Most recent comments
Jogging og blogging
Are, 1 måned, 1 uke
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 1 måned, 1 uke
Reading in dark times
Are, 3 måneder, 1 uke
Moldejazz 2016
Camilla, 6 måneder, 3 uker
Dørskilt
Karoline, 7 måneder, 1 uke
Halifax
Tor, 8 måneder
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 8 måneder, 2 uker
Numerikk, takk
Tor, 8 måneder, 3 uker
Topp tur
Camilla, 11 måneder
Tolkien reading day
Tor, 11 måneder
50 book challenge
Camilla, 1 måned, 3 uker
Two years ago
h-bar
Tor
Five years ago
Februarmat: Eplepannekaker
Camilla
Controls
Register

The King and I

I dag, mens Tor var opptatt med viktige manneting, satte jeg meg ned med et glass vin og bestemte meg for å se en film jeg kjøpte for en stund siden, men som jeg aldri har greid å overbevise Tor om at vi bør se: The King and I.

Aldri har imperialisme vært så underholdende. Ja, de bryter plutselig ut i sang når ord ikke strekker til (hvis du nekter å gjøre noe og en dame begynner å synge opera på deg (at you er et veldig fint uttrykk som vi dessverre mangler på norsk), bør du gi deg med en gang.), men det er direkte underholdende.

En annen viktig lærepenge i denne filmen er at europeere er siviliserte og de andre ikke er det selv om de later som. Jeg begynner å forstå hvorfor thailenderne nektet å la "Anna and the King", en film som minner svært om denne, men uten syngingen, filmes i Thailand. De fremstilles som uraffinerte dumme og kongen er en tydelig tyrann som nekter å innrømme feil. Anna derimot er en smart og fornuftig engelsk dame som selvsagt alltid har rett. Men de er pent kledde alle sammen.

Historien er mye det samme som i den moderne versjonen. Begge er basert på en sann historie om Anna Leonowens, om enn noe løst. I begge kommer den unge britiske enken til Siam (Thailand) for å lære opp kongens barn i vitenskapelig tankegang. Begge fremstiller et heftig kultursjokk og selvsagt en umulig kjærlighetsaffære. Den store forskjellen (med unntak av syngingen, selvsagt) later til å være for det første en markert tendens til å la sympatien ligge hos europeiske skikker i den gamle og hos thailenderne i den nye. Der den nyere filmen dessuten har et skummelt komplott og til slutt seier, ender den gamle med at kongen blir syk og dør. Uten den minste forræder. Det gir imidlertid anledning til en scene med overføring av kongelig autoritet som psykoanalytikere nok ville gjort et stort nummer utav.
"The King and I" har imidlertid et særtrekk som den nyere filmen dessverre mangler, nemlig en fantastisk tolkning av Uncle Tom's Cabin (aka "The little house of uncle Thomas") i en herlig form for thailandsk teater/dans. Jeg har aldri sett noe lignende, og det var sannsynligvis den eneste delen av forestillingen der jeg helt og holdent ga meg over til estetisk nytelse uten å smile av underlige særtrekk. Vel, jeg smilte kanskje litt innimellom, men det var veldig bra.

Noe de aller fleste kvinner vil være i stand til å sette pris på er imidlert Yul Brynner, min første store kjærlighet. Han var jo kjent som et sex-symbol, noe de tydelig spiller på i denne filmen. Det er tydelig at hver gang han skal være "decisive" har regissøren sagt til ham: "blott brystkassen når du sier det der". Og det gjør han. Av og til kaster han hele den åpne skjorten og går rundt halvnaken. Som på bildet over. Til høyre kan dere se et bilde der han ser "decisive" ut.

Et siste herlig trekk ved denne filmen som ganske enkelt må nevnes er ... vel, det er tre ting.
Det første var Overtyren. Den varte i minst ti minutter. Musikk og et tegnet rosa og blått bilde. Veldig hyggelig. Det er ikke vanskelig å komme inn i stemningen for en film når man har så lang tid til å forberede seg. Hvis man har glemt å gå på do, rekker man det fint.
Det andre er Intermessoet. Det har mye samme funksjon som Overtyren. Det er musikk i en lengre periode, de har benyttet seg av samme rosa og blå bilde, og man har god tid til å lage seg mat eller gå på do igjen, avhengig av hvor mye vin man har drukket.
Til slutt kommer også End Music, noe jeg alvorlig talt føler det er min plikt å hevde at alle moderne filmer kunne hatt godt av. Det er ikke snakk om noen rulletekst eller lignende forstyrrende elementer, men ganske enkelt en ti minutters tid der man kan meditere over filmen til lystig musical-musikk. Bedre kan det ikke bli

Filmen ble laget i 1958, og jeg er overbevist om at den er fargelagt (altså ikke filmet i farger direkte), men Tor nekter å tro meg. Jeg finner ikke noe om det på imdb, så dersom ingen andre har klare beviser for hånden får en av oss sveve i villfarelsen. Filmen vant i alle fall 6 Oscar i sin tid. Den gang Oscar fortsatt var et tegn på kvalitet...

