Freaks er i vinden, og jeg skal ikke være dårligere enn Camilla og Kjell. Det er masse fargerike livshistorier å ta av, og 1900-tallet er i så måte et bugnende fruktfat. Ikke bare skjedde det masse, og så videre, men man kan iblant lure på om den var bedre eller verre enn den mørke middelalderen. Overgangen fra proto-demokrati til i navnet fullstendig demokrati foregikk dette århundret, og man kan dermed med en viss rett kalle det demokratiets århundre. Demokratiet eliminerer jo stort sett muligheten for sinnslidende, arvelige statsledere. Men det innebærer også at alle skal få si hva de mener, og det inkluderer de som ikke har peiling. Man har altså erstattet den gale lederen med den litt klønete lederen. Jeg gir dere mine personlige favoritter: Historiens klovner!

Neville Chamberlain

«Neville Chamberlain! You could hold his head in the toilet, and he’d still give you half of Europe!»
−George Costanza.

Chamberlain og mannen som gjorde at han ble husket.

Chamberlain var en forretningsmann og hobby-botaniker fra Birmingham, hvis far var ordfører i byen. Og i England har det lenge vært en kjempeskam å ikke gjøre det samme som resten av familien sin. Hans eldre bror, Sir Austen Chamberlain (som ironisk nok i 1925 ble tildelt Nobels fredspris for en ikke-angrepspakt mellom blant andre Storbritannia og Tyskland), var allerede på vei mot å bli leder i Det konservative parti, så i 1915 ble alle enige om at det var på tide å gjøre Neville til byens ordfører. Etter en mangslunken karrière med varierende hell og diverse fiaskoer innenfor forskjellige deler av statsadministrasjonen (blant annet mislyktes han i å rekruttere noen mens han jobbet som konskripsjonsansvarlig under deler av første verdenskrig), fikk han i 1918 finansministerposten (riktignok uten noen sinne å presentere et budsjett). Britisk politikks rigide, rituelle og uoversiktlige arverekke-system plasserer finansministeren som en slags arveprins for statsministeren, noe som i de fleste tilfeller ikke har så mye å si. Men i 1936 abdiserte kong Edward VIII, til hele landets forskrekkelse, for å gifte seg med ei borgerlig amerikanerinne. I den forbindelse gikk statsminister Stanley Baldwin av, og i 1937 ble Neville Chamberlain plutselig Storbritannias statsminister.

Det var en kritisk tid, og året etter befant vår mann seg i en skjebnesvanger situasjon: Hitler hadde nettopp forsynt seg med Ruhr-området og Østerrike; nå ville han ha Tsjekkia. Ingen vet helt hvorfor han spurte britene om å få det, men Chamberlain tenkte i alle fall at da ble han kanskje fornøyd. Han gav Hitler Sudetenland, den ytterste kanten av Tsjekkia, og Hitler lovet å aldri angripe Storbritannia. Chamberlain dro jublende hjem, slo hælene sammen og danset ned flytrappa mens han viftet vilt med et papirark. Dette papiret, utbasunerte han for en jublende folkemasse, var bevis for at det aldri ville bli krig mer! Fred i vår tid og aldri mer 1914, var parolen, og alle hjerter gledet seg mens de strøk sine fremtidstrygge barn på hodet og slurpet i seg u-rasjonert kremfløte.

Men i kulissene spøkte både krigsfaren og mistilliten. Ingen stolte på Hitler (unntatt én person, da...), og på lydopptakene fra Chamberlains proklamasjon av München-avtalen kan man høre et vantro og uentusiastisk publikum juble på kommando.

Fred i vår tid! Mannen med papiret er sikker i sin sak.	Fra en demonstrasjon i Manchester mot Chamberlains appeasement-politikk.

Og da Hitler året etter okkuperte ikke bare resten av Tsjekkia, men også Polen, og på toppen av det hele erklærte Storbritannia krig, murret det sindige britiske Underhuset. De ville ikke jobbe under Chamberlain lenger. Men han holdt stand, og da Tyskland gikk inn i Norge og Danmark den 9. april 1940, sendte Chamberlain en britisk ekspedisjonsstyrke til Åndalsnes for å kaste ut tyskerne. «Dette fikser vi,» sa han. Denne styrken har jeg sett på skolefjernsyn, og det vet jeg ikke om Chamberlain hadde: Den bestod av noen hundre tannløse pensjonister med hullete uniformer og gamle våpen. Selv om alle briter er tannløse, og både gamle våpen og gamle folk selvfølgelig var det vanlige i gamle dager, var det altså ikke det britiske imperiets fremste menn som skulle ta seg av Deutsche Wehrmacht, tidens mest moderne armé. Pensjonistene kom helskinnede tilbake uten å ha vært i noe særlig kamp (de «penetrerte» visstnok Gudbrandsdalen, og så stakk de hjem igjen), mens tyskerne begynte å dynge flere og flere V1 og V2-raketter mot London. Det gikk ikke lenger an å bare gi ham Tsjekkia.

Dette fikk også Chamberlain klar beskjed om under «the Norway debate», hvor det håpløse anslaget mot tyskerne i Norge (og dermed egentlig Chamberlains evner som krigførende statsminister) skulle vurderes. MP-en Leo Amery gav Chamberlain følgende skussmål, og krevde et mistillitsvotum: «You have sat too long here for any good you have been doing. Depart, I say, and let us have done with you. In the name of God, go!»

Chamberlain tapte voteringen enstemmig. Overfor hans etterfølger, Winston Churchill, fortsatte Hitler å komme med tåpelige forslag om at han selv skulle få en masse greier, men Churchill hørte aldri på ham. Chamberlain, som så på Churchill som en slags midlertidig krigs-ansvarlig, og var overbevist om at han ville få statsministerposten tilbake etter krigen, døde av sykdom i sitt hjem i november 1941. Han vil for alltid bli husket som mannen med papiret.