Most recent comments
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 5 months, 2 weeks
Jogging og blogging
Are, 1 year, 5 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 1 year, 5 months
Reading in dark times
Are, 1 year, 7 months
Moldejazz 2016
Camilla, 1 year, 10 months
Dørskilt
Karoline, 1 year, 11 months
Halifax
Tor, 2 years
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 2 years
Numerikk, takk
Tor, 2 years
Topp tur
Camilla, 2 years, 2 months
50 book challenge
Camilla, 5 months, 2 weeks
Controls
Register

Historiens klovner II

Det er ikke bare demokratiet som baner veien for fjollete ledere. Enkelte fjollete ledere skyfler demokratiet til side, og baner veien for seg selv. Det krever en svekket stat og en handlingens mann, og det har skjedd utallige ganger i historien. I Afrika og Sør-Amerika skjer det omtrent en gang i uka, i Europa noe sjeldnere. Men ikke desto mindre fargerikt. Se for dere at Knut Ødegård var italiener med tilgang på strutsefjærkledd hatt, skinnende gullsnorer, så mange medaljer han ville ha, og øverste myndighet i et jugoslavisk fylke. Bytt ut navnet, og dere har en sann historie.

Gabriele d’Annunzio


(1863-1938)
«Il Duce di Fiume»

Gabriele d’Annunzio var en italiensk poet, politisk agitator, krigshelt (han var blind på ett øye etter å ha skadet seg mens han taxet et fly under første verdenskrig), selverklært dekadent dandy og kortlivet duce. Flere elementer i d’Annunzios historie kan høres komplett ulogiske ut, men husk at dette skjedde på den tiden da en totalitær, militaristisk og disiplin-orientert bevegelse var i vekst blant det italienske folk, for øvrig godt kjent som det mest rotete og uorganiserte folkeslaget i Europa. (Se for dere en tanks-fremrykning organisert på samme måte som trafikken i Roma.)

Det hele begynte da et mytterist-fartøy fra den italienske marinen svor sin troskap til den kjente dikteren mens han oppholdt seg i havnebyen Fiume, ikke langt fra Trieste. Fiume var på dette tidspunktet, i 1919, en del av oppgjøret etter første verdenskrig: Italia og det (med italiensk hjelp) nyopprettede kongedømmet Jugoslavia delte byttet (de tidligere østerriksk-ungarske områdene ved Trieste og Dalmatinene) seg imellom. Jugoslavia var opptatt med å organisere sin flunkende nye statsforfatning, i Italia hersket visstnok fullstendig politisk kaos av en eller annen grunn. (Jeg fant aldri ut hvorfor, men enten er det regelen heller enn unntaket, ellers dreide det seg om damer eller penis-størrelse eller noe.) Begge parter hadde uansett annet å tenke på, og forhandlingene om adriaterhavsområdene gikk sakte.

Nasjonalisten, fascisten og anarkisten (!) d’Annunzio, derimot, en handlingens mann med blod på tann, la effektivt de vennskapelige forhandlingene i grus ved å okkupere byen selv! Ved hjelp av marinegaster og frivillige goons tok han makten den 12. september 1919. Opprinnelig mente han å okkupere byen på vegne av Italia, men Italia ville først og fremst ikke trøble til forholdet til jugoslavene, og ikke brydde de seg særlig om byen, heller. Derimot omringet de den med militære styrker. Da slo dikteren seg sammen med anarko-syndikalisten Alceste de Ambris, og utarbeidet en grunnlov for byen, som de utropte til egen stat. Dette ble en statsdannelse selv tunge historiske verker omtaler som «komisk».

Visstnok stod de Ambris for det politiske grunnrisset av konstitusjonen, mens d’Annunzio «bidro med sine poetiske evner», hva nå det skal bety. de Ambris opprettet et råd med ni avdelinger, med representanter for de ni økonomiske sektorene, mens d’Annunzio la til en tiende avdeling, for «overmennesker», det vil si poeter, kunstnere og profeter. Videre erklærte han at statsdannelsens grunnleggende prinsipp var musikk (!). Det skulle også avfyres fyrverkeri hver natt. Han utropte seg til «duce av Fiume», og de politiske motstanderne i byen ble tatt av dage ved trangsfôring av olje. Staten livnærte seg på sjørøveri, og var for øvrig en ganske utopisk og rotete blanding av anarkistisk styre og fascistisk prang og prakt. For til tross for sin fattigslige politiske kapital, var d’Annunzio meget flink til å opptre pompøst. Han fikk laget en fabelaktig uniform med helt absurde distinksjoner, fjær og blanke knapper, og spradet rundt i en militærgrønn kappe med brodert gulltråd (og et merkelig hodeplagg som var en slags blanding av militær kaskett, tyrolerhatt og bursdagskake). Og som vi skal se senere, er dette kanskje en av de egenskapene, ved siden av å være i slekt med folk, som på sikt betaler seg i italiensk politikk.


