Most recent comments
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 10 months, 3 weeks
Jogging og blogging
Are, 1 year, 10 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 1 year, 10 months
Reading in dark times
Are, 2 years
Moldejazz 2016
Camilla, 2 years, 3 months
Dørskilt
Karoline, 2 years, 4 months
Halifax
Tor, 2 years, 5 months
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 2 years, 5 months
Numerikk, takk
Tor, 2 years, 5 months
Topp tur
Camilla, 2 years, 7 months
50 book challenge
Camilla, 10 months, 3 weeks
Controls
Register

Poststrukturalisme - fortsettelse

Jaha, så var det poststrukturalisme, da. Jeg kommer til å refere mer eller mindre flittig til både Nietzsche og Bakhtin, så det kan uansett være greit å ha lest bakgrunnsartikkelen før dere begynner på denne.

Om dere trodde bakgrunnsinformasjonen var unnagjort i den artikkelen, må dere imidlertid igjen gå og hente bamsen. For å få noe som helst overblikk over post-strukturalisme, må man ta utgangspunkt i strukturalisme. Samtidig som post-strukturalisme distanserer seg fra strukturalisme, er det snakk om teoretikere som har sprunget ut av strukturalisme, og er påvirket av den bevegelsen. Man kunne med andre ord ikke tenkt seg post-strukturalisme uten strukturalisme, noe navnet også reflekterer.

Strukturalisme er ikke noen skole, men betegnes gjerne som en bevegelse, da den består av en myriade forskjellige teoretikere innenfor en serie forskjellige fagfelt. Wikipedia hevder til og med at den gjør seg gjeldende innenfor matematikken. Med unntak av dette eksemplet fra realfagene, er det imidlertid stort sett humanoira og samfunnsvitenskapene som har adoptert strukturalisme. Dette har nok noe å gjøre med at strukturalisme fra begynnelsen av vel var et forsøk på å gjøre litteraturvitenskapen til en EKTE vitenskap, med objektive, etterprøvbare resultater med forutsigelsesevne.

Ceci n'est pas une pipe av Rene Magritte
Man tok utgangspunkt i en foredragsserie Ferdinand de Saussure holdt mellom 1906 og 1911. Han skrev den aldri ned selv, men den ble utgitt etter at han var død, basert på studentenes forelesningsnotater. Franske studenter tar mer nøyaktige notater enn sine norske motparter. Saussure la vekt, ikke på det han kalte parole - altså de språkelige uttrykkene, enkelteksemplene på språk, den enkelte setning, om man vil - , men langue - selve språksystemet som ligger bak. Han la også vekt på hvordan de enkelte delen av språket forholdt seg til hverandre på et gitt tidspunkt, og var altså ikke videre interessert i etymologi. Begge disse kjennetegnene var ting strukturalismen tok til seg med rendyrket entusiasme. Han hevdet dessuten at språklige tegn er todelte, bestående av en signifikant - selve lyden som hører til ordet (f.eks. 'katt') - og et signifikat - betydningen til ordet (f.eks. lite firbent dyr med utrolig arrogant holdning). Han var altså ikke interessant i den tingen i den faktiske verden som man tradisjonelt hadde ment at lyden 'katt' skulle referere til (som han kaller referenten). Disse begrepene har blitt adoptert ikke bare av strukturalisme, men også hele den post-strukturalistiske grupperingen, og man kan vel egentlig ikke komme unna dem om man skal lese moderne litteraturteori.

Litteraturteoretikere har hatt en tendens til å gli ut og bli samfunnsvitere i forbindelse med strukturalisme. Dette henger sammen med at man har sett potensiale for en slags supervitenskap i denne analyseformen. Alt kunne reduseres til dypstrukturer på samme måte. En av de tidlige strukturalistene var antropolog og het Claude Levi-Strauss, mens Roland Barthes, som jeg vel ville plassere i litteraturviter-campen, skrev en serie artikler hvor han analyserte fransk dagligliv, noe jeg skal komme tilbake til. I følge Wikipedia nektet de fleste medlemmene av denne bevegelsen for at de var strukturalister. Slik er det vel gjerne med avant-garden, de misliker å bli plassert i bås med en hel gjeng andre avantgardister...

