For hundre år siden var det rett og slett uhørt for en universitetsstudent (uansett hva han eller hun - vel, sannsynligvis han - studerte) å stirre tomt fremfor seg dersom noen nevnte Termopylene, Plataiai eller Aegospotamoi, men til tross for at så mange av oss her er universitetsstudenter, tør jeg påstå at vi ikke er flere enn tre som ikke vil reagere på den måten dersom det skulle komme opp i en samtale.

Derfor, og med det formål å øke dannelsesnivået her: I give you gresk historie i et nøkkeskall. En stor nøtt, vel å merke. Ikke en slik peanøtt.

Gresk bronsealder 3000 - 1200

Man må begynne et sted, og den greske bronsealderen er en fin begynnelse. Alle har hørt om Iliaden, og dette diktverket (om enn komponert over flere lange århundrer) foregår og gir et til tider overraskende korrekt bilde av denne perioden. Den bærer preg av å ha blitt til i forbindelse med hoffene som nevnes i diktverket, og viser lite interesse for mennesker av lavere byrd eller i det hele tatt noe som ikke har med krig å gjøre(i motsetning til Odysséen hvor dagligliv beskrives mye mer inngående). Da diktverket ble nedskrevet var det alt for lenge siden vanlig å bruke våpen av jern, men heltene i Iliaden bruker våpen av bronse.

Men jeg digrerer.

Kreta var altså det første området i Europa som tok steget over i sivilisasjon. Dette skjedde rundt år 2000 og det er først og fremst de mange og store palassene som er karakteristiske for denne sivilisasjonen; derav betegnelsen "palassivilisasjon". Man finner mye fin kunst fra perioden, overraskende lite krigersk sådan, men man skal ikke la seg blinde av delfinene, apekattene og de pene damene på veggene. Kulturen kunne også være brutal, med både menneskeofringer og kannibalisme. Man skal ikke se bort fra at det ligger en kjerne av dette i historien om hvordan Thesevs og andre ble sendt til Kreta som krigsbot for å ofres til Minotauren, som nevnt i en av mine Vold, sex og drap-artikler.

Rundt 1600 kom denne sivilisasjonen til fastlandet, nærmere bestemt Mykene. De av dere som har lest Iliaden vet at det var her storkongen Agamemnon kom fra (og det var her han senere ble drept av sin troløse kone og hennes elsker, slik jeg skrev om i den andre Vold, sex og drap-artikkelen). Lenge trodde man at Mykene var et rent mytisk sted (akkurat som man trodde Troja var det), men i likhet med Troja, ble stedet funnet av amatør-arkeologen Heinrich Schliemann, en mann mange ordentlige arkeologer nok kunne tenke seg å møte uten vitner i en mørk bakgate. Hele palass-sivilisasjonen falt imidlertid sammen rundt 1200 f.Kr uten at det er helt klart hvorfor.

Mørke århundrer 1200-800
Det var ikke bare palass-sivilisasjonene på Kreta og i Hellas som hadde problemer i denne perioden. Hele Øst-Middelhavet var preget av folkevandring og uro. Hettitt-riket i Lilleasia gikk også under, og Egypt hadde problemer, men klarte seg på grunn av sin noe isolerte geografiske plassering.
Hele skrifkulturen i Hellas gikk under i denne perioden. Dorerne, et folkeslag fra Nordvest-Hellas som ikke hadde vært del av palass-sivilisasjonen, beveget seg ned til Peloponnes og til Kreta, mens de opprinnelige ionerne og aeolerne flyttet ut til øyene i Egeerhavet og på Lilleasia-kysten.

Mørke århundrer er imidlertid aldri døde århundrer. De er mørke i den forstand at vi vanskelig kan får god oversikt over hendelsene i den, og fordi det gjerne kommer en kulturell blomstring etter dem som står i så skarp motsetning til dem. Se bare på vår middelalder i forhold til renessansen. Det er imidlertid klart at slike kulturelle oppblomstringer ikke dukker opp ex nihil. De mørke århundrene fungerer som en forberedelse. Man kunne altså neppe fått den greske klassiske perioden uten disse århundrene. Det er også i denne perioden man begynner å bruke jernet til redskaper og våpen (og altså går over i jernalderen).

Her er et kart som viser resultatet av hele denne lange perioden med folkevandringer og den senere kolonisasjonsperioden (med click-for-larger-image technology):


Arkaisk tid 800-500

Polis som statsform begynner å utvikle seg omkring 800 f.Kr. Det er fra dette konseptet vi har våre begreper "politikk" og "politi" blant annet. Polis oversettes ofte som "bystat", men det begrepet er ikke helt dekkende. J.H. Schreiner setter opp en liste over hva som karakteriserer en typisk polis. Først og fremst er den ikke spesielt stor. Den består av en by og et omliggende territorium som ikke skal være stort større enn at det kan krysses i løpet av en dag. Athen skiller seg ut fra andre poliser ved å være overraskende stor, både i forhold til areal og befolkning.

Videre er polis ensbetydende med borgerne i polis. En fraflyttet polis blir slik et oxymoron, i motsetning til en fraflyttet bystat (som er lettere å forestille seg, ettersom en bystat som Venezia eller Firenze er ensbetydende med en geografisk plassering og bygninger etc). At polis er borgerne, innebærer dessuten at alle innbyggere som ikke er borgere (som metoiker ("utlendinger", altså fremmede fra andre områder), kvinner, slaver, frigitte slaver, barn og kriminelle, for å nevne noen) ikke er polis.

Grekerne var særlig sære på dette punktet (i motsetning til romerne). Hvem som helst kan på ingen måte blir borger, selv om det varierer hvem hvem som helst er. I et aristokrati, som ligger i utkanten av polis-typen, er det bare de adelige og rike (aristoi) som har borgerstatus. I et demokrati er det imidlertid mange flere, men selv i Athen på sitt mest progressive, var det bare menn i krigeralder med slektstilknytning til stedet som hadde borgerrett.

Krigsalder er altså et av kjernekrtieriene for medlemskap i polis. Og medlemskap i krigsfellesskapet henger gjerne sammen med jordeiendom. Borgeren er altså ideelt bonde. Dette opphører å være et absolutt krav etter perserkrigene og med flåtens økende betydning, men generelt er regelen at jo mer jord en mann har, desto bedre utrustning har han råd til, og desto mer kan han utrette i krig. Derfor veier hans stemme tyngre i politikken. De vanlige politiske institusjonene er folkeforsamlingen (hvor alle borgere har stemmerett i et direkte demokrati - i motsetning til vårt representative), rådet (som forbereder saker for folkeforsamlingen) og diverse embeter (ettårige som går på omgang, gjerne ved loddtrekning).

Polissystemet utviklet seg selvfølgelig over tid i likhet med alt annet. Og Sparta falt vel aldri helt under det, med et eget sært system. Den første polisen dukket opp på Lilleasia-kysten, i Smyrna rundt 850 f.Kr. I og med at det ikke fantes noen ytre fiende som ga dem grunn til å samle seg i en stor fellesgresk stat, ble denne samfunnsformen relativt raskt adoptert også på fastlandet.

Rundt 800 får man også en enorm folkeøkning, noe som (som det alltid gjør) resulterte i både ytre og indre ekspansjon. Den ytre ekspansjonen tok først form av handel, men fra omkring 700 til 580 fikk man oversjøisk kolonisasjon. Det er sannsynligvis i denne perioden Odysséen har blitt til. Særlig Sicilia og andre deler av Sør-Italia ble kolonisert, og disse koloniene var viktige i spredningen av gresk kultur til etruskerne og senere Roma (som helhjertet tok den til seg). Koloniene var imidlertid ikke ledd i noe imperium av det romerske slaget. De ble uavhengige poliser i sin tur.

