Most recent comments
Jogging og blogging
Are, 9 måneder, 1 uke
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 9 måneder, 1 uke
Reading in dark times
Are, 11 måneder, 1 uke
Moldejazz 2016
Camilla, 1 år, 2 måneder
Dørskilt
Karoline, 1 år, 3 måneder
Halifax
Tor, 1 år, 4 måneder
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 1 år, 4 måneder
Numerikk, takk
Tor, 1 år, 4 måneder
Topp tur
Camilla, 1 år, 6 måneder
Tolkien reading day
Tor, 1 år, 6 måneder
50 book challenge
Camilla, 9 måneder, 3 uker
Five years ago
Champions of Kamogawa
Tor
Ten years ago
Leker
Camilla
Controls
Register

Monarkiets prakt V

Nå har det seg slik at de nordiske konger heller ikke alltid har vært de skarpeste skjeene i skuffen, som Tor sier. Enkelte har faktisk vært hoppende gale også her i nord.

Erik XIV Wasa var angivelig den første svenske kongen tiltalt som "majestet". Han var også ikke helt god. En konge med etternavn etter en knekkebrødtype har naturlig nok mindreverdighetskomplekser, i alle fall når faren din tok makten ved å

Erik XIV Wasa (1533-1577)
lede opprøret mot danskene, mens du er fullt klar over at en av de andre aristokratene lett kan gjøre det samme mot deg... eller hvis du har sånn skjegg. Mindreverdighetskomplekset var derfor godt blandet med en heftig dose paranoia.

I likhet med alle andre ugifte konger på hans tid, gikk han inn for å overbevise dronning Elizabet I av England om at hun burde gifte seg med ham. Kjærlighetsbrev på latin var imidlertid ikke nok til å sende henne hodestups forelsket til Sverige. Overraskende nok. Erik og vennene hans koste seg imidlertid med heftige orgier, som angivelig var vanlig ved renessansehoffene rundt omkring.

Dronning Elizabeth måtte imidlertid se seg erstattet etter noen år, da kongen forelsket seg i Karin Månsdotter, datteren til et laverestående menneske av typen "soldat" eller "fangevakt", noe som selvsagt fornærmet aristokratiet storlig. Fornærmelsen ble ytterligere forsterket da han etter at hun hadde født ham en sønn giftet seg med henne. Dette hjalp selvsagt ikke på Eriks mindreverdighetskompleks, og han var nå overbevis om at man lo av ham for hans uaristokratiske kone.

Kongens antydninger til schizofreni, med heftige humørsvingninger og voldelige anfall. Han fikk to vakter henrettet fordi de "irriterte kongen" (den som hadde slik makt) og dersom noen smilte eller hvisket i kongens nærhet, antok kongen at de gjorde narr av dem. Hvisking eller hosting på feil tidspunkt var i det hele tatt ingen god idé, da det ble tatt som tydelig tegn på et ondsinnet komplott. Kongen gikk angivelig omkring i slottet, med sverdet klart, på leting etter noen han kunne "kritisere". Alle fasjonabelt antrukne hugget han ned, da disse tydelig var ute etter å forføre kvinnene ved hoffet.

Det fortelles at han hadde en favoritt med mye makt som het Göran Persson. Da kongen i et anfall av paranoia hugget ned en adelsslekt, fikk denne favoritten blant befolkningen mye av skylden, og etter at kongen var avsatt, ble også han drept. Eric XIV ble angivelig forgiftet med arsenikk i ertesuppen.

Fredrik V som kom fra en familie som hadde vært konger lenge nok til å ikke lenger ha et etternavn. Kongen var likevel mer interessert i å drikke enn i å styre, noe han gjorde til gangs. Drakk, altså, ikke styrte.

Fredrik V (1723-1766)


Kongen hadde også en annen uvane, som nok kanskje var verre, nemlig at han yndet å frekventere diverse fruentimmere hvis rykte ikke var av de beste. Sagt rett ut foretrakk han de billigste og mest vulgære prostituerte i hele København. Disse ble hentet inn for å delta på kongens drikkegilder, som i seg selv var ganske ville saker. Alle hans drikkekamerater var jo pinlig klar over at det var kongen de drakk sammen med, og da en av svirebrødrene på et tidspunkt ble full nok til å glemme det og begynte å skjelle ut kongen, svarte denne med å kaste et glass på ham og ødelegge øyet hans. Da en av disse simple horene begynte å få en viss offisiell posisjon grep imidlertid de aller fleste inn. Hun ble forvist til Hamburg, der hun fikk en klekkelig pensjon. Kongens omgang med prostituerte eskalerte imidlertid. Han så seg ikke lenger fornøyd med å se nakne damer danse på bordene, men gikk så igang med å piske dem til blods.

