Most recent comments
Moldejazz 2018
Camilla, 6 months
Romjulen 2018
Camilla, 1 year
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 2 years
Jogging og blogging
Are, 3 years
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 3 years
Reading in dark times
Are, 3 years, 2 months
Moldejazz 2016
Camilla, 3 years, 6 months
Dørskilt
Karoline, 3 years, 6 months
Melody Gardot
Camilla, 6 months, 2 weeks
Den årlige påske-kommentaren
Tor, 9 months, 2 weeks
50 book challenge
Camilla, 3 weeks, 5 days
Controls
Register

Epilog

For øyeblikket sitter jeg på kjøkkenbordet og skriver artikkel, mens Camilla, en jente fra Oslo (Silje) og en lingvist fra Cambridge (Tim) sitter og diskuterer kjøkken/sjøkken så busta fyker ved stuebordet. Camilla og Silje sier at "it's just wrong", mens Tim sier at de ikke kan dømme folks uttale på moralsk grunnlag, og at språk utvikler seg, det er det språk gjør. Hvorfor gjør de det, og hvorfor er disse menneskene i huset mitt? Alt sammen går tilbake til fredag...

Fredag var jeg opptatt hele kvelden, fordi Camilla og jeg ryddet og denslags. Så tok vi siste buss til byen, som var en ganske ukul opplevelse, og jeg burde visst bedre. I byen stod vi en stund på torget, og jeg innså at jeg antagelig er et dårlig menneske. Jeg føler i alle fall et nokså stort behov for å skade og drepe når folk sier teite ting høyt, eller knuser en flaske på fortauet. Poenget var uansett at vi var i byen for å møte en engelskmann som skulle besøke oss. Og hvorfor får vi besøk av engeslkmenn? Alt sammen går tilbake til for mange år siden...

For mange år siden, den gangen Camilla fortsatt likte Wheel of Time, begynte hun å henge ut på wotmania.com. Hun innså kjapt at stedet kunne brukes til langt mer enn bare Wheel of Time-diskusjoner, det kunne også brukes til å krangle om politikk, diskutere litteratur, og i det hele tatt. På et nettsted for folk som har lest en fantasy-serie på 10k sider treffer man antagelig for det meste på beleste folk, eller i allefall folk som leser, så det høres jo fornuftig ut. Eller? Jeg sakser inn fra Camillas profil på Wotmania:

wotmania Stats*
Community Message Board Posts: 18948 (263157 views)
WoT Message Board Posts: 366 (21474 views)
Team Message Board Posts: 0 (0 views)
WoT Games Message Board Posts: 0 (0 views)
Other Fantasy Message Board Posts: 1665 (37358 views)
Writers' Message Board Posts: 2 (13 views)
Blackboard Posts: 99
wSE Points: 1,114.09


Som man kan se har hun altså postet 18948 poster på diskusjonssidene på dette stedet, og da er det jo ikke annet å vente enn at man begynner å bli kjent med noen. Det er ikke så veldig mange som har over 15000 poster på det stedet, så det finnes en slags hard kjerne, og det eksisterer en slags kultur for å stikke rundt omkring for å besøke folk. Men la oss vende tilbake til samtiden...

Vi stod altså på torget, og ventet på en engelskmann vi aldri hadde sett før. Det kunne jo bydd på problemer, men Camilla unngikk dem behendig ved å sende en melding og si "I have a green coat and a tall man.", og vi møtte mannen, og tok drosje hjem. Da var klokka blitt nesten ett, og jeg skulle jo opp og være arrangør på fotomaraton på lørdag, så jeg la meg uten å skrive artikkel. Ganske pinlig, og helt klart et tegn på dårlig planlegging. Nuvel.

Lørdag stod vi opp rundt 8, jeg varmet slike ferdige jukse-rundstykker, og vi spiste frokost og småpratet litt. Det er jo gøy å snakke litt engelsk, og jeg fikk dessuten vite at mange engelskmenn faktisk har det samme syke synet på frokost som franskmenn og italienere, i.e. en kopp med noe varmt og kanskje en kjeks. Franskmenn drikker cafe au lait og spiser croissant, italienere drikker cappucino og spiser to søte kjeks, engelskmenn drikker te og spiser kanskje ingenting. Ikke det jeg hadde ventet fra landet som har engelsk frokost oppkalt etter seg.