Fra å være en sak for aristokratiet, blir krigen som nevnt fellesskapets sak. Og utvidelsen av fellesskapet har å gjøre med hoplitt-taktikken som dukker opp på 600-tallet. Hoplitter var bevæpnede og fullt utrustede fotsoldater, og med hopplitthæren ble det plutselig i fellesskapets interesse å ha en jevnest mulig fordeling av jord (fordi flere jordeiere betydde flere hoplitter). Denne kampformen minner lite om heltene i Iliaden som alene foretar sine heltegjerninger (arestier), og Schreiner hevder at denne måten å kjempe på fremmet nye idealer om måtehold og innordning under fellesskapet.

Som en form for innvielse i krigersamfunnet hadde, fortsatt ifølge Schreiner, unge aristokrater (menn, selvsagt) tradisjonelt levd en periode avsondret fra samfunnet, i grensedistriktene, og der trent og sloss. Disse tevlingene gled, etter hvert som samfunnet forandret seg bort fra et aristokrati og begynte å ta i bruk massehærer, over i rituelle kriger eller også i idrettsleker. De olympiske leker begynte på denne måten. I begynnelsen var det en lokal sak hvor mennene i to nabopoliser konkurrerte, men det ble åpnet for alle grekere i 776. Det er altså ikke helt korrekt når man driver og sier at de første olympiske leker ble holdt i 776. Som vanlig har det utviklet seg fra noe annet.

Det er også i tidlig arkaisk tid det greske alfabetet dukker opp. Den tidligere skriftformen fra palass-sivilisasjonene gikk tapt i de mørke århundrene, men en enklere skriftform, basert på en semittisk form, ble laget. Det greske alfabetet var selvsagt ikke enhetlig (geitene hadde vel grodd vinger om de noen gang ble enige om noe, og det kunne man da ikke risikere), men det var allment forståelig.

Dette vil imidlertid ikke si at en demokratisk polis var det normale i det greske området. Selv i høyklassisk tid var svært mange poliser styrt av et oligarki (fåtallsstyre) basert på eiendom og fødsel. Frem til omkring 500 var det først og fremst aristokratiske familier under ledelse av sine overhoder (basileis - kan oversettes som konger) som dominerte politikken i alle fall i Athen, som er den polisen det finnes mest kilder om. Det fantes en basileus som ifølge tradisjonen nedstammet fra Theseus, og dermed var konge over Athen, men fra 600-tallet av hadde de minimal makt og stillingen gikk etter hvert over til å bli en av de ni archontene som ble valgt hvert år. Etter endt virke gikk archontene over til å sitte i areopagos-rådet på livstid. Hvem som helst kunne ikke sitte der, og bare medlemmer av aristokratiet kunne utnevnes. De kalte seg selv eupatridai, som betyr "sønner av gode fedre".

Det var slike sønner som følte de hadde rett på enemakt ved slutten av 600-tallet og i overgangen til 500-tallet flere steder i det greske området. Den første som forsøkte seg i Athen (som vi vet om) var Kylon ikke lenge etter 640. Han hadde vunnet i Olympia og forsøkte seg på et kupp med støtte fra svigerfaren som allerede var tyrann i Megara (det var vanlig for tyranner å støtte hverandre i slike foretak). Kylon mislyktes, men frykten for tyranni (som ikke hadde de negative assosiasjonene vi idag forbinner med ordet) var sterk i Athen.

Tyranner var avhengige av folkelig misnøye for å kunne slå seg opp. Alt fra 650 hadde man gått tom for ny jord i Attika (området rundt Athen), og befolkningspresset som fulgte av en fortsatt befolkningsvekst. Resultatet var utstrakt misnøye både fra småbøndene og de store jordeierne, og det var bare et spørsmål om tid før noen tok tyrannmakt. Det var for å forhindre dette at Solon, den store lovgiveren i Athen historie, mannen som ble regnet som den viseste av de vise, i løpet av sitt arkhont-år (omkring 580) kom med en rekke reformer.

Det er ikke plass til å gå inn i detaljene av alle Solons reformer her, men de fikk så stor betydning for ettertidens Athen at noe må nevnes. Det inkluderte imidlertid nye lover som regularte straffer, familieforhold, økonomi og religion, alt ting adelshusene hadde regulert tidligere, men som nå ble underlagt polis (dette var ikke den første nedskrevne loven. Man hadde alt Drakons lov fra 621 - en lov som har gitt oss uttrykket drakonsk, og man må altså regne med at den var ganske tøff). Han strøk også gjelda som holdt småbøndene nede, og reddet dem dermed fra slaveri og unngikk helottilstander av den typen Sparta fikk. Gjennom denne reformen sammen med den politiske fikk Solons verk navnet Seisakhteia (kaste av byrden).
Han endret altså også forfatningen og gjorde oligarkiet om til et timokrati (altså et styresett der hvor mye man er verdt (i jord i dette tilfellet) bestemmer hvor stor makt man har) med fire formuesklasser:
I. Pentakosiomedimnoi som kunne velges til arkhonter (og dermed få plass i areopagosrådet), men som også var pliktige til leiturgeia, en spesiell "skatt" som besto i at man kunne få i oppdrag å betale for noe staten trengte, for eksempel en teateroppsetning.
II. Hippeis som tjenestegjorde i hæren med egen hest (derav navnet) og kunne bli arkhonter og fylle andre embeter.
III. Zeugitai som tjenestegjorde som hoplitter kunne bekle embeter.
IV. Thetes som tjenestegjorde lettbevæpnede eller som matroser. De hadde borgerrett, noe som innebar at de fikk stille i folkeforsamlingen, som fikk mer makt med Solons reformer, og dessuten fikk klarere regler for møtetid og -sted. Solon opprettet også de 400s råd med 100 representanter fra hver fyle, et avgrenset område som man ved fødsel tilhørte.

Solons reformer falt imidlertid mellom alle stoler. Han fremskaffet det ultimate kompromiss, men ingen likte det. Stridighetene fortsatte, og Solon (som så hvilken vei det bar) forlot Athen for å "se verden". Det hele endte med at Peisistratos (som etter hva jeg forstår var en av Solons tremenninger) tok tyrannmakten. Han forsøkte seg først i 561 med støtte fra alkmaionidene (en av adelsfamiliene), men måtte flykte da de trakk den tilbake. Han forsøkte imidlertid igjen i 546, og satt da til sin død i 528, etterfulgt av sine to sønner.

Det er ingen overdrivelse å si at Peisistratos skapte Athen i kulturell og økonomisk forstand. Den kulturelle blomstringen utover på 400 og 300-tallet ville vært utenkelig om ikke han hadde lagt grunnen for det. Jeg kan ikke understreke nok at ordet 'tyrann' ikke hadde de konnotasjonene det har fått i ettertid. Det er snakk om et eneherskerforetagende, et slags illegalt monarki, og Peisistratos levde definitivt opp til den senere idéen om en opplyst enehersker.

Han avskaffet imidlertid ikke Solons reformer. Han innførte riktignok loddtrekning av arkhonter, noe som var ment å skulle gi alle lik sjanse. Loddtrekning hadde ingenting med tilfeldigheter å gjøre: Det var ikke hasardspill med byens velferd, men å overlate avgjørelsen om hvem som var best skikket til gudene. Og det høres jo ut som en mye bedre idé enn å la den som kan bestikke flest mennesker styre.

Peisistratos merittliste er lang: Han satte igang bygging av monumental arkitektur for første gang siden mykensk tid: templer og forsamlingshaller. Athen gikk fra å se ut som en landsby til å få et mer urbant bysentrum med et tempel til Athene og et til Zeus på Akropolis. Man får de første eksemplene på helfigurstatuer. For å gjøre alt dette hentet man billedhuggere og arkitekter fra de ioniske øyer.