Dobbelt-monarkiet Danmark-Norge var altså eneveldig styrt av det Øystein Sørensen beskriver som:

En knapt førti år gammel, utlevd alkoholiker som drakk seg sanseløs hver kveld. En vellystig og hemningsløs seksualsadist som pisket hovedstadens simpleste horer.

Fredriks sønn, Christian VII får imidlertid faren til å se ut som nøysomheten selv. Han har imidlertid en god unnskyldning: Han var gal, kanskje schizofren. Han viste underlige symptomer alt som barn, og oppveksten med en fraværende far, en stemor som hatet ham og en lærer hvis motto var "bank det inn", gjorde ikke ting bedre.

Kristian VII (1749-1808)
Læreren terroriserte ham, og etter at han hadde banket ham, lå kongen på gulvet og skummet rundt munnen.

Da han som 17-åring tok over som konge, benyttet han seg av friheten fra læreren og andre. Sammen med en gjeng unge grever og kammerjunkere og slike, gikk han omkring i hovedstaden, angrep forbipasserende med en spiker-klubbe og knuste bordeller. En gang kastet han en sukkerskål på bestemorens hodet, en annen gang stakk han nåler i setet på tronen hennes for å se reaksjonen. Han likte å hoppe bukk over ambassadører når de bukket til ham, og diplomater klaget på at når de diskuterte statssaker med ham, slo han dem hardt i hansiktet uten forvarsel.

Samme år giftet han seg med den stakkars Caroline Mathilda, søsteren til den gale kong George III, som ble sendt til Danmark uten noen av sine egne hoffdamer. Christian skal ha vært fullstendig uinteressert i sin kone, i den grad at han offentlig uttalte at han ikke kunne elske henne fordi det var "ufasjonabelt å elske ens kone". Han holdt seg heller til elskerinnen og bordellmadammen, Støvlet-Katrine, som han møtte da hun var 22 år. Hun var en av de fremste i følget som knuste bordeller rundt omkring i hovedstaden. Hun deltok også som dominatrix i kongens sadomasochistiske orgier. Kongen selv hadde hallusinasjoner og vrangforestillinger. Han var overbevist om at han hadde blitt byttet ved fødselen og ikke egentlig var konge. Han søkte også å oppnå fullkommenhet ved å rense seg for alle krav til kongemakten, noe han gjorde ved å snu all moral på hodet.

Omtrent samtidig som dronningen fødte en sønn og arving til tronen, gjorde Christian Støvlet-Katrine til baronesse. Da grep imidlertid hoffet inn og overbeviste kongen om at dersom han ikke sendte fra seg elskerinnen, kom det til å bli opprør i gatene. Støvlet-Katrine ble sendt til Hamburg på "ferie" og senere giftet bort. Kongen reiste så på tur for å møte filosofer.
Dronningen ble igjen hjemme og forelsket seg hodestups i kongens livlege, Struensee. Det var selvsagt ikke akseptabelt, og det endte med at Struensee ble brutalt henrettet og dronningen sendt bort i unåde med ekteskapet oppløst.

På et tidspunkt gikk kongen og to av hans... selskapsgutter (en negerpasje og en annen kledt ut som soldat) igang med å kaste møbler ut av vinduet. De skadet en forbipasserende, men stanset ikke av den grunn. Da de hadde tømt kongens rom, gikk de videre til alle andres. Han kunne også plutselig angripe tjenere og gå inn for å drepe dem, eller kaste tallerkner eller bestikk på de andre som satt rundt bordet når de spiste. Han snakket også høyt med seg selv og lø høyt og støyende. Hvis han ikke fikk oppmerksomhet, fordoblet han innsatsen, og tidens manerer som i stor grad gikk ut på å ignorere det som ikke sømmet seg, fungerte derfor dårlig.