Etter frokost gikk jeg nedover mot byen. På veien gikk jeg innom skolen, hvor jeg forberedte meg dritbra til fotomaraton, ved å printe retningslinjer og ved å kutte opp små lapper til å skrive temaer på ved hjelp av papirkniv. Så tok jeg hatten og den store, tosidige kartongen vi kjøpte og gikk ned til Choco Boco. Jeg hadde reservert bord fra halv elleve, så jeg ble en smule overrasket da jeg oppdaget at de ikke åpnet før elleve, men det gikk greit. Det var bare kommet en deltager klokken elleve, og det ble etterhvert klart at det ikke kom til å komme så mange fler. Vi endte til slutt på fem navn på lista, men en av dem kom aldri tilbake, så kun fire personer leverte bidrag. Ikke bra. Dette drev meg til desperate forsøk på å få flere deltagere, så jeg prøvde blant annet å gruppepresse Eivind til å delta (uten hell), men det det gav meg en idé.

Takket være den fantasitiske moderne teknologien vi disponerer er det ikke noe problem å arrangere et fotomaraton med deltagere i mange forskjellige byer. Tema kan formidles med sms, bilder kan leveres på epost og det er i det hele tatt ikke noe problem. Jeg synes derfor at vi burde ha et calcuttagutta-fotomaraton. Men det kan vi snakke om senere.

Klokka kvart over fire gikk jeg hjem. Jørgen pekte og lo, og jeg kan forsåvidt skjønne at jeg så litt rar ut, der jeg gikk med hatt, frakk og en diger plakat med påskriften

1 VÅR
2 MØNSTER
3 KAPUTT
4 MANIPULASJON
5 STØTTE


Litt som en demonstrant med en liste vage krav, eller en ekstremt forvirret dommedagsprofet. Men hvorfor gikk jeg med denne plakaten, og hvor skulle jeg frakte den? Alt sammen går tilbake til tidligere en gang...

Greia med fotomaraton er at man fotograferer innen temaer. Et nytt tema trekkes hver time, og man må ta alle bildene i løpet av fem timer. Du kan fotografere innen det første temaet hele tiden, men du må passe på at du har tid til å ta deg av det siste temaet også, som du får vite en time før konkurransen er ferdig. Disse temaene trekkes fra en hatt, av arrangørene, som i vårt tilfelle har pleid å sitte på Choco Boco. Men for at ikke alle deltagerene, som gjerne har pleid å være 20 personer, skal slippe å trampe inn på Choco Boco for å spørre etter temaet har man gjerne et stort stykke kartong man skriver dem på, og setter i vinduet. På fredag kjøpte vi derfor kartong, og en badass sprittusj, og vi synes det var veldig morsomt at det stod

1 kartong, to-sidig

på kvitteringen. Vi er jo nerder, så vi slo vitser om at vi godt kunne ha greid oss med en en-sidig kartong, om det var tilgjengelig. Men så skjønte vi at det sikkert var like greit med en to-sidig, for da kunne vi bruke den andre siden neste gang, og vi fikk sikkert kvantumsrabatt når vi kjøpte to sider på en gang. Etter konkurransen på lørdag var det derfor mitt oppdrag å frakte den store, halvbrukte plakten vår tilbake til kjelleren, og derfor gikk jeg over bakklandet med hatt, frakk og plakat med krav/dommedagsprofetier.

Tilbake til samtiden igjen, når jeg kom hjem skulle jeg ut igjen ganske kjapt. Camilla hadde nemlig dratt til byen med engelskmannen, hvor de møtte ytterligere én Camilla, én engelskmann og en jente fra Oslo. Camilla (den andre) bor også her i byen, og det var dit jeg skulle når jeg gikk ut igjen. Der var det middag, med hvalkjøtt, som var bra, og påfølgende sosialisering. Det var stort sett greit, selv om det var litt mye interne wotmania-diskusjoner til tider (har jeg fått frem at alle disse menneskene jeg snakker om kommer sammen fordi de kjenner hverandre fra wotmania?), og når det ikke var det gikk det mye i historie og litteratur. Men det er kanskje ikke annet å vente enn at et nettsted for fans av en lang fantasy-serie tiltrekker seg flere humanister enn realister. Jeg fikk uansett snakke litt engelsk, så jeg er fornøyd.

Vi kom hjem fra middagen og den påfølgende sosialiseringen klokken halv tre eller deromkring, og det er i grunnen forklaringen på hvor jeg ikke skrev noe på lørdag heller. Nok en gang dårlig planlegging, med et lett anstrøk av uheldige omstendigheter. Jeg hadde nemlig tenkt å poste fra Choco Boco i løpet av dagen, men der var det ikke noe trådløsnett, og Chess har endret innstillingen sine, så jeg fikk ikke koblet til nettet med mobilen heller. Vi la oss i allefall, med gjestene plassert utover stuegulvet, og jeg sov godt til klokken seks, da vi ble vekt av ivrig ringing på døra. Vi hadde bestilt drosje til halv åtte, fordi den ene engelskmannen skulle fly hjem på søndagsmorgenen, så jeg tenkte det kanskje var den, og at alle hadde forsovet seg, så jeg gikk og åpnet.