Med innvandringen fulgte kulturutveksling, og takket være den ble den ioniske naturfilosofien kjent i Athen (Thales fra Milet, Anaximenes, Anaxagoras og hele den gjengen som dere sikkert elsket på ex.phil.). Faktum er at uten dem kan man vanskelig se for seg Sokrates, Platon eller Aristoteles. Jeg vet ikke om dere likte dem noe bedre, men man kan jo undre på hvordan vår historie hadde sett ut om det ikke hadde skjedd.

Peisistratos klarte å konsolidere Attika og skape en "nasjonal" identitet. I dette benyttet han seg i stor grad av en sentralisering av religionen: Han igangsatte religiøse fester som skulle forene de forskjellige områdene og gjorde vilkårene for de agrare fruktbarhetskultusene forfinede for å gjøre dem akseptable for bybefolkningen og dermed få bøndene på sin side. Gjennom denne kontrollen av den religiøse kulturen, gjorde Peisistratos storverk også for litteraturen:

Under feiringen av Panathenaia (den store festivalen for Athene, Athens skytsgudinne og gudinnen Peisistratos mente han kunne takke for seieren) fikk man Homer-resitasjon til musikk. Peisistratos eller hans sønner igangsatte også arbeidet med å fremskaffe en autorativ versjon av Homer, altså en endelig redaksjon.
Dionysos-kulten, som nettopp var en av de agrare fruktbarhetskultene Peisistratos tok inn i det finere selskap, ble urban med by-dionysiene som er berømte for sine tragedie- og komedie-agoner, hvor Aiskhylos, Sofokles, Euripides og Aristofanes senere skulle dukke opp.

Athen la også under seg Eleusis og Delphi i denne perioden. Begge var kult-sentra: Eleusis var senter for De eleusinske mysterier, en mysteriekult som lærte oppstandelse og reinkarnasjon. Peisistratos sørget for at forberedelsene til mysteriefeiringen foregikk i Athen, og at prosesjonen til mysteriene gikk fra Athen. Delphi var en maktfaktor i og med dets status som pangresk sentrum. Alle greske stater dro dit for å konsultere oraklet, og den som hadde det under sin sfære kunne dermed også påvirke politikken og hvordan statene handlet i forhold til bestemte spørsmål (bare vent og se: alt har med orakelet å gjøre).

Etter Peisistratos' død hersket hans to sønner, Hippias og Hippiarchos. Hippiarchos ble imidlertid myrdet i en pikant skandale (som jeg ikke vet noe mer om enn at den var pikant), og Hippias ble enerådende. Han ble imidlertid stadig mer tyrannisk i ordets mer moderne betydning, og ble styrtet i 510.
510 er et viktig årstall i antikk historie. Ikke bare er det det året demokratiet innføres i Athen, det samme året innføres også republikken i Roma.

Kleisthenes er mannen bak demokratiet. Reformene kommer strengt tatt i 509, og er ikke like vanskelige å beskrive som Solons. Kleisthenes øker antallet fyler til 10 (inndelt i trityer - dvs at hver fyle har en del i byen, en del i kysten og en del i innlandet), på tvers av gamle lojaliteter til adelsslekter, noe som gjør polis til det ubestridte maktsentrum. Han avskaffer videre timokratiet: Politiske rettigheter blir ikke lenger avhengige av formue, og man får dermed det vi kaller demokratiet. Kleisthenes selv brukte imidlertid ikke begrepet demokrati (kanskje for å ikke skremme adelsslektene..?). Han kalte det isonomia (likhet for loven) og parrhesia (talerett), og de to uttrykkene oppsummerer jo ganske bra det sentrale i det greske demokratiet.

Enkelte praktiske problemer oppsto i forbindelse med disse reformene: bonden og håndverkeren ville tape dagens fortjeneste dersom han valgte å møte i folkeforsamlingen. Mange droppet derfor ut av politikken. Dette ble løst utover på 400-tallet, da man fikk dagpenger for tapt arbeidsfortjeneste.

Man fikk dessuten en gruppering av semi-profesjonelle politikere som dominerte i folkeforsamlingen. De benyttet seg av retorikk og ble kalt demagoger (folkeførere). Massene ble lett påvirket og kunne ta katastrofale avgjørelser som følge av et stykke retorisk fyrverkeri. Utover på 400-tallet fikk dette flere filosofer (Platon skiller seg for eksempel ut) til å gå hardt ut mot demokratiet. Man mente det var demokratiets skyld at man tapte Peloponneserkrigen.

Sykofantisme ble også et problem. I og med ordningen med at hvem som helst kunne anklage hvem som helst og anklageren fikk den dømtes halve formue dersom han vant frem, fikk man "profesjonelle" anklagere som levde av dette. Man ble bøtelagt dersom man fikk bindre enn 1/5 av stemmene, men det var likevel et problem. Platon argumenterer vel for dødsstraff for sykofanter i sin idealstat.
Kleisthenes innførte også ordningen med ostrakisme (av ostrakon - potteskår), hvor overambisiøse politikere kunne forvises i 10 år uten å miste formue og borgerrett. Målet var å hindre dem i å oppkaste seg til tyranner ved å isolere dem fra kontaktnettet. Sannsynligvis var det også et forsøk på å overbevise om at han selv ikke var ute etter tyrannmakt. Ostrakisme ble brukt hyppig som en slags politisk sikkerhetsventil fra 487 til 417 (fremtredende eksempler er Themistokles, Kimon, Perikles og Aristeides - alle fremstående historiske personer -, som dere kan se på disse potteskårene). Det var krav om fullt oppmøte (plenum), dvs 6000 for at man kunne holde en slik avstemning.

Den andre staten som må nevnes i det gamle Hellas er Sparta. Gjennom store deler av historien står Sparta som antitese til Athen. Der Athen har demokrati, har Sparta oligarki og kongedømme. Der Athen konsentrerer seg om de finere kunster, later Spartas eneste fokus til å være krigen.

I Iliaden var kong Menelaos, Helenas egentlige mann og bror av Agamemnon, konge i Sparta. Under folkevandringstiden tok dorerne seg ned på Peloponnes og da også i dalen Lakedaimon (spartanere kalles gjerne også lakedaimonere i diktningen), men selv om dorerne vel i utgangspunktet var mer krigerske enn ionerne (og derfor klarte å fordrive dem), var det ikke før på 600-tallet at Sparta for alvor begynte å vie seg til krigskunst.

Dette sammenfalt med en økende isolasjonisme. Man meldte seg ut av det allmengreske fellesskapet kulturelt, økonomisk og politisk, noe som blant annet ga seg utslag i at Spartanerne fra 552 holdt seg borte fra lekene i Olympia. Fra dorernes ankomst var Sparta lenge offer for indre stridigheter, og det var dette man søkte å bøte på med den nye samfunnsorganiseringen som var helt spesiell for Sparta.

Det spartanske samfunnet var tredelt. Øverst sto spartanerne, borgerne (gjerne referert til som "de like"). For å oppløse alle andre lojalitetsbånd enn dem til polis (og dermed forhindre borgerkrig av den typen man hadde hatt tidligere), var det staten som hadde farsmyndighet. Staten, ikke familien, avgjorde om barna skulle få vokse opp. Sju år gamle forlot guttene mødrene og dro for å leve i brakkene for så som tiåring å få lov til å ta del i konkurranser som skulle herde dem som krigere og drive dem til å gjøre sitt ytterste for å vinne. Så, fra tretten til atten, ble dette til militærtrening, og når gutten var nitten år gammel trådte han inn i hoplittfalanksen.