Comments

Tor,  29.03.06 23:04

Vanligvis er jeg ekstremt kritisk til filmer med mye synging, særlig om syngingen utgjør en vesentlig del av historieformidlingen, men denne her likte jeg godt. Den var overraskende morsom, til musikal fra 50-tallet å være. Ikke at jeg egentlig vet så mye om musikaler fra 50-tallet, men jeg er stolt av fordommene mine.

Jeg likte særlig godt at alle slengte inn scientific i annenhver setning, i betydningen bra eller noe slikt. Og Yul Brynner var kjempeflink. Flinkere enn i den eneste andre filmen jeg har sett med ham, der han spilte en ond cowboy-robot.

Camilla,  29.03.06 23:07

Jeg kommer ikke over at du ikke har sett ham i "Anastasia", der han spiller mot Ingrid Bergman. Det er helt fantastisk. Det er den ekte Yul Brynner, ikke den teite drapsrobot-tingen.

Tor,  29.03.06 23:14

Jeg tror nok du har rett i at den ekte Yul Brynner ikke er en drapsrobot. Det blir akkurat som i Notting Hill, der han spør han fyren om han identifiserte seg med rollen sin, også sier han nei, også spør han hvorfor, også sier fyren, smørblid som bare det, at det er fordi han spilte en kjøttetende (?) drapsrobot.

Camilla,  29.03.06 23:18

un carnivoro psicopata, var det vel.
hehe.
ja. notting hill er en morsom film.
jeg må bli syk snart sånn at jeg kan se den en gang til.

Anders K.,  29.03.06 23:19

Enig med Tor. En film kan være så fabelaktig den vil, men når folk begynner å synge til hverandre, er det tommelen ned. Uansett, mener nå jeg, med mindre man heter Frank N. Furter. Jeg er imidlertid positiv til Yul Brynner, selv om jeg aldri har sett ham spille i noe som helst. (Jeg kan heller ikke skjønne at han er et sex-symbol, han ser da vitterlig ganske rar ut, men kanskje jeg ikke vet nok om sexy menn.) Jeg trodde nemlig lenge han var fra det artige, lille landet Tuva. Men Wikipedia hevder hardnakket at han er russisk-jødisk-mongolsk-sveitsisk-fransk (for en suppe!), og det ville være litt kjedelig.

Dessuten mener jeg bestemt at i 1958 ville det være ti tusen ganger mer arbeidskrevende å fargelegge en film, enn å bare filme den i farger fra begynnelsen av. Men fargefilm og fargefotos fra rundt 1910-1920, (da det ble oppfunnet, men lite brukt fordi det krevde helt sinnssykt masse dyrt utstyr) og frem til ca begynnelsen av 1960-tallet, hadde ofte denne her flate, kompakte kolorisert-aktige "teinten" (som er et teit ord som rettmessig nok høres omtrent ut som selve ordet "teit"), og jeg har lagt merke til at man, før farger ble helt standard, ofte bruke dem med forkjærlighet på eksotiske og fargerike motiver som inneholdt masse østlig ornamentikk, silkeklær, pagoder, o.l. Dette er veldig fine bilder. Så kanskje jeg skal se denne filmen, spole forbi synginga, og gi den terningkast 6.

Kjellove,  29.03.06 23:47

The King and I ble innspilt i ekte farger i DeLuxe-prosessen, en konkurrent til f.eks. Technicolor. Senere lanseringer (og restaureringer) kan naturligvis ha justert fargene til å møte moderne standarder.

Anders,  30.03.06 01:28

Kjell den filmtekniske trollmannen.

Anders,  30.03.06 01:31

Også trollmannen fra Os har jeg hørt. Og han som Mike Mus var læregutt for.

Kjellove,  30.03.06 01:58

Jeg har aldri vært Mikke Mus' læregutt, så dét er sagt!

Karoline,  30.03.06 07:35

hoho, vi snakka faktisk om the King and I i tysktimen idag.. Vi blei enige om at kjolan hennes va veldig.. spesielle.. Hmm..
huske i har sett filmen to ganga sammen med mormor;) kjektkjekt.. Bra film..
Camilla: i hell på å skriv brev til d, kommer snart til en postkasse nær deg! forhåpentligvis..;)

Camilla,  30.03.06 08:50

Genialt.

Ragnhild,  30.03.06 13:14

Har ikke sett filmen, men jeg er generelt sett enig. Operaer og musikaler kan få dramatikken til å bli en flåsete revý, med mindre de har fine kostymer.

Jørgen,  30.03.06 18:59

The Napoleon of Notting Hill er, etter min mening, bedre enn Notting ill. Jeg tror for øvrig at Anders R. ikke mente at Kjell har vært Mikke Mus' læregutt, men at Mikke er Kjells læregutt.

Kjellove,  30.03.06 20:57

Sacre bleu!

Camilla,  30.03.06 20:59

Mordieux!

Anders K.,  30.03.06 22:19

Var det ikke Mikke Mus som sa "Jeg liker modne, erfarne kvinner (og menn) som kan lære meg dette og hint"?

Kjellove,  31.03.06 00:15

Det var vel snarere Gunvor Hals.
Category
Films
Tags
musikal
Yul Brynner
King and I
Views
2731
Google hits
1
Last google search
blå dame synger opera film