avtale som ikke ble offisielt offentliggjort før etter krigen. Den ble fremforhandlet av François Georges-Picot og Mark Sykes og sa i korte trekk at etter krigen skulle Frankrike få en del av Midtøsten, mens Storbritannia skulle få en annen del. Palestina skulle legges under internasjonalt oversyn i påvente av hva de andre stormaktene kunne tenke seg.

Russland ble med på avtalen, men da revolusjonen inntraff, mistet de rettene de andre stormaktene hadde gått med på, og da offentliggjorde Lenin avtalen (som altså var hemmelig), noe som ga Storbritannia problemer med araberne. Mange ser begynnelsen på det dårlige forholdet mellom arabiske makter og vesten i dette; at vesten ikke evnet å holde løftene de hadde gitt dem i forbindelse med krigen.

Senere har vi Faisal-Weizmann-avtalen fra 1919, hvor Emir Faisal, som var konge av Syria frem til franskmennene kastet ham ut, og deretter konge av Irak, på vegne av araberne lovte zionistene å støtte Balfour-erklæringen. Faisal anså araberne i Palestina som primitive, uutdannede og dermed helt greie offer i et forsøk på å alliere seg med zionistene som han anså som potensielt mektige allierte. De to folkene skulle altså jobbe sammen for å sørge for jødisk innvandring til områdene, samtidig som de hellige områdene skulle bli værende på muslimske hender. Zionistene tok samtidig på seg å hjelpe araberne i Palestina med å utvikle økonomien og landet.

Samtidig nektet de palestinske araberne å anerkjenne Balfour-erklæringen i og med at de utgjorde 90% av området, og mislikte at de ikke engang hadde blitt spurt før man bestemte seg for å gi bort landet deres. Det ble ikke noe av denne avtalen i lengden. Faisal la nemlig ned en klausul hvor han satte som betingelse for at det han hadde sagt skulle gjelde, at Storbritannia oppfylte løftene de hadde gitt araberne. Det skjedde jo ikke, og avtalen ble trukket tilbake.

Et annet ankepunkt har vært bruken av ordene "national home".
Hvordan skiller det seg fra "state"?
Jeg siterer:
Commenting on the proposal Chaim Weizmann, President of the English Zionist Federation, noted, "I should like to point out that we do not aspire to found a Zionist State. What we want is a country in which all nations and all creeds shall have equal rights and equal tolerance. We cannot hope to rule a country in which only one-seventh of the population are at present Jews."

When asked about this quotation in 1947, Weizmann did not recall ever saying it, and clarified that at any case : "That is quite right. We did not want to speak of a State then. We spoke of a National Home. But the characteristic of the thing, whether it is a National Home or whether it is a State, remains the same. We think that in the Jewish State all peoples will live in amity and freedom".

-Wikipedia

Zionistene valgte også å ignorere reservasjonene til Kong Feisal, og krevde at avtalen de hadde skulle fortsette som planlagt.

Jeg tror det er på tide med enda en pusekatt (fortsatt med spennende ny teknologi):

fortsatt våken?

Det Palestina som Britene fikk mandat over i 1919, eller 1922, alt ettersom, var større enn det navnet referer til idag. Det inkluderte dagens Israel, Gaza, Vestbredden, deler av Golanhøydene (som nå er Syriske, men okkupert av Israel) og Jordan. Folkeforbundet ga i 1922 britene klar beskjed om at det skulle forberedes et jødisk hjem i Palestina, men unntok Transjordan (det som idag er Jordan) fra dette kravet. Storbritannia byttet dessuten bort Golanhøydene til franskkontrollerte Syria på et tidspunkt.

I løpet av 1920-tallet kom det ifølge Wikipedia 100 000 jødiske immigranter til Palestina. Ettersom anti-semittismen økte i Europa, økte også innvandringen til Israel, og dermed motviljen i den arabiske befolkningen i områdene.

Mange av araberne som bodde på landene eide ikke landet, men bare trærne som vokste på landet. Dette førte til gnissninger, da jødiske immigranter som var opplært i europeiske eiendomsskikker ikke forsto at de bare hadde kjøpt landet, og ikke trærne på det. Ettersom motstanden økte, kom det til trefninger mellom araberne og de jødiske innflytterne, og Haganah, en jødisk paramilitær organisasjon som var forløperen til den israelske hæren, ble skapt for å beskytte kibbutzene mot angrep.

I 1929 angrep arabere jødene i Hebron og drepte nesten 70 jøder. Dette kom som følge av rykter om at jøder hadde drept arabere, slik det vel har fortsatt i nesten 70 år. Rabbi Kaplan, som overlevde massakren, og var blant dem som deretter flyttet til Jerusalem, hevder at zionistene var ansvarlige for massakren, fordi de hadde provosert araberne.

Og her ligger mye av problemet i enhver sammenfatning av denne historien. Hver side vil gjerne fremstille den andre siden som onde gærninger, og går gjerne til ytterligheter for å få dette til. Samtidig oppfører begge sider seg faktisk som onde gærninger, så det er nærmest umulig å vite når de ikke har gjort det. For å komplisere saken ytterligere, er det ingen klar grense for hvem som er på hvilket lag. Det er ikke slik at alle jøder er på en side, og alle arabere på en annen. Rabbi Kaplan er et eksempel. Man kan av og til trekke grensen ved de ortodokse jødene som også er zionister. Det er den gjengen som gjerne bosetter seg på vestbredde og andre steder der de egentlig ikke har lov til det, og som gjør det fordi det står i bibelen at de skal gjøre det. Men samtidig er det en hel masse fornuftige ortodokse jøder. Og for å komplisere saken ytterligere er de aller fleste ultra-ortodokse (altså mennene med krøller foran ørene og svarte klær) motstandere av zionismen og opprettelsen av staten Israel, da de mener det er noe Messias skal ordne med når han kommer.