La meg sitere wikipedia igjen, denne gangen en veldig kort og grei forklaring på hva strukturalistene gjerne drev med i litteraturvitenskape:
In literary theory structuralism is an approach to analyzing the narrative material by examining the underlying invariant structure. For example, a literary critic applying a structuralist literary theory might say that the authors of the West Side Story did not write anything "really" new, because their work has the same structure as Shakespeare's Romeo and Juliet. In both texts a girl and a boy fall in love (a "formula" with a symbolic operator between them would be "Boy +LOVE Girl") despite the fact that they belong to two groups that hate each other ("Boy's Group -LOVE Girl's Group") and conflict is resolved by their death. The versatility of structuralism is such that a literary critic could make the same claim about a story of two friendly families ("Boy's Family +LOVE Girl's Family") that arrange a marriage between their children despite the fact that the children hate each other ("Boy -LOVE Girl") and then the children commit suicide to escape the arranged marriage; the justification is that the second story's structure is an 'inversion' of the first story's structure: the relationship between the values of love and the two pairs of parties involved have been reversed.

Slike dypstrukturer mente man å finne overalt i verden, ikke bare i litteraturen, men også i moter, politikk og aviser. Roland Barthes skrev jo en bok som heter Mythologies hvor han benyttet struktralistisk fremgangsmåte for å analysere wrestling, stripping, reklame og Greta Garbos ansikt. Jeg anbefaler alle å plukke opp og lese denne boken hvis dere skulle komme over den. De enkelte stykkene er ganske korte og ikke vanskelige i det hele tatt.

Snart, omtrent på det tidspunktet den engelskspråklige verden begynte å lukte på strukturalisme, ble imidlertid bevegelsen utsatt for massiv kritikk innenfra. Man la merke til at strukturalistiske strukturer var fryktelig statiske, og som Peter Brooks skriver, ute av stand til å beskrive bevegelsen som kjennetegner både litteraturen og samfunnet forøvrig. Den konsentrerte seg om det synkrone (det som foregår på samme tid), og ignorerte det diakrone (utvikling over tid).Ta for eksempel aktantfiguren til Greimas. Dette er en todimensjonal figur på et ark, som klassifiserer deltagerne i en fortelling som helt, hjelper, motstander og så videre. En slik figur sier ingenting om hvordan historien utspiller seg. Brooks hevder at den eneste fellesnevneren for all narrativ litteratur er at den inneholder en utvikling over tid. Når man da helt ignorerer tidsaspektet, har man altså misforstått noe.

Andre har grepet fatt i tidsaspektet på en annen måte og anklaget strukturalismen for å være ahistorisk. Den tar ikke selv forbehold for at den er skapt i et gitt historisk klima, og anser seg selv som den endelige, objektive måten å studere human- og samfunnsvitenskaper på. Stephen Greenblatt, hvis nyhistorisme var en reaksjon på nykritikken (en slags anglo-amerikansk ekvivalent til strukturalismen, hvis jeg kan komme unna med å si det - de er strengt tatt veldig forskjellige), regnes ikke som post-strukturalist så vidt jeg vet, men det er vel ingen tvil om at han skapte en bevissthet omkring det historiske ved kulturelle uttrykk. De aller fleste har på sitt tidspunkt i historien antatt at de nå endelig hadde funnet ut hvordan det hele hang sammen, og tenkt at alle som gikk forut sannelig var underlige folk som ikke hadde skjønt det, før det kommer en ny utvikling med mennesker som tenker at nå har de endelig funnet ut... etc ad infinitum. Det har selvsagt vært eksempler på teoretikere som har hevet seg over det, kanskje først og fremst Adorno og Benjamin og den gjengen.

En annen populær innvending mot strukturalismen, som henger sammen med den foregående, er at den er for definitiv. Den påstår at dypstrukturene ligger i teksten, klare til å avdekkes, men interessant nok avdekket ikke de forskjellige strukturalistene de samme dypstrukturene. Det ble i økende grad bevissthet omkring leserens, eller tolkerens, rolle i analysen. De aller fleste post-strukturalister vokter seg vel for å si noe som kan oppfattes som endelig, kanskje nettopp fordi strukturalistene gjorde det hele tiden.

Det er selvsagt også et politisk aspekt her, eller gjerne flere. Strukturalistene regnet seg selv som upolitiske. Flere av dem hadde selvsagt politiske overbevisninger, men alt i alt skulle dette være en objektiv vitenskap. Problemet med 'apolitiske' teorier er imidlertid at de gjerne har en underliggende ideologi, men at den forties. Slike fortiede ideologier tilhører gjerne middelklassen, og favoriserer gjerne status quo. Ved å late som om man ikke har en agenda, fremstilles situasjonen som naturbestemt og dermed uforanderlig.