Under forholdet mellom dronningen og Struensee, skal kongen ha spurt en tjener om han trodde kongen av Prøyssen sov hos Caroline Mathilde, og da tjeneren ikke visste hvem kongen av Prøyssen var, forklarte kongen ham at det var Struensee. Da dronningen ble gravid noe senere (med det som er jevnt over antatt å ha vært Struensees barn), fikk en annen tjener høre av kongen at dronningen var befruktet av den hellige ånd.


Karl XIII (1748-1818)
Karl XIII var en såkalt obskurantist, en mørkemann? Mannen fremstår som en klar motsats til opplysningstiden man hører så mye om. Sørensen kaller Karl XIII Sveriges sjefsobskurantist.

Også broren, Gustav III, som vel egentlig var relativt opplyst, fikk satt igang en gullmakerfabrikk på slottet. Strengt hemmelig, selvsagt. Det ble aldri en suksess, men det hindret ikke Karl, som da bare var hertug, i å fortsette med alkymien. Eller i å følge enhver profet som kom hans vei:
Nordenskiöld: Den opprinnelige gullmakeren hvis gullmakerevner viste seg noe manglende og som etter hvert ga opp og dro til Afrika for å grunnlegge en Swedenborgsk koloni.
Plommenfelt: Mannen som hadde vært innom frimureri og all annen slags ordensmystikk og hevdet å inneha stor esoterisk visdom med innsikt i mystikk, teosofiske og alkemistiske hemmeligheter. Han ble utnevnt til överceremonimestare og holdt magiske seanser med nekromanti. Han har dessuten fått æren for å ha introdusert den versjonen av frimureri som kalles Den strikte observans i Sverige, noe Karl tok helhjertet til seg.
Björnram: Den finske gullmakeren som på siden drev med åndemaning, trolldom og spådomskunster. Han holdt store kirkegårdsseanser med hodeskaller og skjeletter fra gravene. Dennes stjerne dalte noe hos kong Gustav, da en av hans spådommer om dronningens død slo feil og en av åndemaningsseansene hans ble avslørt som bløff. Karl, derimot, lot ikke fakta komme i veien for en god historie.
Ulfklou: "Utsendingen fra Forsynet" hvis ekspertise ifølge Karl strakte seg til "en fullkommen innsikt i astrologien, chiromantien, geomantien, samt hydromantien", hva nå det måtte være. Han kontrollerte dessuten en rekke ånder med eksotiske navn, i tillegg til at han mante frem ånden til den nylig avdøde enkedronningen, som holdt en tordentale til sin utagerende sønn. Karl ble så skremt at han fikk ånden forseglet i en flaske låst med Solomos segl.
Boheman: Innstiftet hemmelige ordener i fleng og gikk dermed rett hjem hos Karl, hvis fascinasjon ved diverse esoteriske ordener var overveldende, særlig dersom det kunne knyttes til frimurervesenet.

Karl XIII var med andre ord stadig en trofast og hengiven disippel av hver enkelt. Helt til en ny en dukket opp. Fra midten av 1770-tallet var han den ubestridte leder av det svenske frimureriet, som først og fremst bygget på Den strikte observans, den mest obskurantistiske versjonen av organisasjonen. Hertugen/kongen var ute etter den evige visdommen som angivelig ble forvaltet av ordenen. Selv med sin høye posisjon fikk han imidlertid ikke ubetinget del i den, og han antok at den eneste som satt inne med denne visdommen var Stormesteren selv. Problemet var bare at ingen, selv ikke Hærmesteren for Den syvende provins (Karl), visste hvem Stormesteren var. Rykter knyttet ham imidlertid til Stuart-dynastiet som hadde tapt kampen om Skottland. Den siste arvingen, fordrukken, gammel og bitter, levde i Firenze og ble meget overrasket over brevet han mottok fra Hertug Karl som gjerne ville at han skulle anerkjenne hans nyutnevning som Hærmester, utnevne ham til sin etterfølger og gi ham del i visdommen. Karl mottok angivelig et svarbrev hvor denne lovte å gjøre det med tid og stunder - han måtte bare sette seg bedre inn i visdommen først.