Det var altså slett ikke bare araberne som grep til vold. De første terrororganisasjonene i Palestina i nyere tid var jødiske: I 1931 skilte Irgun, også kjent som Etzel, seg ut av Haganah i protest mot dennes sosialistiske bakgrunn og tilbakeholdenhet med hensyn til voldelige aksjoner. Irgun fikk igjen avleggeren Lehi, også kjent som Stern Gang, i 1940. Begge disse regnes som terroristorganisasjoner. Særlig det at britene begrenset den jødiske innvandringen i 1939 (noe som i ettertid virker merkelig og galt), produserte sterk voldelig motstand fra disse gruppene. Forståelig nok, kan man kanskje si.

Det er jo alltid slik med terroristorganisasjoner at de gjerne har gode grunner, men bare bruker feil fremgangsmåte. Så også disse. I 1946, altså etter krigen, bombet de King David Hotel i Palestina, som var britenes sivile hovedkvarter, og drepte 91 mennesker. Lehi på sin side benyttet seg av brevbomber og politiske drap av forskjellige typer. Merkelig nok forsøkte Lehi å alliere seg med nazi-Tyskland og delta aktivt i krigen på Tysklands side i et forsøk på å få britene kastet ut av Palestina. En slik allianse virker for oss naturstridig bare i kraft av at Lehi var en jødisk organisasjon, men dette var i løpet av de første årene av krigen og fulgte logikken at en jødisk stat i Palestina også ville være forenelig med tyskernes ønske om å fjerne jødene fra Europa.

Både Irgun og Lehi tilhører det som kalles revisjonistisk zionisme. Zionisme er altså heller ikke noe enhetlig begrep. Det finnes vel i hovedsak tre hovedretninger innen ideologien, som i seg selv bare er knyttet til jødisk bosetning i Palestina-området. I midten, mellom de to hovedfraksjonene, finner man det man kan kalle generelle zionister. Disse har egentlig ikke gjort så mye av seg, består gjerne av middelklassen (som tradisjonelt ikke gjør så mye av seg i politikk), men gled sakte med sikkert mot høyre, og endte opp i Likud sammen med andre som ikke er like moderate. Dette betyr at Likud også har en moderat gruppering.

Til venstre for disse finner man arbeider-zionistene. Det var disse som sto bak byggingen av kibbutzene, da de mente at man ikke kunne få et hjemland bare ved å appelere til de store og mektige nasjonene. Man måtte konstruere det fra bunnen av gjennom felles arbeid. Haganah, som jeg har nevnt ovenfor, sprang ut fra denne arbeiderbevegelsen. Både David ben Gurion og Albert Einstein tilhørte denne bevegelsen, som vel i hovedsak politisk ble til Det israelske arbeiderpartiet, hvor Yitzhak Rabin, Ehud Barak og Shimon Peres hører hjemme.

Revisjonistisk zionisme, derimot, er en fraksjon lengre ut på høyresiden, og det er min personlige vurdering at de står bak mye av jævelskapen.
Den opprinnelige ideologien ble utviklet av en mann ved navn Zeev Jabotinsky, som var meget anglofil og så for seg en jødisk stat som skulle omfatte hele det britiske mandatområdet (inkludert Transjordan) og være lojal til det britiske imperiet. Revisjonister av forskjellig slag har beholdt ideen om en jødisk stat i hele mandatområdet, men har vært heller nølende med hensyn til lojaliteten han så for seg til Storbritannia.
Slik revisjonistisk zionisme er også splittet i tre: de moderate, som ser for seg et hyggelig lite demokrati a la England; Irgun, som ikke ville dele makt med araberne under noen omstendighet - de skulle "forflyttes"; og Lehi, som tilhører det wikipedia referer til som en "national-messianist wing of revisionism", og vel ganske enkelt var fascister - store beundrere av Mousselini - og med øynene godt festet på gullalderen. Likud har sprunget hovedsakelig ut fra disse revisjonistene, men har underveis tatt opp i seg enkelte moderate elementer, og får kritikk for det av småpartier som er enda lengre til høyre, og som Likud har en tendens til å alliere seg med. Menachem Begin, Ariel Sharon og Benjamin Netanyahu tilhører denne bevegelsen. Da Netanyahu (som vel ellers ikke var kjent for ettergivenhet) signerte Wye i 1997, skilte Herut seg ut fra Likud i protest, og

Et sentralt poeng i så måte er ideen om Stor-Israel, som selvfølgelig har forskjellige betydning alt etter hvem du spør. Opprinnelsen til begrepet er dette bibelsitatet fra 1. Mosebok, 15:18-21:

