Most recent comments
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 5 months, 2 weeks
Jogging og blogging
Are, 1 year, 5 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 1 year, 5 months
Reading in dark times
Are, 1 year, 7 months
Moldejazz 2016
Camilla, 1 year, 10 months
Dørskilt
Karoline, 1 year, 11 months
Halifax
Tor, 2 years
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 2 years
Numerikk, takk
Tor, 2 years
Topp tur
Camilla, 2 years, 2 months
50 book challenge
Camilla, 5 months, 2 weeks
Controls
Register

Ukens filmer: Picoanmeldelser

Hei og hoppsann. Denne uken har jeg sett så mange filmer at jeg gjerne vil dele konklusjonen med dere. I kronologisk rekkefølge:

München var, som tidligere nevnt, en solid filmopplevelse. Jeg drømte til og med om den en natt eller to etterpå, hvilket ikke er verst. En del grusomheter er det, men portrettet av vanlige folk som gjør kjipe ting med et ønske om å oppnå noe godt var fascinerende for meg. Veldig godt spilt hovedrolle av Eric Bana (Hector i Troja, blant annet). 5/6.

Good night and good luck, filmen om Fred Friendly og Ed Murrows (de er kjente amerikanske TV-personligheter) "duell" med McCarthy på 50-tallet gav et veldig autentisk (fra mitt ståsted) bilde av denne ideologiske konflikten. I begynnelsen tenkte jeg ofte "åh, det var sånn det så ut når de lagde TV da, oj! Der er Clooney!" - men det ordnet seg etterhvert. Som den neste filmen jeg kortanmelder inngikk denne i Filmport-festivalen. 5/6, bunnsolid!

Paradise Now handler om to palestinske venner som sammen har bestemt seg for å bli selvmordsbombere. Filmen følger det siste døgnet frem mot gjennomføringen av selvmordsaksjonene, og har bidratt til å nyansere og berike mine forestillinger om Israel/Palestina-konflikten - spesielt i forhold til selvmordsbombere og tilstanden i de okkuperte områdene. Anbefales; dette er også film jeg vil huske. 5/6.

I dag har jeg og Johannes vært på filmnatta på Cinema Neuf og sett masse filmer, først ut var Capote, en slags biografi om en person jeg ikke visste noe om - den amerikanske forfatteren Truman Capote, best kjent for "In Cold Blood". Filmen handler om tilvirkelsen av denne boka. Jeg likte filmen veldig, Philip Seymour Hoffman gjør en glimrende rolle som Capote. Det bør nevnes at Johs var langt mer reservert, men kritikerne er stort sett enige med meg.

The Libertine dreier seg om den veldig festglade jarlen av Rochester - John Wilmot, spilt av Johnny Depp. Hvis du er glad i kostymedrama, teater, festing, Johnny Depp og et særdeles skittent England i det 17. århundre er denne filmen noe for deg. Jeg syntes den var middelmådig, og Johs var enig. En svak firer i beste fall, jeg tror jeg lander på 3/6.

Transamerica var en fin filmopplevelse og fungerte meget bra som avslutning på kvelden. Jeg ser ikke mange filmer som denne. Faktisk tror jeg den er litt i en kategori for seg selv i mitt hode. Nøkkelord er en mann som vil bli dame, en svunnen sønn, dårlige familieforhold.. her styrer man unna de verste klisjéene (og de som er igjen plaget ikke meg nevneverdig), kommer opp med mange morsomme vrier på ting, og dersom du synes du har et komplisert liv og trenger å få et lysere syn på ting - bingo. Se denne filmen. Det kan du forresten gjøre uansett. 5/6.

Comments

Johannes,  11.02.06 03:15

Jeg følger opp med mine terninger:

Munich: Glimrende spenningsfilm. Ser helt fantastisk ut, både tidskoloritten og bildene. En femmer.

Good night and good luck: Ekstremt elegant. Ikke noe mas. Ikke noe tull. Rett og slett brillefin og til dels lærerik og uironisk tankevekkende. Meget nært sekseren.

Paradise Now: Viktig korrekturbilde til klisjebildet av ravgale og sinnsforvirrede selvmordsbombere. Står på en måte ganske godt til Munich. Lite er vel mer skremmende enn når "folk flest" (for å stjele fra Frp sitt slagord) dreper. Halvpliktskyldigst gis en femmer.

Capote: For en dritfyr. Hvis Seymour Hoffman ligner Capote, så kan det være det samme hva han skriver. Kjedelig er filmen også. Ploinkploink-piano og strykere med tjue meter lange buer. Haugevis med lamme scener som ikke fører filmen noen steder. For ikke å virke som en barbar gir jeg den en firer.

