På tirsdag hadde jeg eksamen i klassisk feltteori. Et skikkelig kosefag, som jeg har likt godt å jobbe med. Faget handler hovedsaklig om generell relativitet, og som jeg har vært inne på før er dette liksom en av tingene man ser for seg man skal lære når man begynner med fysikk. Så faget representerer på en måte guttedrømmen, på samme måte som det å ville bli brannmann. Før eksamen hadde jeg en god følelse. Under eksamen hadde jeg en ok følelse og umiddelbart etterpå hadde jeg slett ingen ille følelse. I går da jeg gikk til skolen tenkte jeg litt mer gjennom hva jeg egentlig hadde gjort, og fikk en litt dårlig følelse, og i dag kom sensuren. Jeg har laget en fancy 3D-graf som viser karakterfordelingen:

Hvem som fikk a'en vet jeg ikke, men det var i allefall ikke meg. Så det betyr at jeg må gå i meg selv, og prøve å finne ut hvorfor det gikk så dårlig. Basert på statstikken er det jo nærligggende å skylde på eksamen, men jeg tror egentlig ikke jeg har lyst til å være en slik fyr som skylder på eksamen. Så da er det i grunnen bare meg selv jeg kan skylde på, og spørsmålet blir da om jeg er lat, eller om jeg burde finne meg noe annet å drive med.

At jeg burde finne på noe annet bare fnyser jeg av med en gang, så da må jeg vel være lat. Og jeg må jo innrømme at det har en viss apell. Det er i allefall bedre å være lat enn å ikke strekke til, for latskap kan man gjøre noe med. Men det jeg er jo ikke akkurat en god egenskap, så jeg tror jeg skal prøve å finne noe annet å skylde på.

En god kandidat er naturligvis macen. Det er ingen tvil om at jeg brukte alt for mye tid på å fikle med mitt teknologiske vidunderleketøy i høst, og delvis tidlig i år. Den er jo dessuten grei å skylde på, for den tar ikke til motmæle. Kjempelett. Kristian, derimot, tror jeg det kan bli vanskelig å skylde på, men jeg prøver allikevel. Det var nemlig hans idé at jeg skulle ta det grusomme faget faststoffysikk i høst. Et forferdelig fag med en omfattende lab-del, som tok masse masse tid. Helt sikkert en utløsende årsak, og dessuten med den store fordelen at jeg slipper å gå i meg selv. En meget behagelig konklusjon. Jeg var lenge redd for at jeg måtte gjøre ting som å "jobbe smartere, ikke hardere" og "strukturere arbeidet", men det slipper jeg altså. Ganske digg.

(For ordens skyld: Nei Kristian, jeg skylder ikke på deg. Det er ment en som spøk.)

-Tor Nordam