De tre forståelsene av Stor-Israel

18 Den dagen sluttet Herren en pakt med Abram og sa: «Din ætt gir jeg dette landet, fra Egypterelven helt til Storelven, Eufrat, 19 landet som tilhører kenittene, kenisittene og kadmonittene, 20 hetittene, perisittene og refaittene, 21 amorittene, kanaaneerne, girgasjittene og jebusittene.»
Dette vil altså innebære et område som ikke bare omfatter hele Israel og Palestina, men også Jordan og Libanon, og deler av Kuwait, Iraq, Syria, Saudi-Arabia, Egypt og Tyrkia. (Hvis dere synes kartet er uoversiktelig, finner dere et med bedre oppløsning her under pdf)
Den første er den Likud og andre konservative, men seriøse mennesker opererer med, og inkluderer dagens Israel, pluss Vestbredden og Gaza. Det er det røde feltet. De virkelig ekstreme konservative, sannsynligvis inkludert Herut og deres likesinnede, ser imidlertid for seg at det orange området burde høre under Israel. Det inkluderer Jordan og Sinai-halvøya, noe Egypt og Jordan selvsagt ikke er videre begeistret over.
Det gule området, som svarer til det som beskrives i bibelsitatet ovenfor, er det ingen politikere eller vanlige zionister som bekjenner seg til, men ambisjoner med hensyn til det området tilskrives ofte zionister av arabisk propaganda. Da hjelper det selvsagt ikke at mange fundamentalistiske kristne og jødiske grupper også bekjenner seg til dette kravet.
Det er alltid fundamentalistene som lager problemer.

Så langt om jødene. Det er jo (nesten) alltid to sider i en konflikt. Av og til er det både tre og fire, men la oss forsøke å holde det enkelt.
Arabisk motstand mot jødisk innvandring økte mer eller mindre eksponensielt med innvandringen. De var som nevnt opprørte over å ikke ha blitt konsultert før landet ble lovet bort. Det er imidlertid etter 1947 at ting tilspisser seg og vi får dagens situasjon.
Men først, enda en pusekatt:

... bildet taler vel for seg selv

Vel, i 1947 gikk altså FN inn for en deling av mandatområdet i en jødisk og en arabisk sektor. Araberne boikottet det hele og hevdet at de ble bedt om å ofre sine områder fordi Europa hadde dårlig samvittighet overfor jødene. Det ble raskt klart at det kom til å bli krig, og da Israel 14. mai 1948 erklærte seg som en uavhengig stat, nektet Libanon, Syria, Egypt, Jordan og Irak å anerkjenne den. De invaderte. Dette er kjent som Den arabisk-israelske krig. Den begynte med araberne på offensiven, men etter en måneds våpenhvile kom Israel sterkt tilbake og førte en offensiv krig som førte til at de utvidet territoriet sitt ut over det FN hadde gått med på. FNs meklingsmann i området, grev Folke Bernadotte, ble forøvrig myrdet av jødiske terrorister i september, da de mente han ikke hjalp Israel. Egypt og Israel inngikk våpenhvile i januar 1949, og den innebar at Israel fikk mye mer land enn det opprinnelig hadde. Territoriet økte faktisk med omtrent 50%.

Jerusalem, som egentlig skulle stå under internasjonal kontroll, ble gitt delt styre (en av verdenshistoriens dårligere ideer), der Jordan styrte i øst og Israel i vest. Kanskje viktigere for dagens konflikt er at palestinerne som bodde i områdene Israel hadde og okkuperte, ble drevet på flukt. Hvor mange de var er et heller omdiskutert spørsmål, men FN anslår ca 700 000 og jeg holder meg til det selv om Israel sier det var 200 000 mindre og palestinerne sier det var 200 000 mer...
I 1950 laget Israel en lov som gjorde at de kunne konfiskere flyktningenes eiendommer, uten at de følte seg forpliktet til å kompensere dem for det. Det har heller ikke blitt gjort noe for å skaffe dem nye steder å bo, og resultatet er at flere millioner mennesker fortsatt lever i flyktningeleire. Rundt 30 000 eiendommer som tilhørte arabere som faktisk ikke hadde flyktet ble også konfiskert. Hvor mye land som var eid av arabere er heftig omstridt og rangerer fra 6% til 50%. Denne forflytningen av palestinere har altså ført til de dårlige forholdene de fleste palestinere i dag lever under. Det refereres gjerne til som Al-Nakba (katastrofen) på arabisk. Nå er det gjerne slik, som historien bekrefter igjen og igjen, at ytterst få middelklassemennesker med stabile livsforhold gjør ekstreme ting. Denne destabiliseringen av det palestinske samfunnet må altså ansees som en, om ikke den mest betydelige foranledningene for dagens situasjon.

I 1950 tilbød også Israel seg å slippe inn igjen mellom 75 000 og 100 000 flyktninger (jeg finner forskjellige tall), men dette ble avslått av arabiske land, enten fordi det var for lite, eller også fordi det ville innebære at man anerkjente Israel som stat, og det ville de ikke. De andre arabiske landene, til tross for sine stadige utbrudd mot Israels behandling av flyktningene, har heller ikke behandlet palestinerne pent. De har ikke blitt forsøkt integrert inn i landene de oppholder seg i, og lever også der fortsatt i flyktningeleirer. Tallet på palestinske flyktninger i dag går opp til 3 eller 4 millioner.

Palestinerne gjør krav på retten til å returnere, og støtter seg i så måte på Menneskerettighetserklæringens artikkel 13, som sier at
" 1. Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser.
2. Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land.
"
Når de ikke får innfridd denne retten, strøes det selvsagt salt i såret når Israel innfører sin "tilbakevendelsesrett" for alle jøder, til tross for at flere av disses forfedre ikke har bodd i området de siste 2000 årene, og Palestinerne bodde der for et par generasjoner siden.

