Most recent comments
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 10 months, 3 weeks
Jogging og blogging
Are, 1 year, 10 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 1 year, 10 months
Reading in dark times
Are, 2 years
Moldejazz 2016
Camilla, 2 years, 3 months
Dørskilt
Karoline, 2 years, 4 months
Halifax
Tor, 2 years, 5 months
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 2 years, 5 months
Numerikk, takk
Tor, 2 years, 5 months
Topp tur
Camilla, 2 years, 7 months
50 book challenge
Camilla, 10 months, 3 weeks
Controls
Register

Påsken og Judasevangeliet

Da er det snart påske, i seg selv en interessant høytid:

På den ene siden er det jo en av jødedommens tre virkelig store høytider, den som feirer utmarsjen fra Egypt: Exodos-myten (som sannsynligvis bare er en myte, ja). Det er fra denne festen, pesach, vi har fått det norske ordet "påske". Festmyter har imidlertid en tendens til ikke å være så veldig historisk korrekte, og mer opprinnelig later det imidlertid til å være elementer fra to fester i denne påskefesten: En nomadefest, hvor man ofret det førstefødte lammet, og en jordbruksfest, hvor man ofret usyret brød av det første kornet. Dette var som sagt en pilgrimsfest, noe som skyldtes at påskelammet bare kunne slaktes i templet i Jerusalem. Som vi alle husker ble imidlertid det rasert av sinte romere i år 70 e.Kr, noe som innebar at hele påskelam-ofringen falt bort fra den jødiske feiringen.

Det hindrer dem ikke å feire utførlig, selvsagt. En jødisk påskefeiring må være en av de mest gjennomorganiserte høytidene jeg har vært borti, og jeg skal ikke kjede dere ved å ramse opp alt som foregår her, men det inkluderer blant annet å rense huset helt for all gjæret mat (inkludert erter, bønner, kornalkohol og selvsagt vanlig gjærdeig), og la barna løpe rundt i huset og lete etter de siste smulene som foreldrene har gjemt med dette for øyet. Det er slett ikke usannsynlig at "kristen" leting etter påskeegg har sin opprinnelse i at denne tradisjonen har smeltet sammen med andre tradisjoner (å gi bort egg er et gjennomgangstema i de fleste vårfestivaler - inkludert perserne, jødene, romerne og andre). Hele måltidet er sentrert rundt festmyten: "Let my people go" og alt det der. Man leser opp historien (påskehaggadaen) og hver gang landeplagene nevnes, spiller husfaren en dråpe vin i medlidenhet med egypterne. Er ikke det hyggelig?

Den kristne påsken bygger selvsagt på denne festen på mer enn en måte. Jesus dro jo selvsagt til Jerusalem for å feire pesach, og om han ikke hadde gjort det, er sjansene små for at han ville blitt drept. Hele Kristuspasjonen slik den beskrives i evangeliene trekker da også heftig på jødiske påske-metaforer. Det hele begynner jo med Palmesøndag, der Jesus angivelig red inn i Jerusalem på et esel (noe profetene hadde sagt Messias skulle gjøre), og ifølge evangeliene ble møtt av mennesker som hyllet ham med palmeblader.

Skjærtorsdag er dagen da intrigen tetner. Jesus og disiplene bryter brød. Han vasker føttene deres og sier at en av dem skal forråde ham, hvorpå Judas forlater selskapet. Senere samme kveld, får han kysset i Getsemane-hagen. Nattverdsmåltidet, som har sin opprinnelse her, er altså en ny versjon av pesach-måltidet, noe som kommer klart frem i evangeliene. Langfredag er dagen da det var forbudt å danse. Dette fordi man skulle være triste og tenke på hvordan Jesus led på korset for våre synder. Johannesevangeliet antyder at Jesus korsfestes i samme øyeblikk som påskelammet slaktes (med tilhørende overføring av betydning). Så sto han altså opp igjen tredje dag, noe som har fått alle noenlunde oppegående barn til å protestere i kristendomstimene (med mindre de hadde foreldre som lot dem ta livssyn): Jesus døde jo ifølge historien sent på langfredag og sto opp igjen tidlig påskemorgen, noe som slett ikke blir tre dager, men i høyden to. Heldigvis viser det seg at man på den tiden telte med både første og siste, ikke enten eller, slik vi bedriver i dag. Verden gir mening igjen.