Den nå voksne mannen ble medlem i et matlag. Fellesmåltider er kraftige virkemidler når det kommer til å skape fellesskapsfølelse. Dette livet i brakkene varte til han ble tretti, da han måtte flytte til sin kone
(som hadde blitt valgt til ham av staten da han var rundt nitten år gammel) og delta i folkeforsamlingen. Seksualitet var ikke en fritissyssel. I mannsfellesskapet var homoseksuelle forhold en viktig del av oppdragelsen, og når man fikk seg en kone var det utelukkende for å sette barn på henne. Under militærtjenesten fikk man altså gjøre korte besøk hos kona. Dersom man ikke lyktes, krevde loven at andre skulle prøve seg.

Målet var en ny generasjon spartanere, og ingenting skulle hindre det. Spartanske kvinner hadde i den forbindelse høy grad av frihet. De skulle spise godt og fikk drive med idrett (noe resten av Hellas anså som en skandale). De kunne lese og lærte å forsvare seg selv. Da ulykken rammet Sparta på 400-tallet mente man å kunne lese grunnen til det i kvinnenes frie stilling der.

Spartanernes politiske organisering fortjener også et ord eller to.Som Schreiner påpeker, ser man i Iliaden kimen til det aristokratiske rådet, der høvdingene debatterer saken og folket applauderer det de kommer frem til. Styrkeforholdet endrer seg imidlertid, og rådet blir etter hvert rådgivende for folkeforsamlingen som har den endelige avgjørelsen. Rådet i Sparta bestod av 28 menn over 60 år som satt livet ut. De ble valgt ved rop og akklamasjon og kom fra de aristokratiske familiene (for selv om alle var like, var noen likere enn andre også i Sparta).

Et særlig interessant trekk ved Sparta er de to kongene. De satt også i rådet. De aller fleste greske områder hadde konger i de mørke århundrene, men de forsvant (som i Roma) de aller fleste steder og ingen andre jeg har hørt om hadde to konger. Bakgrunnen for dette ligger sannsynligvis mot slutten av de mørke århundrene med sammenslåingen av fire landsbyer i området som skulle bli Sparta. De to kongefamiliene het Agiadai og Eurypontidai. Kongene hadde ingen stor makt i hverdagen, men desto større i krigstid, da de ledet hæren. Det var derfor en trend at kongene var mer krigerske enn folkeforsamlingen og rådene. Med tid og stunder fikk man også fem ephoroi som skulle moderere kongene og ble valgt årlig fra hele gruppen av spartanere. Hvert år når de tiltrådte, forbød de spartanerne å anlegge bart og ba dem overholde lovene. (Bart var nemlig en ny mote på 600-tallet, og spartanere skulle ikke ha noe med slikt tull å gjøre).

Den andre befolkningsgruppen i Sparta var perioikene (som også falt under fellesbetegnelsen "lakedaimonere"), den opprinnelige befolkningen i området som ble undertvunget da dorerne ankom. De sto i en slags mellomstilling i den spartanske staten i og med at de kjempet i hæren, men ikke hadde politiske rettigheter i Sparta. Det hadde de imidlertid i sine egne landsbyer. Det var mange flere perioiker enn spartanere. Der de siste var rundt 8000, fantes det omkring 50 - 60 000 perioiker. De levde i en slags symbiose med spartanerne: Sparta kriget og fikk mer jord til perioikenes befolkningsoverskudd, mens perioikene produserte våpen og drev med håndtverk og handel (noe spartanerne ikke kunne).

Helotene, derimot, den tredje befolkningsgruppen i spartanerstaten, var ufrie grekere. Som sådane var de ikke slaver i full forstand. De levde i familiene sine på forfedrenes jord og kunne ikke kjøpes og selges. Jorden og helotene som fulgte med den tilhørte det spartanske fellesskapet, og individuelle spartanere hadde bare bruksrett. Helotene deltok også i den spartanske hæren. Det var sju ganger så mange heloter som spartanere ved et av de avgjørende slagene i perserkrigen. Så langt vi vet sviktet aldri helotene i et slag, noe som kanskje hadde noe å gjøre med at om de kjempet tappert, var de lovet friehet.

Spartanerne erklærte imidlertid også helotene krig hvert år. I og med krigstilstand var det ikke drap når de drepte heloter - det fulgte ingen besmitelse med drapet. Man var dessuten stadig bekymret for og belemret med helotopprør, særlig fra Messenia. Dette kom tilbake og hindret Sparta på de mest uheldige tidspunkt.

Sparta ble også ledende i Det peloponnesiske forbund som dukket frem på Peloponnes (halvøya nederst i Hellas, der Sparta, Korint, Argos og Olympia lå) i siste halvdel av 500-tallet og ble en maktfaktor i området. Hver stat i forbundet hadde en stemme, men det var Sparta som sendte ut inkalling, og Sparta gjorde det når Sparta følte for det. Møtet ble holdt i Sparta og Sparta ledet møtene. Sparta var egentlig bare hegemon (leder) i en forsamling av frie og autonome stater, men de fikk det gjerne som de ville: De innkalte statene når de ville gå til krig og krigen ble ledet av en av Spartas konger.

Klassisk tid 500-323
Det er denne perioden man nok tenker på når man kommer inn på temaet antikkens Hellas. Her får man de store historieforfatterne (Herodot, Thykydid, Xenofon), dramaforfatterne (Aischylos, Sofokles, Euripides, Aristofanes), filosofene (Sokrates, Platon, Aristoteles) og talerne (Lysias, Demosthenes og gjengen). Det er Athens storhetstid. Når man ser det på den måten kan det virke som om alt var fryd og gammen og alle virret omkring i en fredelig verden og luktet på blomstene. Det stemmer ikke helt. Perioden innledes og avsluttes med krig. Athen blir stormakt, men faller også fra høydene.

Perserkrigene
Det hele begynte med at de ioniske polisene på Lilleasia-kysten gjorde opprør mot perserne som hadde lagt dem under seg. Ionerne sendte bud med bønn om hjelp til de greske polisene, og Athen (som nå regnet seg selv som verdensmestre i demokrati og så det som sin oppgave å støtte kamp mot tyranni - kanskje særlig når det var snakk om ionere, slik athenerne også var), og Athen og Eretria sendte styrker (om enn halvhjertet) for å hjelpe. Det begynte bra, man brant for eksempel Sardis (hovedstaden i den delen av riket) i 496, men fremgangen varte ikke lenge: Miletos (en av de sentrale polisene i oppstanden) ble jevnet med jorden i 494 og etter å ha slått ned oppstanden vendte perserne oppmerksomheten mot polisene på det greske fastlandet som hadde vært frekke nok til å blande seg i deres affærer.

Først tok de Eretria, som var lett match da byen ble forrådt innenfra; perservenner åpnet byporten. På vei til Athen rådet Hippias (tyrannen som hadde blitt fordrevet fra Athen i 510 og som hadde fått tilflukt ved det persiske hoffet) den persiske hæren til å lande ved Marathon (slik Peisistratos hadde gjort da han tok Athen).