Utenfor døra stod det en fyr som lurte på om han ikke kunne låne telefonen for å ringe etter drosje. Han lot til å være på fest hos den jævla naboen, men han hevdet å ikke ha penger på mobilen. Jeg var trøtt og forvirret (og hadde ikke bukse) så jeg var ivrig etter å få ham til å gå bort, så jeg lovte å ringe etter en taxi. Jeg gikk inn, ringte etter en taxi, og la meg igjen. Fem-ti minutter senere ringte det på igjen. Jeg hoppet opp for å åpne, jeg hadde jo tross alt tre folk sovende på stua som jeg ville skåne for bråket, og det var den samme fyren igjen, som lurte på om jeg hadde ringt drosjen, og om han kunne låne telefonen. Jeg lånte ham telefonen, og han ringte etter noen som ikke svarte, og gikk etter at jeg hadde forsikret ham om at jeg hadde ringt etter en drosje. Jeg gikk og la meg igjen, men ble sittende halvveis oppreist (Camilla lo av meg, fordi jeg så så bister ut) og ventet meg det verste. Og jaggu ringte det ikke på enda en gang. Det eneste jeg så da jeg åpnet var imidlertid noen som løp nedover mot en drosje, så det var formodentlig den samme fyren som hadde ringt på for å mase, og så kom drosjen før jeg rakk å åpne.

Så hva skal vi tenke om dette? Der og da tenkte jeg kanskje ikke helt klart, og var mest ivrig etter å få ham til å gå sin vei, så folka på stua kunne sove videre og det virket som en god idé å ringe etter en drosje. I ettertid ser jeg imidlertid at jeg ikke burde gjort dette. For det første førte det jo til at han ringte på ytterligere to ganger, og selv om jeg ikke kunne forutsett det ga jeg kanskje inntrykk av at det er greit å ringe på hos villt fremmede for å låne telefonen klokken seks om morgenen på en lørdag. Det er jo absolutt ikke et inntrykk jeg ønsker å gi, og jeg antar at mennesker som gjør slikt er ca like smarte som hunder, så man må jo lære dem ved å være konsekvent. Det jeg burde gjort var naturligvis å forklart at jeg ikke ville låne ham telefonen fordi han hadde vekt meg, og aller helst burde jeg kunne hogge ham ned med loven i hånd.

Jeg kommer rett og slett ikke helt over den episoden. Ikke bare ringte han på hos noen han ikke kjente for å ringe etter drosje, men han var jaggu uhøflig også. Ikke takk, bare "er du sikker på at du ringte etter drosje?". Jeg ville aldri gjort noe slikt, med mindre det stod om liv og helse, og jeg ville ikke engang tvile på at å gå ganske langt ville være å foretrekke fremfor å vekke noen for å låne telefon.

Uansett hva man mener om denslags ble vi kvitt ham til slutt, og la oss til å sove igjen. Så stod vi opp tre kvarter senere for å si hadet til den ene engelskmannen, og etter å ha installert ham i en drosje på vei til flybussen la vi oss igjen, og jeg sov til elleve eller noe slikt, til sammen sju timer effektiv soving.

I dag har vi tilbrakt en del tid på Mormors, hvor vi har spist uendelig med kake og drukket uendelig med kaffe for the low, low price of 54,- og akkompagnert av flere diskusjoner om litteratur, historie og nå også lingvistikk. Det er ikke akkurat min greie, men jeg er dritfornøyd allikevel, fordi jeg fikk vite at det finnes en regel som styrer når a på slutten av ord uttales ar på engelsk engelsk.

Heldigvis bestemte vi oss for å gå hjem før vi faktisk hadde satt til livs uendelig med kake og kaffe. Det var en god avgjørelse, for når man spiser x kilo kake, og x→∞ blir man først kvalm, så blir man et sort hull. Ikke en skjebne jeg ønsker å lide før middag, som var neste post på programmet. Vi gikk hjem, og jeg lagde lasagne. Den var ferdig akkurat i tide til Typisk Norsk, som engelskmannen satte stor pris på. Han leser norsk veldig bra, og snakker noe, så med teksting på side 777 gikk det greit. Og det var historien om hvordan jeg sitter på kjøkkenbordet og skriver artikkel mens Camilla, Tim og Silje sitter rundt stuebordet og diskuterer kjøkken/sjøkken. De snakker naturligvis ikke om det lengre, nå later det til å være engelske dronninger, men det er ved siden av poenget.

