På FN-dagen i dag er det 60 år siden FN ble opprettet, etter at de fem permanente medlemmene av sikkerhetsrådet, og de fleste andre av de opprinnelige 51 medlemslandene hadde ratifisert avtalen de signerte 26. juni samme år. 60 år er en bra alder, men mange spør seg om jubilanten fortsatt er ved god helse.

Bush invaderte Irak uten FN i ryggen, og signaliserte med det at han ikke opplevde godkjennelse fra det internasjonale samfunn som spesielt viktig. Han utpekte også en ny FN-ambassadør som har sagt at FN kun har vært effektive når de har vært benyttet som et verktøy for USAs utenrikspolitikk, men at du ikke tar med spaden din på viktige avgjørelser, selv om den er nyttig. Vår egen Torbjørn Røe Isaksen kan bekrefte i bloggen sin at Bolton har et poeng:

Man blir raskt slaatt av Boltons poeng her borte. FN er en snakkeklubb. Selv blant ungdomsdelegatene, som tar stolthet i aa vaere annerledes, unge og opproerske, degenerer enhver samtale raskt til debatter om detaljer. Paa kveldsmoete i gaar brukte vi nesten en time paa aa avgjoere moetetidspunktet for dagen i dag. Jeg trodde jeg skulle kjede meg i hjel. Bolton har rett. FN er en snakkeklubb, et slags internasjonalt politisk talkshow hvor ledere og byraakrater faar fremfoere eviglange monologer om allverdens gode intensjoner.

Det er imidlertid mange som har tro på FN. Det er ikke mer enn fire år siden sist organisasjonen fikk Nobels Fredspris. Hvis man regner med priser til underorganisasjoner er det femte gangen FN får denne prisen. To ganger til FNs høykommisær for flyktninger, en gang til FNs barnefond, en gang til de fredsbevarende styrkene, og en gang til FN som helhet. Også Røe Isaksen tror FN er en bra ting:

Hele FNs natur som snakkeklubb er nettopp noe av det som gjoer at det internasjonale systemet fungerer. Her balanseres interesser, ambisjoner tones ned, fiendeskap erstattes av dialog og samarbeid...Jada, det gaar tregt, og moetene kan foeles som aa loepe 1000 meter i sirup; men det er prisen aa betale for internasjonalt samarbeid. [...] Vi kunne latt verdens eneste supermakt dominere alt alene. Det er en daarlig loesning.

For å forbedre FN er de fleste enige om at reformer må til, men det hersker uenighet om nøyaktig hva det er som skal reformeres, og hvordan. Et av stridens mange epler er sikkerhetsrådet, og hvem som skal være permanente medlemmer her. Dagens fem permanente medlemmer, Kina, Russland, Frankrike, Storbritannia og USA, var logiske valg i 1945, men i dag er det ingen grunn til at for eksempel Japan eller Tyskland ikke skal ha fast plass. Det er heller ingen grunn til at Frankrike skal ha en vetorett, og ikke Tyskland, men om man skal utvide sikkerhetsrådet med kanskje ti faste medlemmer, og gi alle vetorett, vil Bolton virkelig få rett i at ingenting blir gjort.

Det blir spennende å følge med på FNs utvikling og reformer. USA vil muligens forsøke å påvirke endringene ved hjelp av en proposisjon som ble vedtatt i Representantenes Hus i juni, som sier at om ikke FN oppfyller visse krav vil USA kutte bevigningene med 50%, det vil si ca 10% av det totale budsjetet til FN. Forslaget har imidlertid ikke passert kongressen ennå, så det er usikkert om det trer i kraft. Uansett sier calcuttagutta som Hans Blix: Er du i tvil, gå til sikkerhetsrådet.


Fun Facts:
Antall veto i Sikkerhetsrådet siden 1945:
Kina 5
Frankrike 18
Russland/Sovjet 122
Storbritannia 32
USA 79

Antall veto i Sikkerhetsrådet siden 1984:
Kina 2
Frankrike 3
Russland 4
Storbritannia 10
USA 42