Athenerne innså at perserne kom til å straffe dem for innblandingen, men var usikre på hva de skulle foreta seg. Mange foreslo appeasement (for å bruke et fint ord med mange fine konnotasjoner fra moderne historie), mens Themistokles ville bruke inntektene fra en nyervervet sølvgruve til å bygge skip og en befestet havn i Piraeus like ved Athen.
Befestningen av Piraeus var midlertid bare halvferdig da perserne landet ved Marathon i 490. Krigen måtte dermed vinnes på slagmarken, og Militiades tok hoplitthæren til Marathon mens man sendte et bud til Sparta med bønn om hjelp. Fordi de ønsket å bli ferdige med den athenske hæren før Sparta kunne komme til stedet, ble peserne tvunget til å sloss i særdeles uheldig terreng, nærmere bestemt en skog hvor de ikke kunne dra nytte av sin tallmessige overlegenhet. Spartanerne var midt i feiringen av en festival, og kom derfor ikke til stedet før athenerne hadde slått den persiske hæren. Man satte selvsagt opp et minnesmerke, og mennene som hadde deltatt i dette slaget (blant dem tragedie-forfatteren Aischylos, som angivelig ikke lot en anledning gå uten at han nevnte det) var svært stolte av å tilhøre Marathonomakhai (veteranene fra Marathon). Athen frigjorde forøvrig også en rekke slaver for at de skulle kunne delta i slaget.

Det mange forbinder med slaget ved Marathon er vel gjerne løperen som ifølge sagnet tok den 42 kilometer lange turen fra Marathon til Athen for å fortelle om seieren og falt død om da han kom frem. Jeg husker at den ble presentert som fakta på barneskolen, i alle fall, og den tilhører uansett mengden av generell kunnskap vi får inn gjennom skolegangen. Trenger jeg å si at den er suspekt? Det finnes sikkert hundre slike løpere som skal ha falt død om etter å ha fortalt om en seier eller et tap i gresk historie. Grekerne later til å ha følt at en seier ikke var en ordentlig seier med mindre en budbringer sprang seg ihjel. Sannheten er at denne historien om Marathon ikke dukker opp før i en ganske sen kilde en eller annen gang i hellenismen.

Athenerne visste at dersom de hadde tapt ved Marathon, ville Hippias sannsynligvis blitt gjeninsatt som tyrann. Likevel var det ingen klar front mot perserne i byen. Særlig de aristokratiske familiene hadde kontakt med det persiske hoffet. Og det var i denne konteksten ostrakisme ble brukt for første gang i 487: Man ønsket å fjerne perservennlige fra politikken. Samtidig overbeviste Themistokles folkeforsamlingen om at pengene fra sølvgruvene i Laurion skulle brues til å bygge ut flåten. Man hadde selvsagt konsultert oraklet i Delfi også denne gangen, og på sin sedvanlige kryptiske måte hadde oraklet svart at man skulle ta tilflukt til vegger av tre. Samtidig hadde man bygd et stort tempel til Athene på Akropolis. Det var viktig å ha Athene på sin side, særlig siden Apollons orakel i Delfi lot til å ha tatt persernes side og ba alle som ville høre om å forholde seg passive.

Om perserne hadde kommet raskt tilbake, ville grekerne hatt liten sjanse mot dem. I flere år etter slaget ved Marathon, var grekerne splittet og dårlig forberedte. Men hendelser i Persia virket til deres fordel. Darius, som hadde stått bak angrepet i 490, døde nemlig. Og tronskifter i Persia var ingen enkel sak, selv om det var sønnen Xerxes som arvet. Han måtte først etablere sin posisjon i hjemlandet før han kunne begi seg ut på en ekspedisjon til Hellas. Hvis ikke risikerte han å vende tilbake til Persia bare for å finne ut at en av brødrene hadde tatt over tronen.

I 480 var han imidlertid klar og krysset Hellesponten med en enorm hær (jeg anbefaler alle å lese beskrivelsene i Herodots Historier (den første historieboken, som finnes i god penguin-oversettelse til en billig penge) bestående av både landstyrker og en enorm flåte. I mellomtiden hadde Athenerne rukket å bygge en flåte bestående av to hundre skip - en enorm mengde etter datidens målestokk, men likevel mindre enn perserhærens. Alliansen mellom Sparta, Athen og de andre polisene kom ikke i stand før like før Xerxes satte ut, i 481.

Her er et fint kart dere kan hoppe frem og tilbake til når dere vil se hva jeg snakker om. Kart er fine. Hvis dere trykker på det blir det sikkert større:

Som dere kan se ut fra kartet, fulgte flåten hele tiden ved siden av landhæren. Athenerne sendte over halvparten av sine skip til slaget ved Artemision. Grekerne hadde hellet med seg og perserne mistet flere skip i en storm før de kom dit. Sterkt reduserte, klarte de ikke å slå seg gjennom det greske forsvaret.

I og med at grekerne hadde en mindre hær også til lands, var det som ved Marathon nødvendig for dem å forsøke å velge slagmarker hvor perserne ikke kunne utnytte sin tallmessige overlegenhet. Det var uenighet om hvor man skulle ta opp kampen. Peloponneserne gikk inn for Istmen ved Korint, et tynt stykke land som koblet Peloponnes til resten av Hellas. Dette ville imidlertid legge Athen, Argos, Theben, Delfi og flere andre stater åpne for perserne. Naturlig nok anså ikke disse statene det som en god idé, og de gikk inn for å stanse perserne ved Termopylene. Der måtte nemlig perserhæren passere et trangt fjellpass (hehe... passere et pass) og ville dermed ikke være i stand til å utnytte sin tallmessige overlegenhet.

Spartanerne sendte bare 300 av sine menn til Thermopylene, noe som har fått enkelte til å stille spørsmålstegn ved deres handlingsvilje. Med seg hadde de imidlertid også den ene kongen, Leonidas. Herodots beretning om slaget ved Thermopylene (scroll litt ned, andre del handler om slaget) må være en av de beste krigsbeskrivelsene jeg har vært borti. Grekerne klart å holde persernes enormt overlegne hær fra livet i det trange passet ved Thermopylene, noe som plaget Xerxes grenseløst. De ble imidlertid forrådt en mann som viste perserhæren en annen vei rundt fjellet, og perserne benyttet sjansen til å falle den greske hæren i ryggen.

Grekerne fant ut hva som hadde skjedd før hæren dukket opp, og Leonidas sendte representantene fra de andre polisene bort (fordi de ville trenges i forsvaret av neste skanse) og ble tilbake med sine tre hundre menn. Nå må man ikke glemme at det er tre hundre spartere det er snakk om, og de kjempet selvsagt til siste mann. Slik klarte de å forsinke den persiske hæren så mye at budbringere fikk tid til å advare de andre polisene om at perserne hadde brutt gjennom.

Det var da bare et spørsmål om tid før Athen ville bli plyndret, og athenerne tok tilflukt på øya Salamis, like utenfor byen (da festningen rundt Piraeus fortsatt ikke var ferdig - athenerne hadde valgt å legge pengene i skip fremfor vegger).
Det var viktig for perserne å gjøre slutt på den greske flåten før de gikk mot Isthmen. Dette satte dem imidlertid i samme situasjon som ti år før ved Marathon, og igjen utnyttet athenerne det til sin fordel. De lokkket den persiske flåten inn i trangt farvann ved Salamis og sørget dermed for at de ikke kunne utnytte sin overlegenhet i mobilitet og antall.

Etter å ha tapt ved Salamis, flyktet den persiske flåten tilbake til Lilleasia, og hæren - som Xerxes overlot til en slektning - trakk seg tilbake nordover for vinteren. Den kommende våren gikk med til å plage athenerne. Målet med dette var å enten på athenerne til å tre ut av alliansen (og dermed fjerne det meste av flåten til den greske hæren), eller å lokke spartanerne opp fra Isthmen, og ut i åpent lende hvor perserne kunne utnytte sin styrke. Og de lyktes: Spartanerne kom Athen til unnsetning av frykt for at athenerne skulle bryte ut av alliansen, og det med den største styrken de noen gang hadde sendt ut av Peloponnes: 5000 spartanere kommandert av Pausanias (regenten for Leonides' sønn).