-Tor Nordam
Camilla likes this

Comments

Eivind,  03.04.06 00:32

Kjipe kompiser av naboen da!
Hørt om den gangen Geir Olav lånte bort telefonen sin til en venn av naboen? Senere på kvelden fikk han SMS med tilbud om "knips".

Tore,  03.04.06 00:52

Herlig utfyllende forklaring på hvorfor du ikke kunne spille modo i morges, men måtte opp og lage frokost til en engelskmann. Det virket som det var en helt dagligdags ting å gjøre for familien Nordam-Ulleland. Betryggende.

Anders,  03.04.06 01:40

Hmm...nesten gang jeg har vært i byen og drukket litt og kommer hjem så sent at det egentlig er ganske tidlig så kommer jeg innom deg Tor for å spise frokost også sove på sofaen din. Så kan vi diskutere akuratt det du vil, selv om jeg regner med bare sløv mumling fra min side.

Are,  03.04.06 12:31

Kengu artikkel! Jeg deler ditt syn på folk som sier idiotiske ting og gjør idiotiske ting. Du er et godt menneske, Tor, i en råtten verden.

Og du har antakelig rett i at du burde gitt ringe på-idioten litt kjeft. Hvorfor i alle dager skulle du ringe etter drosje, egentlig? Kunne ikke naboen gjøre det?

Camilla,  03.04.06 14:58

Naboen "hadde ikke penger på mobilen".

Are,  03.04.06 17:51

Hm. Ingen hadde penger på mobilen. Høres ut som en sympatisk gjeng, med kontantkort alle mann. Det hadde vært aldeles utrolig hvis naboen snublet over det nettstedet her en dag.

Kjellove,  04.04.06 14:34

Fabelaktig historie, Tor, og fiffig strukturert! Du er en grunnstein av tålmodighet.

(Ellers er det vel vanlig å sette inn R etter ord som slutter på vokal når det neste ordet begynner på vokal i engelsk engelsk. Trur eg.)

Anders K.,  04.04.06 19:02

Naboer er sprø. Og spesielt gjestene deres.

Dette fonetiske fenomenet kalles en intrusive R, og som alle andre fonetiske regler er de egentlig fenomener. Regler ble de først da noen beskrev fenomenet, og de skal altså ikke følges slavisk – de følger seg selv. Rart at lingvister er så skjødesløse med ordbruken, synes jeg. (Jeg synes for øvrig også det er utrolig flaut å høre på når nordmenn prøver å si denne R-en på en nonchalant måte, fordi det er så kult. Jeg synes rett og slett flere nordmenn burde snakke amerikansk-engelsk, til tross for at det er mye styggere – De behersker det adskillig bedre enn Lock Stock-extreme-cockneyen som er in for tiden.)

Camilla,  04.04.06 19:05

ingen burde snakke amerikansk-engelsk. ikke engang amerikanere.

Anders K.,  04.04.06 19:31

Det mest naturlige ville jo selvsagt vært om nordmenn bare tok over amerikansken, så kunne amerikanerne selv holdt kjeft, og Sylfest Lomheim endelig fått oppfylt sin hemmelige fantasi om at norsk språk dør ut. Men jeg vil hevde at anstrengt hip britisk-norsk-engelsk er enda verre enn amerikansk. Det blir, for å bruke en tidligere debattert sammenligning, som å se sin yndlingsfilm kvestet av pan&scan. Gjør som Heyerdahl, sier jeg til alle.

Tor,  04.04.06 23:45

britisk engelsk er fint. man bør imidlertid holde seg til oxford-engelsk og ikke forsøke seg på cokney.

Kjellove,  04.04.06 23:48

I hvert fall om man ikke kan stave det.

Ellers enig med Anders Kv.

Tor,  05.04.06 00:16

Jeg iler til med fullstendig ansvarsfraskrivelse her. Det var nemlig Camilla som postet den siste kommentaren her i mitt navn.

Tor,  05.04.06 00:23

Og forresten:

Rart at lingvister er så skjødesløse med ordbruken, synes jeg.

Du må huske at dette er gjenfortalt og oversatt av en fysiker. Det er godt mulig han aldri sa noe om en regel, og bare forklarte hvordan det funket, og så tenkte jeg "ah, det høres jo ut som en regel".