Israel ønsker selvsagt ikke å la palestinerne vende tilbake til sine gamle områder, da dette ville innebære at Israel ville opphøre å eksistere som en jødisk stat, i og med at majoriteten i så fall ville være arabisk og muslimsk. De hevder også at siden de tok inn rundt 600 000 jødiske flyktninger fra arabiske områder, er det snakk om en befolkningsutveksling, og at palestinerne dermed ikke har noen rettigheter.
Arabiske land benytter selvsagt denne uklarheten til å nekte palestinerne statsborgerskap i sine land. De hevder at det er for å beskytte legitimiteten av palestinernes krav. Resultatet er dermed at palestinerne befinner seg mellom den berømte barken og veden, og noen fyrer i ovnen om jeg skal tillate meg å utvide bildet. Jordan skiller seg positivt ut i så måte. De har behandlet palestinerne bedre enn andre.

Det har vært flere kriger mellom arabiske land og Israel. Som Palmer påpeker, har det vært en hvert tiår.
I 1956 fikk man Suez-krisen, som vel i hovedtrekk gikk ut på at ingen likte at Egypt fikk kontroll med Suez-kanalen. Frankrike, Storbritannia og Israel allierte seg derfor og banket Egypt. Israel lovet å oppgi Sinai og Gaza (som de hadde okkupert til da) mot fritt leide i Tiranstredet.

I 1967 kjempet Israel Seksdagerskrigen mot Egypt, Syria og Jordan da Egypt ville stenge Tiranstredet for Israel. Israel angrep Egypt fordi landet fryktet et angrep derfra. Jordan svarte med å angripe Jerusalem og Netanya. Israel hadde imidlertid et mye bedre militære enn alle de andre aktørene tilsammen, og krigen endte med at Israel hadde firedoblet sitt territorium, inkludert Gaza og Sinai (fra Egypt), Vestbredden (fra Jordan) og Golanhøydene (fra Syria).

(I mellomtiden her er det en liten krig mellom Egypt og Israel, fordi Egypt ikke likte at Israel okkuperte Sinai. Krigen endte imidlertid med våpenhvile i 1970 med uendrede grenser, så jeg giddder ikke å gå inn på den)

I 1973 angrep Egypt og Syria Israel på Yom Kippur, den helligste av de jødiske helligdagene. Ironisk nok betyr Yom Kippur (forsoningsdagen), og Yom Kippur-krigen oversettes dermed som "forsoningsdagskrigen", og det ville jo vært morsomt hvis det ikke var tragisk. Israel snudde igjen raskt fra defensiv til offensiv kriging, og hadde raskt slått Syria og fanget egypterne da araberstatene i et lyst øyeblikk tenkte strategisk og tok i bruk oljeembargo som våpen. Hele verden merket det, og det var vel på denne tiden kongen tok trikken. Prisen på olje ble firedoblet og amerikanerne forhandlet frem en fredsløsning. Israel trakk seg tilbake fra vestsiden av Suez, men holdt fast på Sinai.

Her er forøvrig en morsom digresjon hvis dere er i stand til å ta inn slikt så langt ute i artikkelen.
Fredsforhandlingene etter denne krigen var første gang arabiske og jødiske utsendinger møttes siden 1949, og araberne følte at de hadde tatt igjen litt etter seksdagerskrigen (som hadde vært noe i retning av en psykologisk kastrasjon), og nå igjen kunne gå med hevet hode. Egypt anerkjente dessuten Israel, som første arabiske land, kort etter krigen og signerte fredsavtale med dem på Camp David.

I 1982 invaderte Israel Libanon, som PLO (Palestine Liberation Organisation) og andre brukte som utgangspunkt for diverse angrep på Israel. De kastet ut PLO og trakk seg så tilbake, med unntak av en stripe land langs grensen.

PLO hadde allerede ved stiftelsen i 1964 fått medlemskap i Arab League, og ble regnet som rettmessige representanter for det palestinske folk. Fra 1969 ledet Yasir Arafat (som faktisk er egypter, ikke palestiner) organisasjonen, og de krevde israelsk tilbaketrekning til 1967-grensen, altså uten Gaza, Sinai, Golan eller Vestbredden. De krevde også opprettelsen av en palestinsk stat på Vestbredden og i Gaza. Etter seksdagerskrigen ble PLO styrket ved at de arabiske statene ble svekket, paradoksalt nok, og i 1969 tok Fatah kontroll over PLOs utøvende organer. Det er et poeng at hverken PLO eller Fatah er islamistiske. Fatahs første angrep på Israel kom i 1965, og da Arafat tok over i 1969 var antallet angrep det året oppe i omtrent to og et halvt tusen.

Hadde det bare vært en terroristorganisasjon i Israel hadde verden nok vært mye enklere å sammenfatte i en kort liten artikkel, men den gang ei. Det er ikke plass til å ta med alle, men la meg nevne en tre-fire til:
Al-Aqsa Martyrs Brigades er knyttet til Fatah, og dermed PLO. De sa opprinnelig at de bare ville angripe det israelske militæret og bosettere på Vestbredden og i Gaza, men fra og med 2002 har det endret seg.