Funnet, eller snarere publiseringen av Judasevangeliet har skapt storm i et vannglass, om jeg skal tillate meg å bruke en såpass tynnslitt metafor.
Dagbladet presterer for eksempel å skrive "Verden er iferd med å miste et skjellsord. Judas var ingen Judas likevel". Og i en annen artikkel kommer de med "flere avsløringer fra det hemmelige Judasevangeliet. Judas og Jesus var bestevenner."

Det er ingen tvil om at det er fantastisk at dette evangeliet har blitt offentliggjort, men av en noe annerledes grunn enn det tabloidene later til å tro. Sannheten er nemlig den at ingen evangelier forteller Sannheten om Jesus (med mindre man er kristen fundamentalist og hevder at Den hellige ånd hadde noe med skrivingen å gjøre, selvsagt). De aller fleste er skrevet lenge etter at både Jesus og resten av gjengen var døde. Det er altså ikke slik at man lenge har trodd at Judas forrådte Jesus, men at nå kommer det historiske dokumenter for en dag som motbeviser dette. Det er snakk om religiøse skrifter. Og de er spennende og interessante fordi de er spor av en annen utvikling innen tidlig kristendom enn den offisielle. På ingen måte den eneste avvikende retningen, men kanskje en av de mest provoserende for kristne. Og det er jo alltid morsomt med sekter som går motstrøms, og desto mer når de hevder å ha hemmelig kunnskap.

Det manuskriptet som nå offentliggjøres er skrevet på koptisk, et gammelt egyptisk (som fortsatt er i bruk i dag i enkelte kirker). Det ble sannsynligvis skrevet av fra en gresk original (fra ca 150, bare noen få år etter at Johannes-evangeliet (det yngste av de kanoniske) ble skrevet) en eller annen gang mellom 220 og 340. Det er altså i seg selv veldig gammelt, og det har vært gjennom tøffe tider. Papyrus er ikke som tupper-ware. Det krever at man tar godt vare på det dersom det skal vare lenge.

De første 1700 årene gikk jo relativt bra. Papyrus later til å like ørkenluft og dette manuskriptet lå godt gjemt i en hule der frem til det ble funnet i 1970. Deretter ble det smuglet ut av landet av en antikvitetshandler og forsøkt solgt over hele verden. Det har med andre ord gått rykter om dette evangeliet lenge. Mange trodde "Judas" refererte til Judas Thomas, en av de andre disiplene, hvis rykte tross alt var noe bedre. Papyrusen tilbrakte så 16 år i en bankboks (jeg vet, jeg vet, det smerter) i New York (fordi ingen ville kjøpe den - prisen var for høy), før en annen antikvitetshandler (endelig en dame som visste hvordan man skulle ta vare på gamle manuskripter) kjøpte det i 2000. Hun ga det videre til Maecenas Foundation for Ancient Arts, og National Geographic har visstnok spyttet inn store summer for å kunne presentere det i kveld klokken 10, men kodeksen skal selvsagt gis tilbake til Egypt.

Allerede i Lyon i år 180 skrev biskop Irenaeus i sin Adversus Haereses (mot kjetterier) blant annet om en gruppe som æret Judas Iskariot og hadde produsert "falske historier" kalt Judasevangeliet. Det var ikke uvanlig at man i opposisjon til den organiserte kirken tok "slemmingenes" side. De mest kjente av disse var kanskje Kainittene, en gruppe som hevdet at Kain (som drepte Abel og dermed fremstilles som ekkel og fæl i Bibelen) var en helt som hadde gjennomskuet den falske Yaweh, og som dermed innehadde hemmelig visdom om den virkelige guden. Bakgrunnen for denne bevegelsen var at man hadde oppdaget at verden (sjokk!) ikke var perfekt. Den logiske følgen måtte være at skaperen av verden ikke var perfekt, og vips har man en gnostisk sekt.

