Jeg har juleferie og i den forbindelse ba Karoline meg skrive en juleartikkel her (Karoline har hatt julestemning siden september, litt som butikkeierne). Jeg trekker selvsagt på all min religionskunnskap og gjør mitt ytterste for å tilfredsstille kravet.

Julen regnes gjerne som en kristen tradisjon, og mange familier leser gjerne juleevangeliet (med slikt et passende navn) før maten på julaften. Juleevangeliet er, for de uinnvidde eller ganske enkelt glemske, en del av Lukasevangeliet, nærmere bestemt kapittel 2, vers 1-18. Jeg ble for ikke lenge siden spurt (av hvem skal jeg ikke si) om jeg var sikker på at det ikke var i gamletestamentet. Det er jeg. Juleevangeliet handler nemlig om Jesu' fødsel.

Juleevangeliet sier imidlertid veldig lite om jul som sådan. Historien er heller ikke spesielt original. Jeg skal ikke gå inn på alle de tingene Jesus-historien har til felles med Mithras-myten, men litt bakgrunnsinformasjon må man ha.

Mithras:


Mithras er en del av den indo-europeiske kulturarven, og fungerte som guddom både i India og i gamle Iran, men det er fra Persia religionen kom til Romerriket. Han ble ifølge myten født av en jomfru i en fjellhule. Han var kjent som "veien", "sannheten", "livet", "lyset", "ordet", "Guds sønn" og "den gode hyrde". Mithraisme var en persisk religion (interessant nok er ordet "paradis" persisk, ikke hebraisk) som var veldig populær i Romerriket rundt Kristi fødsel og fremover. Han ble drept og sto opp igjen etter tre dager, og hadde interessant nok 12 følgesvenner. Mest interessant er i denne sammenheng imidlertid datoen for Mithrasfesten: 25. desember. Samme dag feiret man også Dies Natalis Invicti Solis: Den ubeseirede sols fødselsdag.

Det står ingenting i evangeliene som under noen omstendighet kunne plassere Jesu fødsel på denne datoen. Tvert imot indikerer det faktum at det er gjetere på marken med lam at det slett ikke foregår om vinteren. Det var faktisk ikke før i år 350 at pave Julius I fastsatte Kristi fødsek til 25. desember. Det er liten tvil om at han gjorde det stort sett for å gjøre det lettere for hedenske romere å konvertere til Kristendommen (Dette er veldig vanlig praksis når nye religioner tar over for gamle. VELDIG mange helgner var opprinnelig hedenske guder).

I Roma feiret man Saturnalia i denne perioden (en skikk romerne som vanlig hadde adoptert fra grekerne, i dette tilfellet festen Kronia. Jeg snakker imidlertid om Saturnalia, for det er den romerske varianten vi har bygt videre på). Det var en karnevalsaktig feiring hvor verden ble snudd på hodet. Dette er et tema som går igjen i mange hierarkiske samfunn, en slags sikkerhetsventil: Herrene blir slaver og slavene herrer. Man valgte en liksom-konge fra de fattige massene som skulle overvære festlighetene. Ifølge noen beretninger varte det en hele måned, ifølge andre bare en dag. Sannheten ligger sannsynligvis i begge. Det er lite sannsynlig at herrene lot slavene være herrer i en hel måned, men det er godt mulig at feiringene varte hele måneden.

Man spiste store middager, besøkte venner, dekorerte innendørs med laubærsgrener og grønne trær, lamper og lys (for å holde de mørke åndene unna). Man ga bort lys og grønne kranser opprinnelig, men gavegivingen tok helt av og måtte kontrolleres. (Ringer det bjeller?)

Det det hele kretser rundt er selvsagt vintersolverv. De aller fleste religioner har hatt en eller annen slags fest i forbindelse med denne hyggelige begivenheten. Vi som bor her i nord kan vel bedre enn noen sette pris på at solen snur og det begynner å bli lysere igjen. Man var imidlertid aldri helt trygg på at dette kom til å skje, og der ligger opphavet til disse feiringene

Ved å legge feiringen av Kristi fødsel til samme tid som de tradisjonelle vintersolvervsfestene, økte selvsagt kirkens ledere sannsynligheten for at folket skulle ta til seg den kristne feiringen, men samtidig ga de fra seg muligheten til å bestemme hvordan den skulle feires. Resultatet er at den i dag består av en rekke hedenske tradisjoner som enten har fått nytt kristent innhold, eller som vi bare har fortsatt med fordi de er morsomme.

I middelalderen, da kristendommen stort sett hadde utkonkurrert hedenske religioner i Europa, feiret man jul ved først å gå i kirken for så å ta en heidundrende fyllefest i en karnivalsatmosfære som minner om Saturnaliafeiringene. Man valgte en konge blant de fattige og lot som om man var hans undersåtter. Videre ville de fattige gå til de rikes hus og kreve å få den beste maten og drikken de hadde. Dersom de ikke fikk det, var de ikke nådige (det er ikke vanskelig å spore røttene til deler av Halloween-feiringen her).

Ta juletreet for eksempel.