De møtte perserne ved Plataiai og slo dem grundig. That, som de sier, was that med hensyn til persisk invasjon av grekenland. Det endelige sjøslaget sto ved Mykale, ikke så langt fra Samos. Den greske flåten var sterkt redusert, og det hjalp veldig i avgjørelsen av slaget at den ioniske kontingenten i den persiske hæren deserterte og slo seg sammen med grekerne (hvor dum må du være for å innlemme ionerne i hæren din når det var nettopp forsvaret av ionerne som satte krigen igang?).

Med dette ble krigen flyttet til persisk grunn, og den forsatte i mange lange år, nærmest for moroskyld, kan det se ut som. Spartanerne ledet også denne delen av krigen i begynnelsen, men i 478 avviste alliansen Pausanias etterfølger som kommandør og vendte seg til Athen som lederpolis. Dette var et avgjørende øyeblikk for Athen. Lederposisjonen i sjøforbundet (kalt Delian league på engelsk etter den hellige øya Delos hvor forbundets kasse lenge ble oppbevart) var sentral i Athens stormaktsstatus, og det hele begynte å se stadig mer ut som et imperium ettersom tiden gikk. Medlemmene skulle bidra enten med penger eller skip hvert år, og etter hvert ble det flere og flere som bidro med penger for å slippe å holde mannskap og skip, noe som førte til at Athen i praksis kontrollerte hele flåten og kunne bruke den mot eventuelle utbrytere. Krigen med perserne ble offisielt avsluttet ved Kalliasfreden i 458 (oppkalt etter den athenske forhandleren, Kallias).

Peleponneserkrigene
I mellomtiden hadde Themistokles igangsatt byggingen av murer rundt Athen og Piraeus. Spartanerne protesterte og sa at man burde la være å bygge murer rundt byene som en gest til det greske fellesskapet (Sparta hadde aldri vært befestet). Det ble imidlertid tydeligere og tydeligere at de to stormaktene ikke følte seg trygge på hverandre. Themistokles drev derfor forhalingspolitikk og da de var ferdige nok til at han følte seg trygg, erklærte han at Sparta burde passe sine egne saker og ikke blande seg i andres. Rundt 470 ble imidlertid Themistokles ostrakisert (man følte vel at han begynte å bli for mektig), og han endte faktisk sine dager komfortabelt ved det persiske hoffet - ironisk nok.

I 464 fikk Sparta problemer, da området ble rammet av et kraftig jordskjelv og helotene tok det som stikkord til opprør. Argos benyttet sjansen til å frigjøre området rundt byen fra Spartas kontroll. Kimon, sønn av Militiades, helten i slaget ved Marathon, ønsket et godt forhold til Sparta. Han kalte til og med sin egen sønn Lakedaimonios, og da helotene gjorde opprør etter jordskjelvet, kom han dem til unnsetning med en athensk hær. Spartanerne likte imidlertid ikke å ha en annen stormakts hær på sitt territorium og Kimon ble bedt om å dra sin vei. Dette ble selvsagt sett på som litt av en fornærmelse, og mange har sett utgangspunktet for peloponneserkrigene her.

Så lenge Kimon sto sterkt i Athen, var forholdet til Sparta tålelig bra. Kimon ble imidlertid ostrakisert i 461, og mannen som tok over var Perikles. Athen sluttet under hans ledelse allianse med Argos (som rivaliserte med Sparta) og Megara (som var i krig med Korint, Spartas nestkommanderende). Jeg skal ikke gå inn på detaljintrigene i de peloponnesiske krigene i denne artikkelen. Da ville den bli omtrent dobbelt så lang som den er nå, og jeg er allerede i tvil om hvorvidt noen gidder å lese den. Hvis dere er veldig interesserte, anbefaler jeg på det sterkeste Thukydids The Peloponnesian War.

I alt var det tre kriger (noen vil si to), og Thukydid tar for seg de to siste (men regner dem som en krig fordi fredsperioden mellom dem var så spent). Den første faller strengt tatt under "fredsperioden" Pentekontaeteia (femtiårsfred), og det er en litt uklar grense for hva som regnes som krig og hva som ikke gjør det. Det var jo stadig grensekamper mellom nabopoliser. Pentekontaeteia strekker seg fra perserne forlater Hellas (og "fred" innebærer dermed også den perioden da greske styrker kriget i Lilleasia) til utbruddet av andre Peloponneserkrig i 431. Før jeg går inn på krigene må det imidlertid nevnes at det var i denne perioden demokratiet i Athen fikk sin mest radikale utforming. Perikles støttet Ephialtes som ble drept for sitt angrep på areopagos-rådet, men som før sin død i 461 klarte å redusere dets betydning i forhold til folkeforsamlingen. Perikles introduserte også betaling for jurytjeneste og dagpenger for oppmøte ifolkeforsamlingen, noe som gjorde det mulig for alle å delta.
I og med at Athens makt baserte seg på flåten og at det var den laveste av Solons formuesklasser, tethene (roerne) som tjenestegjorde på båtene, var det kanskje naturlig at deres betydning i politikken økte sammen med deres militære betydning. I 458 ble embetene åpnet også for dem, og klassen over dem fikk inpass i arkhont-embetet.
Krigskassen til sjøforbundet ble flyttet fra Delos til Athen, og store summer ble brukt til å bygge opp byen på en måte som sto til dens posisjon. Man bygget blant annet Parthenon til Athene (som vel kunne forsvares med at Athene var god å ha i en knipe), men også andre templer, teatre og sportsområder. Man tiltrakk seg kunstnere og poeter på en måte som minner om Peisistratos-tiden og tragedie-dikterne var på høyden i denne perioden.

Den første krigen bryter ut som følge av Athens allianse med Argos i 460 og Megara. Det var først og fremst Korinth som fikk med seg Det peloponnesiske forbund på krig mot Athen. Sparta ønsket ikke å blande seg inn i den, men det gikk så dårlig for Korinth at Sparta ble tvunget til å bidra i 457 for ikke å miste Korinth og flere andre allierte. Athen hadde sluttet fred med perserne for å kunne konsentrere seg om hendelsene i Hellas. De tapte imidlertid så det sang i 457. Sparta valgte imidlertid å ikke utnytte seieren ved å gå mot Athen, og trakk seg heller straks tilbake til Peloponnes. Athen forble dermed herrer i Midt-Hellas, men på grunn av opprør i sjøforbundet (dumme små poliser som trodde at nå som krigen mot perserne var over kunne de trekke seg ut), så Athen seg nødt til å slutte fred. Man tilbakekalte derfor ostrakiseringen av Kimon og han forhandlet frem trettiårsfreden (som ikke varte i mer enn femten år) i 446: Sparta og Athen skulle anerkjenne hverandres herredømme henholdsvis til lands og til sjøs. Alt skulle stå som det var. En ekte Status quo.

Status quo løser sjelden noen ting, og konfliktene dukket selvsagt opp igjen.
Den andre peloponneserkrig, som kalles Den Arkhidamiske krig (etter spartanerkongen Arkhidaimos som faktisk motsatte seg krig) begynte i 431 etter noen forposttrefninger mellom Korinth og Athen: Athen gikk i allianse med Korkyra, en polis som ønsket å bryte ut av Det peloponnesiske forbundet. Samtidig følte Athen seg utrygg på Poteidaias lojalitet til sjøforbundet (da det var en av Korinths datterpoliser) og bød dem derfor å rive murene og stille med gisler, noe polisen merkelig nok satte seg imot med militærhjelp fra Korinth. Korinth gikk så til Sparta for å kreve hjelp, og Sparta ble igjen tvunget til å gripe inn for å unngå å miste allierte. Man erklærte at Athen hadde brutt trettiårsfreden.