Hamas kjenner alle til. I motsetning til det heller sekulære PLO er Hamas islamister. De er en slags avlegger av det Egyptiske muslimske broderskap og ble grunnlagt i 1987 i forbindelse med den første intifadaen (noe jeg skal komme tilbake til). Der PLO krever at Israel trekker seg tilbake til 1967-grensene, krever Hamas at Israel skal utslettes fullstendig og erstattes av en islamistisk stat. Interessant nok høres kanskje selve navnet Hamas verre ut for israelere i og med at det (som på arabisk betyr entusiasme) på hebraisk betyr vold og urettferdighet... Hamas har både en politisk ving, som alle som har fulgt med i det siste vel vet i og med at de i det store og hele vant det palestinske valget, og en humanitær ving som er uunnværlig for palestinerne i Gaza og på Vestbredden i og med at den palestinske staten ikke er i stand til å sørge for sine egne folk. De deler ut mat, hjelper til med medisinsk assistanse og andre hyggelige ting. Det er derfor problematisk å fordømme Hamas som helhet. Den militante vingen heter Izz ad-Din al-Qassam Brigades.

Islamsk jihad er en annen organisasjon som har gjort mye av seg i media. Den er mindre enn Hamas, og mangler den hyggelige profilen. De er dessuten enda mer ytterliggående enn Hamas med hensyn til islamismen: De kritiserer heftig også andre muslimske ledere som ikke er islamistiske nok. Også denne er en avlegger av den egyptiske organisasjonen ved samme navn og får dessuten penger og støtte fra Hizbollah. Den militante vingen til islamsk jihad er Al-Quds-brigaden.

Alle disse organisasjonene er sunnier. De tilhører altså hovedretningen innen islam. Hizbollah skiller seg ut i så måte i og med at de først og fremst er en shi'a-organisasjon. De har først og fremst sitt utgangspunkt i Libanon, men ble grunnlagt som en følge av den islamske revolusjonen i Iran, i et forsøk på å videreføre revolusjonen til resten av midtøsten. De har imidlertid skiftet fokus, og målet nå er å fjerne Israel fra kartet. De har imidlertid en serie minimumskrav som inkluderer at Israel skal ut av Sør-Libanon og Golan, og at de palestinske flyktningene får vende hjem. I likhet med Hamas har også Hizbollah utstrakt politisk og veldedig humanitært arbeid. Jeg synes også det er litt morsomt at de arbeider for resirkulering ved universitetene...

Når det er sagt er det ikke så lett å finne en løsning. Det er ikke bare slik at alle er sta som esler og ikke VIL gi seg. Når det gjelder de aller fleste av disse organisasjonene gjelder det at de ikke KAN gi seg. Dette skyldes noe som kalles waqf, og som ikke er like kjent i vesten som navnene på de forskjellige slemme organisasjonene.

Det er et gammelt begrep som betegner land gitt til Islam. Det var opprinnelig en form for privat ordning. Man kunne gjøre et stykke land til waqf, og da kunne det ikke kjøpes eller selges, men ville tilhøre gud for all fremtid. Inntektene fra slikt land kan bare brukes til religion, veldedighet og så videre, og i og med at den ene søylen i Islam er veldedighet, ble det gitt en del land og penger til diverse waqf, slik at disse kunne redistribuere og hjelpe trengende. Flere av de palestinske motstandsbevegelsene har erklært deler av eller hele Palestina som waqf, og da kan de ikke tillate at ikke-muslimer eier det landet. Det er ganske enkelt ikke lov. Det er derfor Hamas ikke kan si "joda, ok, vi gir oss, nå skal vi ta oss på tak og anerkjenne Israel slik at vi kan bli venner alle sammen". Det er ikke tillatt.


Det er derfor Hamas fordømmer Oslo-avtalen og ikke kan akseptere den.

Er det ikke håp, da?
Jo, det er det som er så fint. Hvis folk bare kunne tenke seg litt om, er det faktisk det. Islamistiske organisasjoner forholder seg veldig trofast til Koranen og sunnah (tradisjonen), og kan derfor være enkelt å forutsi hvordan de vil reagere. I 2004 tilbød Hamas en ti års våpenhvile.
Ingen reagerte. Enten har ikke politikerne selv grunnleggende kunnskap om Islam, eller så vil de ikke ha fred.
En slik ti års fred er nemlig så langt som Hamas kan strekke seg, og det er ikke lite. Om dere husker det dere helt sikkert lærte på skolen om Muhammeds liv, husker dere helt sikkert at han måtte flykte fra Mekka til Medina fordi det var polyteistene som regjerte i hjembyen hans, og de likte dårlig dette snakket om at det bare var en gud. Etter noen år, da Muhammed hadde bygd opp en viss makt og hadde sloss ganske masse mot Mekka, fikk han imidlertid istand en avtale om en ti års våpenhvile mellom sine egne folk og menneskene i Mekka, mot at muslimene fikk komme til Mekka en gang i året på pilgrimsferd (Kabaen står jo i Mekka).

Dere legger kanskje selv merke til hovedtrekkene i dette, men jeg oppsummerer likevel. Krig som ikke kan bli fred uten at motstanderen gir seg helt. Våpenhvile, på den betingelse at man får noe til gjengjeld.