Det finnes en lang og stor tradisjon for å dekorere hus med eviggrønne planter i forbindelse med vintersolverv. Man trodde jo gjerne at solguden var syk og at det var derfor det ble mørkere og mørkere. Eviggrønne planter fungerte da som en påminnelse om vår og fruktbarhet. Som nevnt dekorerte romerne innendørs med diverse eviggrønne planter, men de var ikke alene om det.

Egypterne fylte husene med palmeblader ved vintersolverv, da Ra begynte å friskne til fra sykdommen. (Egypterne feiret forresten også den andre solguden, Horus' fødsel rundt vintersolverv. Avbildningene av Horusbarnet med moren ble kopiert i kristen ikonografi).



Druidene og vikingene dekorerte henholdsvis templene og hjemmene sine med misteltein og kristtorn, andre eviggrønne planter.

Juletreet som sådan oppsto imidlertid angivelig med Martin Luther. Ifølge historien skal han ha sett stjernene gjennom et tre mens han tenkte på en preken. Da han kom hjem, satte han lys på et tre for å vise familien hva han hadde sett. Sannsynligvis hadde man før dette tatt treet inn i varmen. Ikke alle likte imidlertid tradisjonen og så sent som i 1840 var det protester mot den "hedenske" tradisjonen blant puritanere i USA.

Juletreet har imidlertid fått sin del av kristen symbolikk. Den trekantede formen skal symbolisere treenigheten. Den peker også oppover mot Gud. At det er et eviggrønt tre skal minne en om evigheten hos Gud. Lysene skal også minne om himmelen. Hva de norske flaggene står for aner jeg ikke. Juletreet kom ikke til Norge før tidlig på 1800-tallet.

Det er godt mulig at juletreet dukket opp som et alternativ til den katolske julenissen (Sankt Nicolas), og barna fikk lenge vite at Jesus-barnet hadde kommet med ikke bare gavene, men også med selve treet.

Sank Nikolas selv var biskop i dagens Tyrkia en gang på 300-tallet. Han ga angivelig alle pengene sine til de fattige. Han ble knyttet til gavegiving en gang på 1200-tallet. Vårt ord "nisse" kan faktisk være en avart av Nils, den norske varianten av navnet Nicolas. Ordet er ikke spesielt gammelt, men ideen om den norske nissen er mye eldre. Den ble angvelig tidligere kalt "gardvorde" og var knyttet til en kult rundt den døde husbonden som tok vare på gården hvis man hedret ham ved høytiden.

Gavene i romerske tradisjoner har jeg allerede vært inne på. La meg sitere Libanius, en kjent retoriker: (Kalends er nyttårsfesten, der gaveutveksling også var sentralt)
"The festival of the Kalends is celebrated everywhere as far as the limits of the Roman Empire extend. . . . Everywhere may be seen carousals and well-laden tables; luxurious abundance is found in the houses of the rich, but also in the houses of the poor better food than usual is put on the table. The impulse to spend seizes everyone. He who the whole year through has taken pleasure in saving and piling up his money, becomes suddenly extravagant. . . . People are not only generous toward themselves, but also toward their fellow men. A stream of presents pours itself out on all sides. . . ."
Virker det kjent?

Den helnorske tradisjonen med mandel i grøten skal også ha hatt sin opprinnelse i romernes saturnalia-tradisjon. I alle fall ifølge en annonse Human-etisk forbund satte inn i avisen for mange år siden. Dere kan være sikre på at det var et fruktbarhetsmotiv der.

Endelig har man julebukktradisjonen. Opprinnelsen er igjen usikker. Den later til å ha flere røtter. På den ene side hadde romerne en tradisjon hvor en gruppe mennesker gikk fra dør til dør i forbindelse med Saturnalia og sang. Videre fantes det ideer om en usynlig skikkelse som voktet på gården i førjulstiden, noen ganger kan den virke ganske skummel. Endelig har man tradisjonen hvor man tok på seg skinnet til den slaktede bukken (julebukken) og gikk omkring fra hus til hus. Her var det et sentralt poeng å være skummel (ikke som dagens julebukk hvor det er snakk om små barn med røde kinn og fregner). Man gikk til de rike husene (noe som minner om den romerske saturnaliatradisjonen som fortsatte inn i middelalderen) og fikk god oppvartning med mat og drikke. Fordi de var maskerte, var det muligheter til å oppføre seg på måter som gikk ut over vanlige krav til oppførsel. Dersom man ikke ga julebukken noe, risikerte man at man ikke fikk besøk neste år, noe som førte med seg stor skam.

Hva så med selve ordet "jul". Norge har ikke adoptert den kristne betegnelsen kristusmesse, selv om det var forsøk på å innføre den. Ordet jul, hvis engelske motpart er "yule", har et førkristent opphav. Det later til å være en del usikkerhet med hensyn til hva det egentlig betyr, men noen knytter det til sol og lys, noe som stemmer godt med innholdet i feiringen.

I alle fall: god jul.

Gode artikler:
The merries days of the year: Unearthing the Pagan origins of Christmas
Cappelens leksikon på nett
Christmas, Yule and the Winter Solstice