Sparta, som i ettertiden har fått ord på seg for å være særlig krigerske, gikk imidlertid langt for å unngå kamphandlinger (det var i det hele tatt sjelden de etablerte som ønsket krig. Athen fremstår som spesielt krigslystne i hele perioden fordi de fattige, som hadde mange stemmer i folkeforsamlingen, tjente penger som soldater når det var krig). Man forsøkte først å fjerne Perikles, da man anså ham som mannen bak det hele. Man pekte på at Perikles' mor hadde tilhørt alkmaionidene, en familie som var religiøst besmittet etter at et medlem av famillien nesten to hundre år tidligere hadde drept en av Kylons (en tyrann-aspirant) venner i en helligdom. Da det ikke virket, forsøkte man å få Athen til å oppheve Megaravedtaket, som likestilte borgere fra Megara med mordere og tyver da de ble nektet adgang til agora: Dette var selvsagt en skrekkelig fornærmelse, og skyldtes sannsynligvis at Megara hadde trådt inn igjen i Det peloponnesiske forbundet, selv om påskuddet var at de hadde dyrket opp hellige områder. Om Athen infridde det, kunne Sparta vise til det som en seier og unngå hele krigen. Athen nektet imidlertid og krigen var et faktum.

Athenerne følte seg rimelig sikre på at krigen måtte komme før eller senere uansett, og de mente å være godt forberedte: De hadde fullført byggingen av lange murer mellom Athen og Piraeus og var derfor ikke bekymret for langvarig beleiring: Man ville hele tiden ha tilgang til havnen og dermed til korn fra Svartehavet. Ifølge denne planen ville de ikke bli nødt til å sloss i et eneste slag (som jo var Spartas styrke), men kunne rolig se på til fienden ble lei av å krige til ingen nytte. Hvis man var heldig kunne man kanskje få satt igang noen helot-opprør og skape problemer for Sparta på hjemmebane også.

På grunn av de innestengte forholdene fikk man imidlertid stadige angrep av pest og Perikles døde av den i 429. Uten ham til å tenke for seg, klarte ikke athenerne å holde seg til strategien hans (Hehe. Det er morsomt fordi Perikles stort sett hadde embetet strateg, altså leder i kamp). Lederne etter Perikles var ikke lenger av aristokratiske familier, men desto flinkere i talekunst.

Athen hadde noe fremgang i krigen. I 425 ba faktisk Sparta om fred, da Athenerne befestet Pylos i Messeniafor å bruke det som base for å få helotene til å gjøre opprør. Spartanerne trakk seg med en gang tilbake fra Attika (som de var i ferd med å brenne til grunnen som de gjorde hvert år - man kunne ikke la kornet vokse opp), og strømmet til området. Gjennom heldig navigering klarte athenerne å avskjære store deler av spartanernes hær, og Sparta ba altså om fred. Athen, som kom til å angre bittert senere, blåste imidlertid av tilbudet og tok 290 hoplitter (inkludert 120 spartanske fullborgere) til fange.

Noen år senere fant Sparta det svake punktet i Athens forsvar: De nordlige byene som skaffet Athen pengene byen brukte til å kjøpe mat. Tapet av dem bidro til at Athen gikk med på Nikiasfreden i 421. Begge sider gikk med på å gi tilbake det de hadde tapt og man gikk altså tilbake til det status quo som ikke hadde løst noe etter den første krigen. Sparta og Athen inngikk så en allianse, og Athen leverte tilbake gislene fra Pylos. Korinth og Boiotia nektet å anerkjenne freden, og førstnevnte brøt ut av Det peloponnesiske forbundet for å gå i allianse med Spartas erkefiende, Argos.

Allerede i 420 overtalte imidlertid Perikles' slektning Alkibiades folkeforsamlingen til å gjøre sitt ytterste for å utnytte misnøyen på Peloponnes, og Athen allierte seg igjen med Argos, men uten dermed å si opp alliansen med Sparta. Ja, det er innviklet. Sparta vant et slag mot Argos, men valgte igjen å unngå konfrontasjon med Athen. "Freden" holdt.

Så kommer man altså til den fatale ekspedisjonen til Sicilia i 415:
Athens allierte på Sicilia, Egesta, hadde nemlig kommet i konflikt med en alliert av Syrakus, som var å regne som en stormakt i området. Alkibiades argumenterte for å sende hjelp, mens Nikias bad om tilbakeholdenhet og advarte mot å sende styrker. Urettferdig nok, om en skal se på det med ettertidens øyne, ble ikke bare Alkibiades og en mann som heter Lamakhos sendt sammen med den store flåten athenerne bestemte seg for å bidra med, men også stakkars Nikias. Til alt overmål ble Alkibiades tilbakekalt til Athen før flåten så noe til fienden for å svare for en stygg blasfemisk handling som han hadde blitt beskyldt for dagen før flåten la ut. Alkibiades hoppet av på hjemveien og dro til Sparta for å fungere som rådgiver.

Selve ekspedisjonen innebar en utfordring til Korinth som var alliert med Syrakus, og Korinth sendte militærhjelp. Ting begynte å gå dårlig for Athen, og de hadde bestemt seg for å dra hjem da det inntraff en måneformørkelse og spåmnennene ved flåten sa det var et tegn på at de skulle vente en måne til før de dro. Det ble skjebnesvangert. Da måneden var omme var athenerne innesperret. I et desperat forsøk på å slippe unna, mistet de hele flåten og hæren prøvde seg på en flukt over land. De ble imidlertid hentet inn og fanget. Hele resten av hæren endte sine dager i et steinbrudd, mens kommandørene - inkludert stakkars Nikias - ble drept på tross av forsikringer om det motsatte da de overga seg.

Alt i alt ble 30 000 athenere sendt til Sicilia i løpet av de to årene krigen tok, et enormt tap for en polis. Samtidig begynte for alvor Den tredje peloponnesiske krig, kalt Den dekelianske krig etter området Dekeleia i Attika, hvor Sparta satte seg fast for å ha kontroll over området. De rustet en flåte (som de tidligere hadde manglet, og følt mangelen av), gjorde det til vane å hjelpe opprørerne i sjøforbundet (som tilfeldigvis var nettopp de polisene A
then var avhengig av korn fra) og søkte hjelp fra Persia: Sparta hadde ingen skrupler med å frasi seg enhver rett til å hjelpe ionerne i Lilleasia mot pengestøtte fra perserne.

Året etter, i 411, kom en oligarkisk revolusjon i Athen. Alkibiades hadde hevdet at om man ble kvitt det radikale demokratiet, ville en allianse med perserne være innen rekkevidde, noe som imidlertid viste seg å ikke være sant. Et råd av 400 tok kontroll over statsstyret, men etter bare noen måneder ble det tydelig at de 400 ikke lot til å ha noen planer, eller i alle fall ikke evnen til å innfri løftene om blant annet fred med Sparta. Et styre med 5000 tok så over, men det hele gled tilbake til det radikale demokratiet ved begynnelsen av 410.

Athen bygde opp igjen flåten og vant en relativt stor seier ved Stredene allerede i 410, men avslo fredsforslaget fra Sparta. Likeledes i 406: Man bygget enda en flåte og bemannet den med slaver som hadde fått løfte om friheten. De slo spartanerne ved Arginusae med store tap, men da Sparta foreslo fred, avslo Athen igjen. Det er nok ikke uten grunn grekerne gjorde slikt et stort nummer ut av hybris. I 405 vant nemlig Sparta en stor seier ved Stredene og med den seieren gikk de for alvor igang med beleiringen av Athen. Korinth og andre allierte ville ifølge Schreiner ha betingelsesløs overgivelse fra Athen, for deretter å henrette alle borgerne og selge kvinnene og barna som slaver (en ikke uhørt hevn. Den athenske folkeforsamlingen vedtok det samme mot Mytilene, en opprørsk polis, men ombestemte seg dagen etter).

