Etter å ha hørt ferdig The Goblet of Fire på lydbok, bestemte jeg meg for å ta fatt på Robert Jordans siste klump - Knife of Dreams. Det har vist seg å være en blandet opplevelse. Mens Ildbegeret leses av Jim Dale, en brite, er Knife of Dreams opplest av to amerikanere - Kate Reading og Michael Kramer. De er et ektepar, faktisk.

Det å gå fra Jim Dales dynamiske, svært-så-britiske lesestil til Michael Kramers monotone, amerikanske stemme kan best sammenlignes med å først spise et skikkelig grovbrød med nugatti og banan på -nam! - for deretter å innta ukegammelt kneippbrød. Uten pålegg. Selv om spenningsmomentet i Ildbegeret var fraværende, i og med at jeg har lest boka, var den utrolig mye mer interessant å høre på. Reading og Kramer bytter på å lese avhengig av hvilken tråd i historien man følger, uten at det hjelper nevneverdig. Reading er riktignok ikke fullt så monoton som sin ektemann.

Nå skal jeg ikke feie under teppet at historien i Knife of Dreams i seg selv er mindre underholdende enn Ildbegerets. Det er grenser for hvor mange ganger man kan høre beskrivelser av furtne Aes Sedaier som retter på skjørtet mens de holder maska under kontroll, til tross for den sydende uroen de føler innvendig. Jeg blir lettet hver gang det skjer noe som faktisk bringer historien fremover, og overrasket når Jordan dropper å beskrive noe som skjer, men istedet bare lar oss få vite om det i etterkant. "Hva?? Slapp jeg å høre det?!" Dette er ikke alltid positivt - det hender jo tross alt at disse hendelsene involverer en hovedperson og således har en viss interesse.

Boka imponerer med andre ord ikke - foreløpig. Det hører med at jeg ikke har hørt mer enn prologen enda - men den var lang. Forhåpentligvis begynner flere relevante ting å skje og i større tempo. Forresten - er det noen andre som ikke i sine villeste fantasier kan se for seg en fantasiverden som Wheel of Time hvor noen snakker med amerikansk uttale?!