Jeg kom over en av mine bøker om gresk religion i dag, nærmere bestemt Greek Religion av Walter Burkert. Når man snakker om gammel gresk religion ender det ofte med at man snakker om mytologi. Det kan skyldes at mytologien er så kjent, så kompleks og fascinerende. Men mytologier eksisterer ikke i et vakum. De har tilhørende ritualer, men ingen snakker noensinne om ritualene i det gamle Hellas.

Den første utgaven av denne boken kom ut i 1977, altså for ganske lenge siden, men den har fått status som en klassiker. Den ser på gresk religion, inkludert hvordan den har forandret seg over tid, fra den minoiske og mykenske og opp gjennom klassisk tid. Han tar for seg de individuelle gudene i hovedpantheonet og flere andre, mindre guder i tillegg, og ser i den forbindelse på tilknytningen til det nære østen. Burkert ser også på motsetningen mellom olympiske og chtoniske guder, noe som er helt fantastisk fascinerende, særtlig i de tilfellene der han finner to guder med samme navn og forskjellig kultus (noe som ikke bare forekommer i forbindelse med de små gudene. Det er en chtonisk Zevs i tillegg til en Olympisk, og Dionysos er særlig tvetydig). Det er kanskje en av mine favorittaspekter ved boken: Hvordan Burkert legger vekt på at det finnes flere guder med samme navn. Han gir dem often en slags epiteter for å skille dem fra hverandre.

Han ser videre på betydningen av blod, ofringer og ild i greske ritualer, og hele tiden knytter han det opp til myter. Det er virkelig fascinerende dersom du kjenner mytene godt: Først beskriver han ritualene, og når han så peker på myten han vil knytte dem opp til, gir de gjerne mening.

Dette gjelder særlig festivalene han beskriver. Og han beskriver MANGE festivaler, gjennom hele det rituelle året. La meg introdusere dere for tre av mine favoritter:

Arrhephoria: Dette er en av årets første festivaler (året begynner en gang i juli), og det er en nattlig en. To jomfruer, kalt arrhephoroi (som betyr dugg-bærere), som har bodd på Akropolis i et år, blir gitt en forseglet kurv (kistai) av Athenes prestinne. Ifølge en beskrivelse, vet hverken prestinnen eller jentene hva som er i kurven. Jomfruene går gjennom en naturlig underjordisk passasje i et hellig område ikke langt fra Afrodites hager. Nede i jorden etterlater de kurven og tar med seg opp igjen noe som er pakket inn i tøy. Som Burkert peker på, symboliserer dugg både graviditet og avkom. Han knytter ritualet til myten om Cecrops' (den første kongen i det Athenske området) døtre: Aglauros, Herse og Pandrosos. Ifølge myten ble de tre jentene gitt en kiste (som faktisk er det greske ordet for en lukket eske... interessant?) av Athene og fikk forbud mot å åpne den og se hva som lå oppi. Om natten ble imidlertid nygjerrigheten overveldende og to av jentene åpnet kurven og fant Erichtonios, et barn som ble født av Jorden etter at Athena kastet ulltøy med Hefaistos' sæd på bakken. Samtidig kom to slanger ut av kurven og skremte jentene slik at de falt til sin død utfor Akropolis. Der de falt, ligger et tempel dedikert til Aglauros. Den uskyldige søstere, Pandrosos (hvis navn inneholder ordet for dugg - drosos har sitt tempel like overfor Erechteion.

La meg sitere Burkhert. Jeg synes denne passasjen er et glimrende eksempel på hvordan han klarer å knytte ting sammen:
Where the hidden child within the virginal precinct comes from, neither the priestess of Athena nor the young girls must know - but their nocturnal pathway takes them to Aphrodite and Eros. The snake belongs to Athena, terrifying and yet fascinating - also in the senes of phallic impregnation; that the snake was an epiphany of Erichthonios-Erechtheus was said and believed. Because the goat is an enemy to the olive tree no goat could be driven onto the Acropolis, except once a year for the 'nescesary' sacrifice. It is tempting to associate this exception with the uncanny festival of the Arrhephoria. The mythical death of a maiden and goat sacrifice correspond elsewhere.
Morsomt, ikke sant?