The Libertine: Dritt. Svulstig mas. Eneste formildende omstendigheter: En innoljet dverg ridende på en penisformet vogn og kanskje det at det 17. århundre for første gang ser dritstygt ut, som det seg hør og bør. En toer. Et helt øye på terningen utelukkende for dildosceneshowet, dvergen og penisvogna.

Transamerica: "Haha, det blir jammen artig å se en mann i kvinneklær" tenkte jeg i mitt forutinntatte, fordomsfulle og ironiske sinn før filmen. Heldigvis var det artigere enn fryktet. Filmen er trivelig, artig og temmelig ukonvensjonell. Det er langt mellom de bra komediene, men denne er finfin. Jeg gjør som are og slenger femmeren.

Kjellove,  11.02.06 04:11

Noe av det artige med Good Night, and Good Luck. – bortsett fra den meget lekre svart-hvitt-fotograferingen av folk som kjederøyker – er at den først var utviklet som en direktesendt TV-special. Kudos til Clooney for nok en velregissert helaftens.

Jeg må si meg enig i at også Capote er en likandes film, selv om fyren ikke nødvendigvis var det. Han var virkelig så sprö; det er ikke Philip Seymour Hoffman som overdriver (se f.eks. denne). En godt utført debutjobb fra både regissør og forfatter (barndomsvenner av nevnte PSH), og kom ikke her og antyd at musikken til Mychael Danna (Den søte ettertid) engang var i nærheten av Hollywood-smørje. Det er ikke noen spenningsfilm, så kan hende det saktmodige tempoet gjør den vel subtil for andre enn spesielt interesserte.

Det påstås forresten at Capote «hjalp» Harper Lee (dama som assisterte ham under skrivingen av Med kaldt blod, en fascinerende bok) med manuset til Drep ikke en sangfugl, filmen vi alle elsker; og figuren Dill er liksom ham som barn.

Etter motvillig å ha sett bilder fra horefesten i Øvre veg styrer jeg unna opus som Transamerica. Da ser jeg heller dildodverger.

Jørgen,  11.02.06 13:20

Er ikke Truman Capote minst like kjent for å ha skrevet Breakfast at Tiffany's?

Are,  11.02.06 13:44

Jo. Det var den mest omtalte boken hans før "In Cold Blood"; denne ble beskrevet som boken som gjorde han til USAs mest kjente forfatter på slutten av filmen. Men "Breakfast at Tiffany's" var mer kjent for meg før jeg så filmen, i alle fall.

Eivind,  12.02.06 13:28

En innoljet dverg ridende på en penisformet vogn.

Hæ!? Jeg gir denne filmen terningkast seks uten å ha sett den!

Jeg vil gjerne se bildene fra den horefesten.

Johannes,  12.02.06 18:08

Hehe. Når du skriver om filmen Capote at det "kan hende det saktmodige tempoet gjør den vel subtil for andre enn spesielt interesserte", indikerer du at det skjer noe under overflaten som slett ikke alle får med seg. Er det sånn at det uhorvelig lave tempoet egentlig skjuler en fantastisk hemmelighet, eller en Capote-kode, som gjør filmen genial og som jeg, Mr. Jet Set, ikke får med meg?

Filmen er treig og forteller ikke stort annet enn at Capote var en superkjiping og at folk som er på vei mot dødsstraff og ikke har et nært forhold til familien sin er villig til å trykke en hvilken som helst superkjiping til sitt bryst når alternativet er å ha det enda kjipere uten noen venner og dermed ikke kunne håpe på eller glede seg over noe som helst.

Men jeg tør altså ikke annet enn å gi den en firer. Jeg innser at jeg bør se en ung Robert Duvall som Mr. Boo Radley i "To Kill a mockingbird" i alle fall.

Topp 2 engelske hits med løs tilknytning til filmen Capote:
1. The Boo Radleys - Wake up Boo
2. Deep Blue Something - Breakfast at Tiffany's

Anders K.,  12.02.06 18:14

Truman Capote er vel egentlig mest kjent for at hans samlede verker er til salgs for $0.99 på K-Mart i Jones in the fast lane.

Nå har jeg endelig sett filmen Med kaldt blod, etter å ha lest boken for mange hersens år siden. For en A-rated film fra 1967 er den jævlig ubehagelig når det kommer til stykket. Den er også teknisk briljant med skarp svart-hvitt-fotografering (Conrad L. Hall, som sist triumferte med Road to Perdition) og utradisjonell musikk (Quincy Jones).

Robert Blake, som spiller den passive delen av drapsduoen, slapp nylig unna drapsdom for å ha kverka kona si, men nok om det. For de som er gamle nok til å huske Dynastiet, var det småartig å se John «I smoke too much» Forsythe i en annen rolle enn Blake Carrington (eller stemmen til Charlies engler).

Men hva er det jeg maser om? Se den selv, før noen andre gjør det.
Category
Miscellaneous
Tags
Views
3358