Det er et sentralt poeng i islam at alle muslimer skal gjøre sitt ytterste for å bli mest mulig lik Muhammed, og sunnah skal fungere som rettledning. Når Hamas tilbød våpenhvile mot enkelte motytelser (som at Israel skulle trekke seg ut av de okkuperte områdene) i 2004, var det derfor en etterligning av denne episoden i Muhammeds liv. Tilbudet ble kontant avvist med et "hah, vi vet hvordan Hamas overholder våpenhviler". Hamas har ingen forpliktelse i sunnah til å overholde våpenhviler hvor de ikke får motytelser, men en slik våpenhvile som de tilbød i 2004 ville de ikke kunne bryte uten at Israel gjorde det først. Og en ti års fred ville man kunne ha bygd mye på.
Det er altså ikke bare en sta part her.

Vel, slik gikk det altså ikke.
Enda et begrep jeg må forklare før jeg kan gi meg, er intifada. Ordet betyr opprør, eller oppstand, og brukes særlig om to slike i forbindelse med Palestina og Israel.
Den første intifadaen begynte i 1987 og varte til 1990, og hadde sannsynligvis sin bakgrunn i ren frustrasjon blant palestinerne på Vestbredden og i Gaza på grunn av manglende oppmerksomhet rundt deres krav og situasjonen de befant seg i. Det hadde ikke sitt utspring i noen enkelt organisasjon, derav navnet intifada, men både PLO og andre forsøkte å lede og nøre opp under det når det først slo gnister. I tillegg til voldelige episoder, som perioden er mest kjent for, gikk man også inn for å få til en palestinsk infrastruktur.

Den direkte foranledningen til intifadaen var en serie hendelser som i seg selv var isolerte, men som i et klima med høye spenninger og stor frustrasjon var nok.
1. oktober la den israelske hæren seg i bakhold og drepte syv menn fra Gaza som de mente var terrorister; noen dager senere ble en palestinsk skolejente skutt bakfra av en israelsk bosetter; 4. desember ble en israelsk selger stukket ned i Gaza, og da et israelsk militærkjøretøy så kjørte inn i en palestinsk bil og drepte fire palestinere bare to dager senere, var det nok.
6. desember begynte opptøyene. Palestinerne benyttet først og fremst steiner, men senere også molotov-coktails. Til sammenligning hadde den israelske hæren tidens beste militære teknologi. Israel fikk påpakninger fra FN på grunn av det høye antallet døde palestinere, vel delvis som følge av at Yitzak Rabin ga hæren beskjed om å "brekke beina" på demonstrantene.
Palestinerne brukte også ikke-voldelige midler, som blant annet å holde tilbake betalingen av en skatt Israel visstnok benytter for å betale for bosetningene på vestbredden. Israel reagerte kraftig på dette. Intifadaen gikk etter hvert over i en selvdestruktuv spiral, og mot slutten drepte palestinerne flere palestinere enn israelerne gjorde. Da Oslo-avtalen ble signert i 1993, hadde 1162 palestinere og 160 israelere dødd. De høye tallene på den palestinske siden skyldes delvis at den israelske hæren ikke hadde trening i å kontrollere masser, og endte med å skyte på ubevæpnede demonstranter, men også at de endte med å drepe hverandre, hvis de mistenkte noen for å samarbeide med israelerne.

Intifadaen var med på å sveise sammen Palestinerne som et folk, og på grunn av strenge israelske mottiltak, fikk de også åpnet øynene på folk i resten av verden som oppdaget hvilken situasjon de hadde havnet i.

I 1993 fikk man altså Oslo-avtalen, og akkurat nå skulle jeg ønske jeg hadde tatt bedre vare på notatene jeg tok da Hilde Henriksen Waage holdt foredrag om dette på høgskolen for mange år siden. Det har jo vært mange avtaler opp gjennom årene, og Oslo-avtalen selv har sitt utspring blant annet i Madrid-konferansen i 1991, som skulle skape fred mellom Israelerne og Palestinerne. I motsetning til i Madrid, var samtalene i Oslo strengt hemmelige, ledet av Johan Jørgen Holst, Terje Rød-Larsen og Mona Juul. Det var visstnok palestinerne som først tok initiativ til samtalene, og de gikk via Norge fordi Norge visstnok hadde et veldig godt forhold til Israel på det tidspunktet. Vi hadde jo vært et av de første landene til å anerkjenne Israel, og det norske arbeiderpartiet hadde et veldig godt forhold til det israelske.

Resultatet av samtalene var i alle tilfeller en avtale, der Israel forpliktet seg til å trekke seg ut av Gaza og Vestbredden, og man ble enige om at det skulle opprettes et palestinsk selvstyre i de områdene. De to gruppene anerkjente dessuten hverandre: Israel anerkjente PLO som rettmessige representanter for palestinerne, og PLO anerkjente Israels rett til å eksistere og avsverget terror og slike slemme greier. Man lot imidlertid være å bli enige om vanskelige ting som Jerusalem, flyktningene, israelske bosetninger, og så videre. Og så vidt jeg forstår har det vært tradisjon for å skrive avtaler på en slik måte at begge sider kan tolke ut av dem det de helst vil. Ikke akkurat grunnlaget for en varig fred. Men de to sidene snakket i alle fall sammen, og da ble man så glad at man like godt ga dem nobelprisen alle tre: Arafat, Peres og Rabin. Det viktigste er at man prøver...

