Undertegnede samt mine reisekumpaner Kristine, Eivind og Anders skulle fly hjem fra Oslo i dag morges - avgang var satt til 08:15. Den gang ei, sa damen over høyttaleranlegget. Det hadde skjedd noe krøll med flyvemaskinen vi opprinnelig var tildelt, og vi måtte vente på et ledig fly. Ja ja. Eivind tenkte nok sitt om tapt søvn - muligens var han ikke alene om de tankene heller. Det som er sikkert, er at jeg gjerne skulle hatt litt mer søvn i morges nå, klokka 12:40 på ettermiddagen, men jeg foregriper historien.

Fly fikk vi etterhvert, og omtrent 09:07 var vi i lufta og på vei mot Molde. Jeg ante fred og ingen fare inntil vi begynte nedstigningen mot Molde og verden utenfor var meget grå og ugjennomtrengelig. Dette vedvarte en god stund, og jeg lurte i mitt stille sinn på hvor høyt vi egentlig var over bakken. Lettelsen var følbar når jeg endelig så noen fjelltopper; litt sikt er det da! Morroa var imidlertid akkurat i ferd med å starte.

Nedstigningen ble nemlig preget av turbulens. Jepp, helt gratis berg- og dalbane. Dette er spesielt spennende når man kjører sammen med Kristine, da hun ikke har et godt forhold til transportmidler uten en frontrute hun får kikke gjennom. Vel vel, litt turbulens og kvalme skal vel gå greit, tenkte jeg. Så begynte det virkelig å bli interessant. Siste del av innflyvningen begynte, og turbulensen tiltok. Under denne delen av flyturen er jeg ofte ganske ivrig - jeg er flyentusiast, og ser på landinger som en interessant demonstrasjon av fysikkens lover, flyets egenskaper og pilotens ferdigheter. Flyets bevegelser tydet på at denne landingen kunne bli over gjennomsnittlig interessant. Sånn som vi beveget oss fremover og sidelengs - veldig rykkvis og plutselig, med plenty rusing av motorene innimellen - så jeg for meg en landing i kategori "rufsete".

Ganske riktig. Vi seilte et godt stykke innover rullebanen før hjulene møtte bakken, og jeg tenkte umiddelbart: "Oi, dette blir litt av en nedbremsing."

Det neste som skjer er selvfølgelig at noen der fremme finner ut at de gjenstående 1500 metrene av rullebanen på Årø Lufthavn ikke vil være tilstrekkelig til å bremse ned et 30 tonn tungt jetfly på vinterlig føre - og gir bånn gass. "Oi", tenkte jeg igjen. "Dette er første gangen jeg har prøvd touch and go i passasjerfly!" fulgt av "Oi, det er faktisk første gangen jeg har prøvd touch and go i det hele tatt!". Pulsen økte nok noen hakk akkurat her; følelsen av å sitte i et fly som blåses fremover og sidelengs, et fly som akkurat har ombestemt seg hva landing angår, er, vil jeg tro, omtrent på nivå med å sitte på med noen som godt ute i et kryss bestemmer seg for å svinge til venstre og ikke høyre idet en haglskur treffer bilen. (OK - det var en dårlig sammenligning.) Og bare så det er sagt vil sikre kilder ha det til at vi her nærmest var på tvers i forhold til lengderetningen på rullebanen.

Boeing-maskinen halte seg opp i luften igjen, og ettet et langt minutt kom kapteinen over høyttalerne. Det var litt mye vind til å lande (indeed!), derfor hadde man besluttet å ta av igjen. Nå hadde det roet seg litt, så planen var å gjøre et nytt forsøk. Kapteinen, han er en ærlig fyr; vi fløy en runde til over fjorden og prøvde igjen. En blanding av ivrig spenning og bekymring fylte maven min. Været virket ikke det spøtt roligere; snarere tvert imot. Vi nærmet oss rullebanen igjen, men omtrent ti sekunder før vi burde plantet vårt understell på romsdalsk jord for godt vinglet flyet godt til venstre, hvorpå piloten korrigerte til høyre. Sidevind! "That's teh shit!", for å blande inn litt internett-sjargong. "Vææh!" tenkte jeg. (I etterkant innser jeg at det hadde vært vittig - men dumt - å rope "we're all gonna die!" på dette stadiet.)

Følelsen av å bli slengt sidelengs på en nokså brutal måte ble tett fulgt av hissige brøl fra jetmotorene. Oppstigningen var meget ujevn og humpete, og jeg var ikke så veldig høy i hatten. På vei opp kom kapteinen på høyttaleren igjen; på grunn av vindforholdene i Molde hadde man nå bestemt seg for... å sette kursen tilbake til Gardermoen. Hva?! Jo, ganske riktig. Været var nemlig ikke særlig bedre på resten av Nordvestlandet. Og slik har det seg at jeg nå sitter og skriver dette i avgangshallen på Gardermoen, etter å ha inntatt et brukbart måltid på SAS Braathens' regning. Om flyvelederne, Avinor, SAS Braathens og værgudene samarbeider får vi muligens plass på flyet 15:50 - og muligens gleden av å plante føttene på Årø Lufthavn femti minutter senere. Vi krysser fingrene.