Hvor gammel er egentlig jorda? Det er et spørsmål mange har stilt seg opp gjennom tiden, men der vi faktisk var fullstendig i tåka ti noen år etter 1950. Det er egentlig ganske sterkt å tenke på, at vi hadde generell relativitet, kvantefysikk og alt mulig, men vi ante ikke hvor gammel planeten vår er. Så hvorfor var dette så vanskelig å finne ut, og hvordan finner man det egentlig ut? Vi får begynne med begynnelsen.

Aristoteles likte å spille bingo, og var naturligvis ute med en lite kvalifisert gjetning også her. Han mente jorda hadde vært her evig lenge. Noe som står i sterk kontrast til biskop James Ussher, som mente jorda ble skapt 23. oktober 4004 f.kr. Begge er fantasifulle forslag, men som vitenskapsmenn trenger vi bedre argumentasjon enn "Det ligger i jordens natur å vare evig" eller "Det kan tolkes ut fra denne gamle boken".

En av de første som prøvde seg på en vitenskapelig fremgangsmåte var Georges-Louis Leclerc, Comte de Buffon. Det var allmennkunnskap på den tiden av jorda var varm inni. Man antok derfor at en gang hadde hele jorda vært en glødende kule. Buffons fremgangsmåte gikk ut på at han varmet opp forskjellige kuler til de var glødende, og så på hvor lang tid det tok før de ble kalde utenpå. Så regnet han litt på det, og kom frem til at jorda måtte være noe slikt som 75.000 år.

På denne tiden var det ikke så mange som brydde seg så veldig om jordas alder. Mange avfeide det som et teologisk spørsmål, eller eventuelt et uinterressant spørsmål. De som imidlertid tentke litt på dette var geologene og etterhvert paleontologene. De visste nemlig at det har levd og dødd utrolig mange forskjellige dyrearter på jorda. Så mange faktisk, at om jorda bare skulle være 75.000 år måtte Gud skape dyr, for så å utrydde dem igjen, i en rasende fart. Og det virker jo ikke rimelig at Gud ville gjøre noe så tullete, så derfor må jorda være mye eldre.

Dette var noe som fikk litt mer oppmerksomhet etterhvert, og i 1862 erklærte William Thomson, Baron Kelvin at jorda var mellom 20 og 400 millioner år gammel, angivelig ved samme fremgangsmåte som Buffon. Omtrent på denne tiden begynte også Darwin å få aksept for boken sin, og man innså etterhvert at selv 400 millioner år var i korteste laget. Man kjente til utrolig mange forskjellige fossiler, og det var rett og slett ikke sannsynlig at evolusjonen skulle kunne frembringe så mange arter på så kort tid. Kelvin, derimot, begynte etterhvert å helle mer mot 20 enn 400 millioner, og han mente lenge at han utregning av jordas alder var ett av hans viktigste bidrag til naturvitenskapen. I dag er han husket i stor grad for sin innsats for termodynamikken, og han har en temperaturskala oppkalt etter seg.

I 1896 oppdaget Henri Becquerel radioaktiviteten, som endret hele måten man så på problemet. Radioaktive stoffer er gjerne varme å ta på, og man fant etterhvert ut at jorda inneholder mer enn nok radioaktive stoffer til at den ville bruke vesentlig lengre tid enn hittil antatt på å kjøle seg ned. Men radioaktivitet ga oss mer enn bare en forklaring på hvorfor jorda ikke er kaldere enn den er. Den ga oss også en måte man kan bruke til å finne alderen nøyaktig.

Radioaktive stoffer henfaller, og blir til andre stoffer. Uran henfaller for eksempel via en hel masse stoffer, før det ender opp som stabilt bly. Ved å se på forholdet mellom blyinnhold og uraninnhold i en steinprøve kan man dermed finne alderen. Dette forutsetter imidlertid at man kjenner det opprinnelige innholdet av bly i steinprøven, og at man kjenner halveringstidene i den aktuelle henfallkjeden. I 1905 brukte Bertram B. Boltwood denne teknikken på 26 forskjellige steinprøver, og kom frem til forskjellige estimater fra 92 til 570 millioner år. Dette er altså samme år som Einstein ga oss spesiell relativitet, fotoelektrisk effekt, og teorien for Brownske bevegelser, og vi hadde fortsatt ikke snøring på hvor gammel planeten vår er. Tsk, tsk, tsk.

Det Boltwood slet med var nettopp det jeg nevnte. Etterhvert fikk man imidlertid bedre forståelse og bedre utstyr, og den samme metoden, radiometrisk datering, ble i 1956 brukt av Clair Patterson til å bestemme en alder på 4,55 milliarder år. Steinprøven han brukte kom imidlertid ikke fra jorden, men fra Diablo Canoyn-meteoritten. Det har bakgrunn i at man antar at kometene i solsystemet vårt ble skapt på samme tid som planetene, i allefall de innerste planetene, som er av stein. I tillegg er det slik at en steinprøve på jorda har blitt utsatt for alt mulig rart av vind og vann og lava og platebevegelser og Gud vet hva, slik at det er veldig vanskelig å vite om en steinprøve har mistet litt bly, eller kanskje fått litt ekstra bly. En komet derimot, svever bare rundt helt alene, og er sitt eget lille isolerte system, og gir dermed et bedre grunnlag for målinger og beregninger. Alderen på 4,55 milliarder år er forøvrig underbygget av hundrevis av målinger siden 1956, og man er nå nokså skråsikker på at jorden, og resten av solsystemet, ble dannet for mellom 4,53 og 4,58 milliarder år siden.

-Tor Nordam