Poeten (t.v.) og kommandøren (t.h.) d’Annunzio.


Ett år og to måneder etter maktovertagelsen, den 12. november 1920, var italienerne og jugoslavene lei av å forholde seg til dikterens fargerike men innholdsløse innblanding i situasjonen. De underskrev Rapallo-avtalen, som gjorde byen til en ekte uavhengig stat, sa seg kvitt hele problemet, og fortsatte å fordele resten av områdene – men det skulle de ikke ha gjort! d’Annunzio, nå med mer blod på tann enn noen gang, okkuperte umiddelbart de største øyene langs den kroatiske kysten, og erklærte samtidig krig mot Italia! En uke senere hadde den italienske hæren bombet i stykker, og deretter overtatt, hele Fiume.

Det finnes mange historier om denne beleiringen, fra at d’Annunzio selv ble skadet da en granat kom inn kontorvinduet hans, til at italienerne kun trengte å fyre av ett eneste artilleriskudd for å fremtvinge overgivelsen. Uansett var fristaten Fiume nedlagt for godt, og d’Annunzio trakk seg tilbake for å skrive en bok om det å være blind, som han jo var hvis han lukket det ene øyet. Det skulle ta to år før han igjen kunne meske seg med fiffen i landet.

I mellomtiden hadde nemlig en annen italiensk politiker tatt notis av d’Annunzios fremgangsmåte. Pomp og bravur likte han også, men spesielt dette med agitatoriske masseappeller, hans særegne retoriske stil og den brutale svartskjortede livgarden, så nyttig ut. Benito Mussolini marsjerte inn i Roma i 1922. d’Annunzio hadde anbefalt ham å rett og slett gå til kongen og forlange å få danne regjering. Det fungerte.

Fiumes gullstrupe fikk statsbegravelse da han døde av slag i 1938. Han levde lenge nok til å få med seg Italias eneste seire under krigen, mot den steinkastende somaliske, den spydkastende etiopiske, og den ikke-eksisterende albanske hæren. Han døde før Italia i 1944 ble okkupert av amerikanerne, skiftet side, ble okkupert av tyskerne, og til slutt innrømte å ha tapt selv om de var på begge lag. Byen Fiume er i dag kroatisk, og heter Rijeka.

d'Annunzio regnes fremdeles av italienerne for å være en av århundrets største forfattere, og på bredden av Garda-sjøen ligger et d'Annunzio-museum (som han selv bygde i løpet av pensjonisttilværelsen). Kun et fåtall av hans verker er oversatt til andre språk.
Camilla likes this

Comments

Camilla,  03.04.06 19:11

heheheheehehhehehehehehhehehehhehehehehehehehehehehehehe
han ligner på Ødegård også.

Kjellove,  03.04.06 19:18

Hahaha! Utrolig skandaløs fyr, selv til italiener å være! K.Ø. burde ha forbud mot å omgås militære.

Anders,  03.04.06 20:31

Han har jo bart vi alle kan misunne han for.

Anders K.,  03.04.06 22:02

Skandaløs er mildt sagt Han har også et flott, eggeformet hode. Men en slik bart er egentlig ganske upraktisk på mange måter.

Are,  04.04.06 14:41

Urkomisk! Stakkars italienerne, de får jammen ikke mye militær cred fra noe hold.
Ida Lovise,  30.04.06 20:06

Hva?
Ja, sukk her er vi oss sjøl like,
hvem andre er lettere å leve av enn italienere,
dog gramsci redder mye av randen.

Kor e alle heltan henn?
kommer det historiens godinger i serien og?

håper det.

Category
History
Tags
Views
3613
Google hits
5
Last google search
dalmatinene