I går skrev jeg om britiske John Burton og tok for meg ei låt fra hans kommende album. I dag har jeg tenkt å bevege meg videre på listen jeg presenterte for dere i går. Det blir australsk og det blir japansk. Med andre ord, Lawrence English og Ai Yamamoto.

Ai Yamamoto er opprinnelig fra Japan, men har tilbrakt de siste årene i Australia hvor hun har fått muligheten til å jobbe sammen med australske Lawrence English. Sammen har de funnet frem til et lydbilde som minner skremmende mye om Boards of Canada, en eminent duo fra Skottland som lager musikk du av og til skulle tro du hadde funnet i kjelleren til bestefaren din. Eller rettere sagt, elektronisk musikk slik den hadde blitt om den hadde falmet på samme måte som et polaroidbilde. Lawrence English og Ai Yamamoto har mye av det samme preget over sin musikk.

Låten A Silent Kouta kunne kanskje like gjerne ha vært noe en kunne ha funnet i en bortglemt del av et nedlagt bibliotek. Det er som et slags tidsvitne eller et avtrykk av et fiktivt sted på et fiktivt tidspunkt. De har brutt ned melodien til det helt simple og så bygd opp omkring den med diverse opptak fra hverdagslige lyder og støy og utbrodert ved hjelp av ymse filter og effekter. Dette er musikk som kan frembringe det nostalgiske og det naivistiske. Minner fra en sommer i barndomsårene, en sykkeltur tidlig på høsten eller hva man nå måtte se for seg. Minnene er der, i låten til English og Yamamoto.

De to musikerne har greid å skape en låt hvor musikken blir mer enn bare ren nytelsen. Den antyder historier og minner. Både oppdiktede og reelle, og det er tydelig at Ai og Lawrence deler denne fascinasjonen for musikkens narrative evner. For meg er dette musikk av høy kvalitet, men jeg kan forstå de av dere som ikke helt skjønner greia for det er jo "bare litt skurring og bråk lagt over en kjip melodi fra ei spilledåse". Likevel er jeg sikker på at dette er den låten, av de jeg har valgt ut, som kommer til å falle best i smak. Det er en stund siden Boards of Canada ga ut sitt nyeste album The Campfire Headphase så det var sannelig på tide at noen tok opp stafettpinnen og bestemte seg for å lage musikk for håpløse nostalgikere som meg selv. Jeg får en slik varm og god følelse innvendig når jeg lytter til denne typen musikk. På en av mine dårligere dager ville jeg sikkert hatt lyst til å kaldkvele meg selv for det.

Jeg ser for meg at de to som kommer til like denne låten best er Anders R. og Eivind. Jeg vet ikke om det kommer av jeg har hjernevasket de to opp gjennom årene med mitt evinnelige mas om musikk, eller om det kommer av en genuin og oppriktig interesse for denne typen musikk. Om jeg tenker meg litt om så er jeg 99% sikker på at det er på grunn av det siste og dersom jeg fikk bestemme, så skulle jeg bestemme at alle måtte like The Silent Kouta av Lawrence English og Ai Yamamoto.
--

Albumet Plateau er utgitt på Phono-Statique og skal være å få kjøpt i butikkene allerede.