Det er interessant, men kanskje ikke spesielt overraskende, at intifadaer skjer når høyrekreftene er i posisjon. Vold avler motstand avler motstand avler vold.
I 1977 mistet det israelske arbeiderpartiet for første gang regjeringsmakten, sannsynligvis på grunn av de stadige terror-angrepene. Likud tok over, støttet av de religiøse partiene til høyre for seg. Menachem Begin ble statsminister. Han hadde faktisk vunnet fredsprisen han også, på 70-tallet (nobelkommiteen har ikke alltid tenkt så langt), men det var ikke akkurat diplomat han oppførte seg som når han oppfordret israelske borgere til lage permanente bosetninger på Vestbredden og i Gaza (som han refererte til som Judea og Samaria... de bibelske navnene). Han annekterte også øst-Jerusalem i 1980. Han ble etterfulgt av Yitzak Shamir, som i likhet med Begin hadde vært med i Irgun. Han fortsatte arbeidet for flere bosetninger og det var under hans styre man fikk den første intifadaen.

Fra 1992 fikk man imidlertid igjen arbeiderparti-regjering ledet av Yitzak Rabin De stanset utbyggingeng av bosetninger i de okkuperte områdene og satte som nevnt igang fredsforhandlinger med palestinerne som kulminerte i Oslo-avtalen.
Rabin ble imidlertid skutt av en jødisk ekstremist i 1995, og året etter tapte arbeiderparti-koalisjonen valget til Likud og Netanyahu. Han åpnet for nye bosetninger igjen, men holdt seg i det store og det hele til Oslo-avtalen på grunn av press fra USA. Han mistet dermed støtte fra høyre, og i valget som fulgte ble han slått av Ehud Barak fra arbeiderpartiet. Barak var gammel militær, og hadde markert seg som tøff og hard, og fikk dermed støtte fra bredere hold enn han kunne forventet om det ikke hadde vært tilfelle. Barak trakk seg ut av Sør-Libanon og begynte tilbaketrekningen fra Vestbredden. Han snakket også med Syria om å gi tilbake deler av Golan, men da fikk Knesset panikk, og han mistet majoriteten. Han mente fortsatt å ha folket i ryggen, og fortsatte fredsforhandlingene med palestinerne og Arafat, men de stanset opp når man kom til spørsmålet om hvilken status Jerusalem skulle ha.

Arafat insisterte på å beholde Øst-Jerusalem, og voldelige opptøyer begynte igjen. Man fikk en ny intifada, denne gangen foranlediget av et høyst udiplomatisk besøk i Øst-Jerusalem foretatt av hvem andre enn Ariel Sharon. Han hadde med seg med hundrevis av israelske opprørspoliti, og må altså ha visst at han foretok seg noe høyst provoserende. Jeg regner det ikke som usannsynlig at det her var snakk om ren og skjær kynist strategi fra Sharons side: Han må ha forutsett av besøket kom til å provosere frem voldelige opptøyer, noe som ville gi ham større mulighet til å vinne - noe han da også gjorde. Sharons besøk ble ansett som et angrep på al-Aqsa-moskeen, og denne intifadaen kalles derfor gjerne al-Aqsa-intifadaen.

Og siden da har det gått slag i slag. Palestinerne sender selvmordsbombere, Israel bomber og skyter tilbake, og skaper dermed grobunn for nye selvmordsbombere, som så skaper mer frykt i Israel, som velger hardlinere, som sørger for å slå hardere tilbake når de blir angrepet. Og slik får man for eksempel situasjonen i Palestina og Libanon slik den er nå.

Vold avler vold.
Og løsningen er vel egentlig bare å gjemme seg under senga og spise sjokolade til alle har drept hverandre.

Wikipedia: Hussein-MacMahon Correspondence
Wikipedia: Sykes-Picot Agreement
Wikipedia: Balfour declaration
Wikipedia: Faisal-Weizmann Agreement
Wikipedia: British mandate of Palestine
Wikipedia: Zionism
Wikipedia: Haganah
Wikipedia: Irgun
Wikipedia: Stern Gang
Wikipedia: Revisionist Zionism
Wikipedia: Greater Israel
Wikipedia: 1948 Arab-Israeli War
Wikipedia: Palestinian exodus
Wikipedia: Suez Crisis
Wikipedia: Six-day War
Wikipedia: Yom Kippur War
Wikipedia: 1982 Lebanon War
Wikipedia: Al-Aqsa Martyrs Brigades
Wikipedia: Fatah
Wikipedia: Hamas
Wikipedia: Hizbollah
Wikipedia: Palestinian Islamic Jihad
Wikipedia: PLO
Wikipedia: First Intifada
Wikipedia: Second Intifada
Palmer, R.R, Joel Colton, Lloyd Kramer 9.ed: A history of the moderen world, New York, McGraw Hill, 2002. (jeg elsker Palmer. Palmer rocker)

Comments

Camilla,  22.08.06 10:17

Ragnhild: takker og bukker. Jeg mener kattebilder er en selvsagt del av en slik artikkel