Om man studerer premissene som ligger under strukturalisme, blir det tydelig at den er høyst deterministisk, med dypstrukturer som fungerer som faste punkter som autoritativt kontrollerer alt. Jeg vet ikke om dere husker det jeg sa om sentralperspektivet i den forrige artikkelen. Disse to temaene er nært beslektede. Det sentraliserte, fikserte ved strukturalismen fremstår som et stjerneeksempel på metafysikk i den Nietzscheanske betydningen (som altså skiller seg betydelig fra den dagligdagse betydningen. For å repetere litt (det er grenser for hvor lenge jeg kan late som om dere leste og fortsatt husker den forrige artikkelen):

Begrepet "metafysikk" [...] refererer til ubestridelige faste punkter. Disse faste punktene er imidlertid egentlig ikke faste punkter. De er perspektiver som har blitt opphøyet til metafysikk og dermed blitt ubestridelige.
Slike punkter kan altså være Gud, ideer, fornuftbasert vitenskap eller markedet.
Ta dette med logiske slutninger.
Kristian vil, som velutdannet Gløshaugen-student, hevde at vitenskap skal være objektiv, grunnet i fornuft, logikk og ubestrideligheter, at begreper som er ambivalente ikke har noe der å gjøre og at tolkninger er noe i høyden biologer skal drive med. Og han vil hevde at dette er den eneste riktige og naturlige måten å forholde seg til viten på, da denne gir riktige svar.

Og det er jo greit nok. For fysikk. I alle fall i øyeblikket. Hvis Kristian derimot hevder at vi i litteraturvitenskapen skal forholde oss på samme måte, må jeg selvsagt kaste kaldt vann på ham.
Og det var jo gjerne her strukturalismen snublet litt.

M.C. Escher?
Det blir nemlig litt som å si at bildet over tar feil fordi det ikke forholder seg til normale dimensjoner, eller stemmer overens med vår forestilling om opp og ned. Aha, sier dere, men det er jo kunst! Det stilles ikke de samme kravene til kunst som det gjør til vitenskap. Denne klare motsetningen mellom vitenskap og kunst har imidlertid også et metafysisk preg. Hva som regnes som kunst og vitenskap forandrer seg med tiden, og Platons dialoger - som han nok regnet som høyst vitenskapelige, med deres klare, didaktiske fornuft - studeres jo i dag av litteraturvitere verden over. Mannen som ikke ville slippe diktere inn i staten, spinner nok i graven. Eller for å ta et mer samtidig eksempel: Selveste Dirac skal ha sagt at det er viktigere at formler er vakre enn at de stemmer overens med virkeligheten.

Og her kommer vi altså tilbake til dikotomier, et fenomen jeg nevnte i en tidligere artikkel. Dikotomier er diametrale motsetninger. Klassiske eksempler inkluderer kvinne/mann, privat/offentlig, død/levende eller indre/ytre.
Det interessante med dikotomier er at den ene delen av begrepsparet alltid gis mer verdi enn den andre, og deretter kobles de sammen med andre dikotomier og skaper en sammenheng hvor alle legitimerer hverandre. Og så naturaliseres de. Det vil si at man slutter å tenke på dem som menneskeskapte, og begynner å tenke på dem som naturlige og dermed uforanderlige. Når det dukket opp spørsmål om kvinnelig stemmerett, kom det dermed frem en rekke argumenter om at kvinnen tilhører den private sfæren, at hun egner seg bedre til de indre ting, og hele tiden lå det under at hun vel ikke var like mye verd som en mann.

Slike dikotomier regnes som særdeles suspekte i post-strukturalistisk teori, og det er i stor grad Derrida og dekonstruksjonens fortjeneste. Han var en av de alle første til å kritisere strukturalismen. Men det tar jeg neste gang.
Det får være måte på hva man skal forvente at dere skal fordøye på en gang.
I neste artikkel lover jeg å ta for meg ekte post-strukturalister.

Roland Barthes. 2000. Mythologies. Oversatt av Annette Lavers. Vintage Classics, Viborg.
Wikipedia: Structuralism
Wikipedia: Saussure