Videregående har nå skoleferie. De ligger jo litt etter oss universitetsstudenter.

De av dere som har vært heldige nok til å gå på Molde Videregående skole, er vel gjerne enige om at musikklinjas julekonsert var en av skoleårets høydepunkter. Jeg har passet på å få med meg alle også etter at jeg havnet på universitetet, og årets var intet unntak. I år var det imidlertid ekstra morsomt, siden Karoline (for de uinformerte: min lillesøster), familiens musikalske alibi, går første året på musikklinja. Det endte derfor med at jeg til tider hoppet litt opp og ned og pekte.

Spurt om inntrykket av konserten, svarte min mor "Den hadde en veldig spesiell åpning med han derre ku-ku-ku". Konserten begynte nemlig, noe utradisjonelt, med en kulokk. Jeg vet ikke om det var et spark til publikum, men vi som hadde stått i kø siden klokken var rundt seks (konserten begynte halv åtte) kunne kanskje føle oss truffet. Familiens ene deltagende representant, ved gjentatte oppfordringer om en kommentar, sa henholdsvis "ja" og "nei". Artikkelforfatter har ingen lett jobb. Her er et bilde av Karoline (jeg beklager kvaliteten på bildene, men siden Tor lå hjemme og var syk, måtte vi hente bildene fra et videokamera, noe som ikke anbefales for fotografer som vil inn i national geographic):



Etter at deler av 3M så hadde sunget Dolly Parton-sangen "9 to 5", kom så et noe krampaktig forsøk på å linke det hele til jul. Dette viste seg å være konferansierenes gjennomgangstema i år. De hadde en del kreative forslag, om enn noe søkte og desperate til tider.

Deretter kom et klassisk fløyte- og pianostykke som vi klarte å forstyrre fordi videokameraet valgte det tidspunktet for til å begynne å pipe. Det var ikke spesielt høyt, men det kunne fint høres over en spinkel tverrfløyte uten mikrofon. Jeg anser dette for å være et endelig bevis på teknologiens unaturlige ondskap: Den valgte ikke trommevirvelen som kom senere i programmet, eller Dolly Parton-låten like før.

Etter enda en ensemble-gruppe dukket endelig karoline opp i det som angivelig skulle være en tromboneoktett. Dette skapte en hel del forvirring i min umusikalske hjerne. Jeg visste jo hvordan en trombone ser ut (i og med at Karoline har spilt det instrumentet i sju år), men jeg er aldri helt sikker i min sak når det gjelder musikkinstrumenter (jeg husker fortsatt "klarinetten" som jeg kunne sverget på at var en saxofon). Når det så dukket opp tre instrumenter som lignet VELDIG på tubaer (det viste seg å være en blanding av tubaer og eufonia -jeg nekter å skrive "flere eufonium" eller "eufoniumer", slik det er forslag om i heimen), hadde jeg problemer med å få det til å passe sammen med "tromboneoktett"-betegnelsen. Menmen.

Det viste seg i ettertid at det var et stykke skrevet for en tromboneoktett, men at de som spilte faktisk var et såkalt "Low Brass Ensemble", og at jeg bare hadde misforstått introduksjonen litt. Her er et bilde av Karoline og Linn mens de spiller:



Deretter fulgte den obligatoriske salsaopptredenen fra førsteklassen. Det har jo i alle år vært en noe blandet opplevelse, og i år intet unntak. Noen spilte jo instrumenter (deriblant Karoline, som så noe forvirret ut fordi notene hennes ikke var der hun var, og som derfor måtte ta det etter hukommelsen), andre sang, og jeg må si at det var skuffende lite bevegelse blant sangerne: De eneste som beveget seg nevneverdig i takt med musikken var én jente på scenen og dirigent Leif Skeidsvoll.

Etter salsaen fikk vi virkelig en musikalsk opplevelse av de større (noe som høres veldig ut som en utbrukt vending, men jeg finner ikke andre ord), nemlig en karibisk folkesang -"Shut the door": Hele 2 og 3M stilte seg opp på sidene av salen og sangen ble gradvis sterkere. Jeg tror ikke jeg var den eneste som fikk gåsehud. Det var nesten litt ekkelt.

Stemningen ble helt annerledes da tre gutter slo noe på skarptrommer som helt sikkert ville holde til opptak i garden. Jeg har aldri vært en stor fan av hverken trommer eller garden, men det var igrunnen akkurat passe kort og lydteppete (nylaget adjektiv, der) til at jeg syntes det var bra.

Deretter fulgte noe gitarspilling før Karoline dukket opp på scenen igjen sammen med resten av 1M - i og med at førsteklassingene har "dans" som fag, er det visst alltid førsteklassingene som danser. Det visste ikke jeg. Man lærer noe nytt hver dag. Eller i alle fall iblant. Det var visst en blanding av salsa og hiphop:



Det er ikke så lett å danse. Her ser dere hvordan alle andre enn Karoline tar armen i feil retning:



Det sykeste -kanskje med unntak av dansingen til alle uteom Karoline i 1M- under hele konserten kom etter et pianostykke av Brahms: Sangen "Why Me", og det sykeste under den sangen var vokalisten, Knut Marius Djupvik, som tok HELT av:





Deretter kom noe tysk opera om lotusblomster og en trang fødsel-sang før hele gjengen sang en Gospel-medley som de kalt Benedictus, og som blant annet besto av "We shall overcome", "Down by the river side", "When the saints" og "Ain't gonna study war no more". Karoline ba meg benytte anledningen til å pimpe den store gospelkonserten det var en forsmak på: Musikklassene skal holde den i mars, og det så lovende ut:



Så da vet dere hva dere gikk glipp av.