Tor: Jeg har ikke helt for meg hvorfor det ble erklært Waqf, eller når, så det er mulig du har delvis rett, men poenget mitt er at de ikke bare kan ta seg sammen. Det kan ha vært ren stahet i begynnelsen, men det går ikke an å gå tilbake på det. Med mindre man endrer holdning til religion, selvfølgelig.
og
Sharons besøk på tempelberget/al-Haram ash-Sharif hadde nok ikke vært så provoserende dersom han ikke hadde vært den han var og gjort det på den måten. Han var jo kjent som en av haukene i Likud, altså en av de riktig høyrevridde og var allerede anklaget for krigsforbrytelser mot palestinerne i og med massakrene i to flyktningeleire.
Dette området er et av islams helligste: Det var herfra Muhammed ifølge legenden dro opp til himmelen for å snakke med Allah og komme tilbake med påbudet om å be fem ganger om dagen. Det var også muslimenes første quibla (altså stedet man bøyer seg mot når man ber) - senere byttet ut med Kaabaen i Mekka. Samtidig er det jødenes mest hellige sted, i og med at det var her både det første og det andre templet sto.
Det er dermed et stort poeng for begge sider å ha dette området under sin kontroll. Ingen av sidene kan oppgi dette området i fredsforhandlinger på grunn av den symbolske vekten det vil ha. Uansett om palestinerne får en egen stat osv - hvis de oppgir al-Haram ash-Sharif, har de tapt.
Da Barak foreslo at området skulle komme under palestinsk administrasjon, men israelsk territorium, trodde han sikkert at han var medgivende og vennlig mens palestinerne anså det som en trussel.
Når så Sharon dukket opp med ca 1000 (som later til å være gjennomgangstallet) bevæpnede israelere for å se seg om på området, ble det tatt som en erklæring om at israel aldri ville oppgi tempelberget og Al-Aqsa-moskeen.

Ragnhild,  22.08.06 00:42

Bravo! Mitt ønske er innfridd over all forventning. Om ikke det dukker opp blomster og et syngende telegram på døra, så er jeg altså meget takknemlig og særs fornøyd med hvordan jeg nå har tilegnet meg kunnskap. Enkelte linker må jeg nok tilbake til.

Husker Waage på høyskolen, og har sannsynligvis noen notater. Ditt bidrag til interaktiv læring er forøvrig i pedagogisk særklasse, ikke minst med kattebildene.

Vel, siden jeg var rimelig grønn i utgangspunktet, kan det ta litt tid før spørsmålene og kritikken kommer. (Foreløpg vil jeg gå rundt i det ekte palestinaskjerfet mitt og føle meg mer informert.)

Tor,  21.08.06 07:05

Dette var en ganske så imponerende artikkel. Jeg skal lese den en gang til når jeg kommer hjem, men nå må jeg skynde meg på jobb.

Tor,  21.08.06 23:23

Joa, da har jeg kikket over igjen. To spørsmål:

Du sier:

Når det er sagt er det ikke så lett å finne en løsning. Det er ikke bare slik at alle er sta som esler og ikke VIL gi seg. Når det gjelder de aller fleste av disse organisasjonene gjelder det at de ikke KAN gi seg. Dette skyldes noe som kalles waqf, og som ikke er like kjent i vesten som navnene på de forskjellige slemme organisasjonene.

Så er ikke det å erklære land for waqf bare en omstendelig måte å være sta på?

Og videre, hvorfor ble det regnet som et angrep på al-Aqsa moskéen når Sharon tok seg en spasertur i Jerusalem?

Takk.

Torgar,  22.08.06 12:05

Langt og interessant. God artikkel
Are,  22.08.06 20:47

Veldig god artikkel, Camilla! Det var kjekt å få en "oppsummering" om dette. Har akkurat begynt å boltre meg i siste Economist, som har en særdeles trist leder ("Nasrallah wins the war", eller noe i den dur). Den konkluderer med at det er mørke tider forut, nå som Hizbollah har klart å "vinne" (som E. påpeker var jo Nasrallahs mål bare å overleve, og de har de klart, mens Olmert først sa at Hizbollah skulle fjernes, hvilket israelerne langt fra har fått til). Bekymringen er da at f.eks. Hamas med flere (Iran, Syria) tar dette som et fint eksempel på at Israel er svekket og derfor kan beseires fremfor å forhandles med.

Og på toppen av Palestina og Libanon har vi Irak og Irans atomvåpenprogram. What a wonderful world.

Har du forresten lagt merke til at lederne i the E. endret stil en del når de skiftet redaktør?

Camilla,  22.08.06 23:02

Vel,
jeg må tilstå at jeg har sluttet å abonnere på the economist, Are.
Det ble litt vel lyseblått for meg.
I hvilken retning har det endret seg?

Are,  23.08.06 13:41

Litt frekkere i tonen, men bare en anelse. Jeg ville høre om noen andre enn meg hadde fått det med seg; det kan jo hende det bare er jeg som innbiller meg ting.

Kristian,  23.08.06 17:07

Dette er den beste artikkelen jeg har lest om dette emnet. Meget bra!

Du gjør høyresiden til det primære problemet her, og det kan sikkert stemme, men det er ofte slik at det faktisk er representanter fra høyre-siden som også er fri til å gjøre de mest ekstreme tingene i retning av fred. For eksempel så nevner du at Begin fikk fredspirsen, en mann på høyresiden, dette fordi han gikk til fred med Egypt. Sharon var mannen som fikk bosetningene ut av Gaza og var på vei mot en delvis utrekkning fra Vestbredden. Man må vel være en drittsekk for å ikke bli mistenkt for å være en pingle.

Ellers stusser jeg litt på at du sier at Jordan har vært så snille mot palestinerne? Mener å ha lest at de en gang i tiden massakrerte temmelig mange palestinere under et opprør.

Camilla,  23.08.06 19:39

Ja, det er jo sant at Sharon hadde frihet til å gjøre innrømmelser, men jeg tror Barak hadde hatt større muligheter til å få faktisk fred.