Rart av bibliotekarer er så skjødesløse med kildekritikken, synes jeg. Spesielt når kilden helt åpenbart er av tvilsom troverdighet.

Kjellove,  05.04.06 00:23

Kommentaren?

Den unnskyldningen virker uansett bare de seks første gangene.

Anders,  05.04.06 01:04

hmm...synes nordmenn bør snakke engelsk med grov norsk aksent, så blir vi like sjarmerende som italienske rørleggere og franske kokker.

Camilla,  05.04.06 15:46

Forskjellen er at norsk aksent ikke er sjarmerende.

Lena,  05.04.06 18:13

Når lingvister snakker om regler, er de som regel junggrammatikere. Junggrammatikerne fabulerte om unntaksløse lydlover i språkutviklinga. Det er imidlertid lenge siden det var populært å være junggrammatiker - sånn cirka rundt forrige århundreskifte. Det var den gang bare naturvitenskap ble regnet for ekte vitenskap og alle humanvitere hadde lav selvfølelse. Sånn er det jo ikke nå lenger.

Camilla,  05.04.06 21:53

Tim er nok ikke junggrammatiker. Han lo av oss fordi vi mente man ikke bør si sj for kj fordi det var basert på en fantasi om uforanderlig språk.

Anders K.,  06.04.06 17:59

Du må huske at dette er gjenfortalt og oversatt av en fysiker.

Det glemte jeg helt. For dere er jo alle ting som skjer (solskinn, bordsalt og andre av naturens små mirakler) kun regler.

Forskjellen er at norsk aksent ikke er sjarmerende.

Der er du inne på noe. Den er enda mindre sjarmerende med en påtatt britisk aksent utenpå. Jeg sier selvsagt ikke at nordmenn ikke kan snakke ordentlig engelsk, for all del, mange er kjempeflinke. Jeg skal ikke sitte her og si "Ola Dunk, asså!" Men mange er også ikke så flinke. Og det er gjerne akkurat de som skal bestemme seg for en aksent, og glemmer at de allerede har en.

Junggrammatikerne høres grusomme ut. Men jeg husker også at jeg stusset litt da jeg i grammatikken i norsktimene på barne- og ungdomsskolen lærte om strenge bøyningsregler og lignende. Jeg vil heller kalle det bøyningsparadigmer eller bøyningsmønster. Men den gangen var jeg da også en sterkere motstander av regler enn jeg er i dag.

(Jeg er for øvrig enig med Kjell O. Hat. i at Karthago bør ødelegges.)

Camilla,  06.04.06 21:37

Var det ikke Cato som sa det?

Torgar,  07.04.06 11:19

Men det er jo utrolig gode grunner til å skille mellom sj og kj uten nødvendigvis være mot endring av språket.

Kjellove,  07.04.06 12:09

Lingvister er begeistret fordi de har lært at det er bra å være positiv når allmennheten er negativ, og så innbiller de seg at de får oppleve et språklig skifte i sin levetid.

Torgar,  07.04.06 13:09

sitat:Camilla,
ingen burde snakke amerikansk-engelsk. ikke engang amerikanere.


Etter det jeg har hørt amerikanere si i media og slikt, er jeg av den oppfattningen at amerikanere generelt ikke burde snakke i det hele tatt.

Lingvister har tydeligvis forstått hvordan allmennheten fungerer, kanskje vi skulle la de styre norge? Lingvikrati eller noe slikt?

Lena,  08.04.06 20:01

Ja til å la lingvister styre landet! Hurra, her kommer vi!

(Dere aner ikke hva dere ber om.)

Camilla,  08.04.06 20:08

Lena, du vet jo slikt. Det hadde jeg helt glemt.
Hva sier du til å se på denne?

http://www.spinnoff.com/zbb/viewtopic.php?t=15898

Torgar,  08.04.06 23:48

Dere?? Det var jo bare meg :)

Lena,  09.04.06 18:41

Kverulant. DU vet ikke hva du ber om. Bedre nå?

Uansett er det jo ingen som vet hva dere alle har i vente når lingvistene slår til.

Torgar,  09.04.06 19:15

Kverulant er riktig :) Kan jo bli spennende å se språkdebatter på stortinget. Ap, Sv, og Sp kommer frem til et kompromi hvor de vedtar en mellomfornorskning av ord, backien i sete for bacon og slikt

Camilla,  10.10.08 18:01

Jeg tror jeg skal tipse Tim om denne artikkelen. I retrospekt er det jo riktig fascinerende.
Category
Today's exploits
Tags
Språk
fotomaraton
wotmania
besøk
Views
3895
Google hits
5
Last google search
hva mente junggrammatikerne