Gnostiske sekter finnes i en rekke farger og størrelser, men felles for de fleste av dem er at de forkynner et klart skille mellom ånd og materie. Ånden er god, materien er ond. Målet for mennesket er blir dermed å frigjøre den guddommelige ånden i seg fra materien (som altså er skapt av en ufullkommen mindreverdig gud - i dette tilfellet Yaweh). For å klare dette trenger man gjerne en lærer, og det er her Jesus kommer inn i bildet. I og med at alle mennesker har den guddommelige ånden i seg, er det ikke det som gjør denne spesiell, men Jesus har altså visdommen, kunnskapen om hvordan man kan frigjøre seg fra materien og bli ett med den guddommelige ånden. Det er altså kunnskap som frelser, ikke tro. Og med den kunnskapen (gnosis på gresk) kan man altså bli akkurat like guddommelig som Jesus.

Det er vanlig at slik lære er esoterisk, altså hemmelig og bare tilgjengelig for spesielt innvidde. Dette skyldtes kanskje delvis at den organiserte kirken ikke så med blide øyne på slike sekter, men også delvis at det ikke er noe gøy med en hemmelig lære hvis den ikke er hemmelig. Det er betegnende at åpningsordene i evangeliet er

The secret account of the revelation that Jesus spoke in conversation with Judas Iscariot during a week three days before he celebrated Passover.
-fra denne siden, hvor det later til å være en fornuftig oversettelse etter hva jeg kan se (og husk at jeg aldri har sett manuskriptet, eller lært koptisk for den saks skyld. Jeg baserer meg helt og holdent på sitater og referanser andre steder. Det er godt mulig den er en del forkortet.)

I Judasevangeliet er det altså Judas som får del i denne frelsende læren. Han får bekreftet sin posisjon som den fremste av disiplene da han får det ærefulle oppdrag å hjelpe Jesus til å frigjøre seg fra materien ved å overgi ham til romerne. Allerede i åpningsscenen ler Jesus av disiplene som sitter og ber og utfordrer dem til å se hvem han virkelig er, men de snur seg alle bort og bare Judas skjønner hva som foregår. Når de forteller ham om en drøm de har hatt, tolker han den dithen at de tilber en ond gud, og at de kommer til å misbruke hans navn i tilbedelsen av denne guden (tydelig referanse til den delen av organisert kristen religion som bygger videre på jødedommen og hevder at Jesus er Yahwes sønn). Senere kommer Jesus med en kosmogoni som skiller seg en smule fra den gammeltestamentlige og inneholder en rekke lysende skyer. Så vidt jeg kan forstå er det altså snakk om en rekke emanasjoner a la nyplatonismen, der det guddommelige tynnes ut hele veien frem til man får en skummel karakter ved navn Nebro (some ifølge historien betyr "rebell")(aka Yaldabaoth)

whose face flashed with fire and whose appearance was defiled with blood
-ibid
og sammen med ham en annen ved navn Saklas, som så vidt jeg forstår må være den gammeltestamentlige gud (men jeg er altså ingen autoritet).

Jesus ler deretter godt i forventningen om at de slemme skal ødelegges godt og grundig, og forteller så Judas at:

"But you will exceed all of them. For you will sacrifice the man that clothes me. Already your horn has been raised, your wrath has been kindled, your star has shown brightly, and your heart has [...]. [57]

"Truly [...] your last [...] become [...about two and a half lines missing...], grieve [...about two lines missing...] the ruler, since he will be destroyed. And then the image of the great generation of Adam will be exalted, for prior to heaven, earth, and the angels, that generation, which is from the eternal realms, exists. Look, you have been told everything. Lift up your eyes and look at the cloud and the light within it and the stars surrounding it. The star that leads the way is your star."

-ibid

"The man who clothes me" refererer jo selvsagt til hvordan Jesus egentlig er guddommelig ånd fanget i menneskelig materie. Evangeliet ender så veldig brått med at Judas summarisk angir Jesus og mottar noen slanter.

Noen har selvsagt ment å finne forklaringen på hvorfor Jesus under nattverden, ifølge Johannesevangeliet, sa at Judas skulle gå og gjøre det han skulle gjøre, og at ingen av de andre disiplene forsto hva det skulle bety i dette nye evangeliet. Faktum er imidlertid at det er lite sannsynlig, ja, jeg vil faktisk gå så langt som til å si at det er direkte usannsynlig, at kirken, det være seg katolikker, ortodokse, orientalske eller protestantiske, kommer til å revurdere sitt syn på Judas ut ifra oppdagelsen av et nytt apokryft evangelium.