Endelig, i 405, ved Aegospotamoi tok spartanerne praktisk talt hele den athenske flåten. Og ved begynnelsen av 404 var Athenerne så pass utsultet at de var klare til å overgi seg på Spartas betingelser, mye mildere enn Korinths. Athen tapte imperiet, fikk bare lov til å ha tolv skip, murene, inkludert dem rundt Piraeus og de lange murene som forbant Athen og havnebyen, måtte rives. Verst av alt: Athen måtte anerkjenne Sparta som hegemon. Sparta innsatte et oligarkisk styre i byen, kjent som de 30 tyranner. Med militær støtte fra Sparta satte de 30 igang et terrorvelde mot sine motstandere. Resultatet var imidlertid borgerkrig der demokratene fikk støtte fra Theben, og ved overgangen til 403, fikk man igjen demokrati i Athen.

Det var i kjølvannet av disse hendelsene at Sokrates ble henrettet i 399. Han var slett ikke den eneste oligark-vennlige som måtte opp mot folkeforsamlingen, men nok den mest omtalte i ettertid. Platon og Xenofon har fremstilt det hele som en uvitende befolknings drap på mannen som peker på at de ikke kan noe, men sannheten er nok at Sokrates ble henrettet fordi han var tilhenger av oligarki fremfor demokrati. Anklagen om å ha "korrumpert ungdommen" lyder annerledes når man vet at kanskje den fremste av oligarkene og de 30 tyrannene var en tidligere elev av Sokrates, Kritias. Også Alkibiades, som generelt hadde vist seg som en slesk jævel (for å si det på den måten) hadde vært en av Sokrates' elever. Man skal heller ikke ta lett på anklagen om gudløshet: Det var skjønn enighet om at gudenes vrede måtte ligge bak katastrofenederlaget i 404.

Man skal heller ikke glemme at Platon, Sokrates' kanskje mest berømte elev, anså demokratiet som i beste fall feilslått. Ikke bare skrev han en bok hvor han beskrev en idealstat som på ingen måte kunne forveksles med Athen, han sa også ting som "Hvis man var på en båt, hvem ville man helst ha til å styre den? Den erfarne kapteinen eller et utvalg av de ti mest populære mennene ombord?", noe jeg synes er ganske morsomt.



Spartas hegemoni i Hellas varte helt frem til 371 på tross av motstand. Byen ble dratt inn i en konflikt med Persia i 399 (Den ioniske krig) på grunn av sin støtte til tronpretendenten Kyros (som tapte). Det hele utviklet seg til en tofrontskrig da Athen slo seg sammen med Spartas gamle allierte Korinth og Theben (som ikke hadde fått det de hadde forventet ut av sin innsats i Peloponneserkrigene) mot Sparta i det som kalles Den korintiske krig. De to krigene glir over i hverandre, og løses med samme fredsslutning: Kongefreden i 387. Den slo fast at alle greske byer skulle være uavhengige av hverandre og Persia med unntak av Lilleasia. Sparta begynte imidlertid å legge Peloponnes under seg alt to år senere og Athen kunne nå profilere seg som forsvarer av kongefreden.

I 377 ble Det andre athenske forbund dannet med det formål å forsvare kongefreden. For å berolige dem som fant omstendighetene mistenkelig like danningen av det første sjøforbundet, lovte Athen dyrt og hellig at man ikke skulle blande seg i medlemsstatenes indre politikk, ingen tributt skulle betales, og Athen skulle ikke ha garnisoner på andre staters territorium.

Det tok imidlertid ikke mange år før Athen ble mer redd for Theben enn for Sparta, og man søkte å slutte fred i 371. Fredsforhandlingene gikk imidlertid i stå fordi Theben insisterte på å signere for alle statene i Boiotia, noe Sparta nektet å godta fordi de ikke anerkjente Theben som leder for Det boiotiske forbund. Theben ble derfor ekskludert fra freden og Sparta invaderte. Så skjedde det sjokkerende: Sparta ble slått. I åpent lende i slaget ved Leuktra samme år. Thebanerne benyttet seg der av en taktikk kjent som "den skjeve falanks", som så vidt jeg kan forstå innebærer at man har flere hoplitter på den ene siden enn på den andre. Jeg skjønner ikke helt hvordan det kan gi overtaket, men det gjorde det altså. Statene på Peloponnes brøt raskt ut fra forbundet med Thebens støtte.

På 360-tallet var Theben på toppen av sin makt, og Athen forsøkte desperat å motbalansere den thebanske innflytelsen. Hellas ble splittet mellom dem som foretrakk Theben og dem som foretrakk Athen. I 362 kom det til slaget ved Mantineia, hvor Theben "vant, men ikke seiret", som foreleseren min yndet å si. Man fikk et equilibrium der ingen stat kunne hevde å være dominerende. Theben var størst i sentral-Hellas, men våget seg ikke ned på Peloponnes, og Athen fikk beholde sjømakten.

Det sies at historien gjentar seg. Athen gjentok seg i alle fall. Det andre forbundet begynte å ligne like mye på et imperium som det første hadde gjort, og også denne gangen lot Athen til å ignorere at grunnen til at forbundet hadde blitt stiftet hadde opphørt å eksistere. Midt på 350-tallet fikk man derfor opprør blant forbundsstatene, og i 355 lot Athen de statene som ville bryte ut gjøre det.

Allerede i 360 hadde imidlertid Filip II av Makedonia kommet til makten og begynt sin ekspansjon. Taleren Demosthenes gjorde sitt ytterste for å vise de athenske borgerne at han utgjorde en trussel. Han lyktes til en viss grad. Etter at Filip tok en av polisene Athen hevdet å kontrollere (selv om de ikke hadde gjort det sidet 424), erklærte de krig mot ham sammen med flere andre greske stater. Da Filip seiret i slaget ved Khaironeia i 338, ble Demosthenes så sint at han tok livet av seg.

Det brydde ikke Filip seg så mye om. Etter å ha lagt under seg de greske statene, vendte Filip seg straks mot perserriket, men før krigen kunne settes igang for alvor, ble han drept. Sønnen Alexander tok over. Han var velutdannet: Det er vel ingen hemmelighet at Aristoteles var læreren hans? Schreiner sier at han handlet så velforberedt etter farens død at man kanskje kunne mistenke ham for å ha stått bak drapet, selv om det ikke var han som førte dolken. Og det er det jo ingenting å si på. Alexander gjorde så mye rart. Alexander fortsatte farens erobringstokt. Han angrep Persia i 334 og erobret Lilleasia samme år. Året etter gikk han etter resten av perserriket. I 332 og 331 erobret han hele det østre Middelhavet, inkludert Egypt, hvor han planla byggingen av byen Alexandria. Ferden gikk så videre østover, gjennom eksotiske steder som Hindu Kush, Samarkand og Tashkent, og mellom 327 325 erobret han Punjab. Og der snudde han. Så, i 323, ble han syk og døde. Året etter falt demokratiet i Athen og det dukket ikke opp igjen før i moderne tid. Og generalene delte riket hans mellom seg og innledet med det

Hellenistisk tid 323-31 f. Kr
Men det er en annen historie. Hvis dere ikke er lei ennå, kan dere se på de fine bildene av utstyret til Alexander den Store her.


Kilder:
J.H. Schreiner: Antikkens historie
Joint Association of Classical Teachers: The World of Athens. An introduction to classical Athenian culture