Da Karl endelig ble konge, var han en gammel mann uten arvinger. Et slag kort tid ut i regjeringsperioden satte kongen helt ut av spill politisk sett og mangelen på arvinger gjorde at han måtte ta til seg en av Napoleons tidligere generaler som tronarving. Bernadotte. Karl var også konge i Norge i fire år, da under navnet Karl II.

Frederick VII var den siste kongen av Oldenburg-dynastiet, for til tross for sine tre ekteskap (jeg kommer tilbake til det) og mange elskerinner, fikk han ingen barn.

Frederick VII (1808-1863)
Som femåring ble han valgt til kronprins av en masse menn på Eidsvoll (men det ble det ikke noe av på grunn av svenskene. Han var også lystløgner.

Fredericks bestemor hadde hatt et noe løst liv, og hans farfar var derfor sannsynligvis en kammerjunker, ikke en konge. Han følte seg derfor ikke som en ekte Oldenburger. Kanskje det var derfor han kom med alle de ville historiene. Det begynte allerede da han var et barn, men hoffet ble noe mer bekymret da uvanen fulgte ham da han ble voksen og enda verre: Da han ble konge. Han fortalte på en kro til fremmede at han hadde skutt en nesevis tjener. Det var ikke sant. For å sitere Sørensen:

Etter en ulykke i barndommen hadde Frederik måttet amputere et ledd på venstre tommelfinger. I hans versjon het det at leddet var skutt av i krig. Denne versjonen utviklet seg og balet på seg. Folk i audiens hos kongen fikk høre at fingeren var skutt av mens kongen var i første linje under krigen om Slesvig-Holstein. Av og til het det også at kongen hadde mistet førligheten i hele hånden. En fransk general som hadde mistet en arm i kamp, ble mottatt av en dansk konge med høyre hånd innenfor jakken. Han fikk høre at Fredrik 7. hadde mistet sin høyre hånd i krigen.

I tillegg drakk kongen som en svamp. Gjerne sammen med ytterst tvilsomme svirebrødre som skaffet like tvilsomt dameselskap. Han hadde også en tendens til å bli voldelig, særlig mot sin kone, når han var full. Men man gjør ikke bare slikt mot datteren til Frederick VI. Han ble forvist og skilt. Etter noen år ble han igjen giftet bort. Han banket ikke sin nye kone. Han ignorerte henne faktisk totalt og forsøkte ikke engang å oppfylle sine ekteskapelige plikter. Da man ved hoffet foreslo at hun på en diskre måte skulle finne seg en annen barnefar, flyktet hun indignert hjem til mor. Han ble igjen skilt.

Denne gangen fant han seg en kone på egenhånd. Hun var imidlertid forhenværende ballettdanser og hadde tatt seg jobb som motehandlerske. Da kronprinsen tok henne med hjem forå vise henne til faren, var dennes reaksjon "Hun er jo så forbandet stygg!". Men kjærlighet er blind. Og hoffet var i skandale da Frederick etter å ha tatt over som konge ga henne en grevinnetittel og giftet seg med henne i all hemmelighet. En av prinsessene omtalte angivelig konsekvent kongens kone som "Fruentimmeret".


Kilder:
Øystein Sørensen. 2003. Helt Konge. Utagerende moral i de nordiske kongehus.
Mad Monarchs
Wikipedia: Erik XIV av Sverige
Wikipedia: Fredrik V av Danmark-Norge
Wikipedia: Christian VII av Danmark-Norge
Wikipedia: Karl XIII av Sverige og Norge
Wikipedia: Fredrick VII av Danmark

Comments

Kjellove,  31.03.06 10:33

Bravo! Jeg håper at med Høiby- og Behn-blod vil også den norske kongefamilien leve opp til fordums storheter.

Camilla,  31.03.06 10:37

Vi kan håpe.

Anders K.,  31.03.06 16:34

Ja, jeg er litt skuffet over Harald med sneipen, OL 94-jakka og Mortiis-ansiktet. Lite hysteri og blodsutgytelser der i gården. Vi får bare vente til MM blir gammal, og helt lik faren sin. Da blir det andre boller!

Camilla,  31.03.06 18:28

Mette Marit med skjegg og et villt uttryk i øynene?

Anders K.,  01.04.06 13:49

Jepp. Og kanskje ei postordrebrud på fanget og gammelt øl på klærne.