Da er krigen mellom Israel og Hizbollah midlertidig satt på hold, og det er tid for saft og boller. Alle som deltok får naturligvis diplom, for her er alle vinnere, til tross for at alle egentlig er både tapere og fordømt tette i pappen. Nesten som skidag i barnehagen, bare at der er barna litt mindre taperaktige og ikke fullt så tette i pappen, for i barnehagen har de ikke brukt 50 år på å drepe hverandre over et stykke ørken på størrelse med Vestnes kommune.

Det gjør seg forresten med en skikkelig frokost. Akkurat nå for eksempel, sitter jeg og spiser ristet brød med Mozarella og tomat og salami. Egentlig burde jeg vel hatt en kaffe til dette, men jeg er mer en te-person til frokost. Så selv om jeg skal på jobb klokken halv åtte velger jeg altså å stå opp tidligere enn det som i utgangspunktet er altfor tidlig, slik at jeg kan spise en solid og god frokost. Stikk i strid med Tangen for eksempel, som i allefall tidligere pleide å prioritere fem minutter ekstra søvn over frokost.

I dag står jeg dessuten opp ekstra ekstra tidlig, for i dag må jeg gå til jobb. Det er på en måte den skjulte prisen man betaler for å sitte på hjem fra jobb med noen som ikke har sykkelstativ, og normalt vegrer jeg meg derfor litt, men akkurat i går så været ganske så truende ut, så jeg lot meg overtale. Nå ser det dessuten fint ut, så det blir antagelig en helt ok spasertur nedover.

Nå leser jeg i avisen at Hizbollah skjøt raketter mot Israel etter at våpenhvilen hadde startet, men at ingen av rakettene faktisk nådde frem til Israel, og at de velger å ikke gjengjelde angrepet. Det er jo litt betryggende at Israel ikke griper denne sjansen til å slå hardt tilbake, men dette understreker også at Hizbollah ikke akkurat er rakettforskere.


Tegning: Anders


-Tor Nordam