En annen av mine favoritter er Anthesteria, en vårfestival dedikert til Dionysos (den ble faktisk kalt "den gamle Dionysiaen", i motsetning til den store Dionysiaen med alle dramaopptredenene). Under denne festivalen, og bare i de tre dagene den foregikk, åpnet man et lite Dionysos-tempel dedikert til "Dionysos i myrene" (til tross for at det visstnok ikke er noen myrer rundt Athen). Festivalens tre dager het Pithoigia (krukke-åpning), Choes (winkrukke) og Chytroi (gryter). Som dere kanskje gjetter er hele poenget med festivalen vinsmaking. På mange nivåer. Når barn fylte tre år, fikk de en liten choes og deltok i vinsmakingen (med vann i, antar jeg). Et spedbarn som døde ble gravlagt med choes for å gjøre opp for hva de gikk glipp av.

Selv om det høres ut som en hyggelig feiring, var festivalens andre dag en uren dag -miara hemera: alle templer var stengte. Det fantes ingen adgang til gudene, og byen var full av det man må tolke som de dødes sjeler. Maskerte mennesker gikk omkring og fornærmet folk, og den sentrale delen av dagen var en drikke-konkurranse: Alle fikk samme mengde vin, og idet 'kongen' (archon basileus) ga kommandoen, begynte man å drikke. I stillhet. Burkert peker på det underlige i at et sosialt rituale er markert av den største mulige isolasjon: De drikker som mennesker urene etter drap. Han knytter ritualet til hvordan Orestes ble mottattog underholdt i Athen etter å ha drept sin egen more og hennes elsker.

Burkert nevner også andre myter knyttet til blod og drap, men den mest interessante i denne sammenhengen er historien om hvordan Dionysos ble drept og partert for å lage vin. Det er selvsagt snakk om hva som gjøres med druen, men myten gjør det til drap (og dermed vinlagerne og vindrikkerne til drapsmenn). Ifølge Homerisk religion kan ikke en gud drepes. Det er selve definisjonen på guden, at han er athanatos (udødelig). Khtoniske guder, særlig i forbindelse med mysteriekultene, er imidlertid noe helt annet, og noe Burkert studerer inngående.

Det er fjorten kvinner tilknyttet denne helligdommen "i myrene", og de insettes av 'kongen', men er underlagt 'dronningen' (konen til archon basileus). Dronningen selv gis som kone til guddommen i forbindelse med denne festivalen. Dette er det mest eksplisitte hellige bryllupet i gresk litteratur (men hieros gamos-motivet er velkjent i alle kulturer), og er i enkelte avbildninger i alle fall knyttet til Dionysos-Ariadne-myten.

Dette begynner å bli en vel lang artikkel, men jeg må envne enda en av mine favoritt-festivaler: Thesmophoria som er en av hovedformene av Demeter-kulten. Under denne festivalen samles kvinnene i helligdommen og ekskluderer alle jomfruer og menn. Menn syntes selvsagt dette var en skummel festival, og det ble snakket om mysterier i forbindelse med den. Dette er ikke usannsynlig: Demeter er en av de sentrale gudinenne i de Eleusinske mysteriene, og som fruktbarhets- og korngudinne var hun knyttet til død og gjenfødsel. Under festivalens første dag, som har fått navnet anodos (veien opp) fordi kvinnene på den tagen tok seg opp til templet, ofres den grisunger: Grisungene blir kastet ned i et hull i bakken og fjorårets offer hentes opp (til bruk i korndyrkingen). Dette gir en klar tilknytning til en khtonisk kultus (Olympiske ofringer foregår på et løftet alter, mens khtoniske gjøres i et hull i bakken). La meg igjen sitere Burkert (husk at Kore, som betyr "ung jente", er et annet navn på Persefone, Demeters datter som ble kidnappet og tvunget til å gifte seg med Hades, herskeren i dødsriket):

The women thus enter into contact with the subterranean, with death and decay, while at the same time phalloi, snakes, and fir-cones, sexulaity and fertility are present. The myth explains the pig sacrifice by the rape of Kore: when Demeter's daughter sank into the earth, the pigs of the swineherd Euboleus were swallowed up as well. So Demeter on her search for her daughter instituted the Tesmophoria; the death marriage is recapitulated in the sacrifice. Demeter, Kore and Zeus Euboleus are worshipped together in connection with the Thesmophoria.

Festivalens andre dag består av nettopp det navnet indikerer: Nesteia betyr faste. Det er et trist, mørkt humør som preger feiringen, i imitasjon av Demeters sorg etter tapet av Persefone. Ved den tredje dagen endrer fastingen med en stor bankett.

Det er så mye mer som kunne nevnes. Det er, tross alt, snakk om en veldig, veldig rik kultur. Jeg burde ha nevnt de Eleusinske mysteriene, og definitivt det tosidige ved Dionysos-figuren, for ikke å snakke om linken mellom Dionysos og Apollon. Men det får bli en annen dag.