Da dødehavsrullene ble oppdaget på slutten av 40- og begynnelsen av 50-tallet, og bekreftet eksistensen av tidlige (fra før år 100) utgaver av apokryfe skrifter (flere av dem finnes for eksempel i den katolske Bibelen, men ikke i de protestantiske), førte ikke det til stort opptrykk av nye bibelversjoner, og slett ikke noen endring i teologiseminarene.

Heller ikke da Nag Hammadi-skriftene ble funnet i 1945, krympet prestene seg i redsel. Eller om de gjorde det, gjorde de det uten egentlig grunn. Man fant et titalls nye versjoner av hva Jesus hadde sagt, et Thomasevangelium og et Sannhetsevangelium, samt en hel rekke andre historier knyttet til tidlig kristendom.

Man hadde et utall forskjellige evangelier i urkristendommen: Alle merkelige små sekter hadde sin egen favoritt blant disiplene, og det finnes dessuten et par barndomsevangelier som søker å fylle ut hullene i historien. Da keiser Konstantin tok bestemte seg for å legge kristendommen til grunn som statsreligion på 300-tallet, var det imidlertid viktig for ham å gjøre den stabil og enhetlig. Det var biskop Athanasius av Alexandria som til slutt, i 367, nedsatte listen over hvilke 27 bøker som skulle regnes som hellige i Ny-testamentet.

Det er denne utvelgelsen de deler av kristendommen som har overlevd bygger på. Og de kommer ikke til å ombestemme seg bare fordi enda et evangelium har dukket opp.

Når det er sagt, trekker vel bare dette evangeliet den samme konklusjonen som alle oss andre: Hvis Judas ikke hadde forrådt Jesus, hadde ikke Jesus kunnet dø uskyldig på korset og slik frelse menneskeheten (som jo ifølge kristen lære var hele poenget). Hvordan kan Judas da være ond? Det må ha vært forutbestemt og det er i så fall veldig urettferdig hvis Judas må brenne evig mens Satan tygger på ham.

Comments

Torgar,  09.04.06 15:40

Bra artikkel.

Det blir jo spennende å se om kirken endrer noe på grunn av slike nye funn :)

jeg leste noe en plass om et gammel hedensk fruktbarhestrituale som også har blitt overkjørt av påsken, som skulle forklare påskehare og litt slikt, har du noen snøring på disse tradisjonene?

Camilla,  10.04.06 16:36

Haren er et gammelt fruktbarhetssymbol, nettopp fordi den er så ... fruktbar. Hvis du refererer til Eoastra (Eastre), er det mest spekulasjoner, og at Wicca har blåst det opp gir det ikke akkurat mer kredibilitet. Men det er selvsagt ikke tvil om at det fantes fruktbarhetsfeiringer i de fleste kulturer i alle fall her i nord omtrent på denne tiden. Fruktbarhet har jo alltid vært noe av det viktigste for folk, og da er det viktig å ha gudene på den gode siden. Kirken har faktisk i liten grad overkjørt slike ritualer, da mottoet gjerne har vært "la dem beholde de merkelige skikkene sine, bare de vinkler det som en kristen feiring", noe som jo forklarer alle eggene, harene og risene i forbindelse med påskefeiringen.

Tor,  10.04.06 17:56

Fantastisk med slike folk som skaffer seg noe mange har lyst på, men så nekter å selge fordi prisen ikke er riktig, og heller putter det i en bankboks. Minner meg litt om i gamle dager, da vi spilte mye Magic. Da var det en som hadde en Balance, som alle ville ha. Han så seg imidlertid ikke fornøyd med noen av tilbudene, og valgte heller å rive kortet i filler. Nesten akkurat det samme.

Camilla,  10.04.06 18:30

Ja, dersom man ser på bildene av manuskriptet slik det ser ut etter en tid i bankboksen, så må jeg si analogien er nærmest perfekt.

Kjellove,  11.04.06 11:08

Den seremonielle spillingen av vin minner om en slags tidlig plingpils.