Most recent comments
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 10 months, 3 weeks
Jogging og blogging
Are, 1 year, 10 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 1 year, 10 months
Reading in dark times
Are, 2 years
Moldejazz 2016
Camilla, 2 years, 3 months
Dørskilt
Karoline, 2 years, 4 months
Halifax
Tor, 2 years, 5 months
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 2 years, 5 months
Numerikk, takk
Tor, 2 years, 5 months
Topp tur
Camilla, 2 years, 7 months
50 book challenge
Camilla, 10 months, 3 weeks
Controls
Register

Om originalitet: Homer, Vergil og Dante

Som kjent har jeg eksamen på tirsdag, og i den forbindelse satt jeg og prokrastinerte på aftenposten. Mer spesifikt leste jeg et intervju med Knut Nærum gjort i forbindelse med en parodi av Da Vinci-koden (aka. Makkverket) som han har gitt ut.
Denne innledningen har ikke så mye med saken å gjøre. Det er bare et forsøk på å få det til å se ut som om jeg ikke BARE utnytter dette verdige forumet for å lese på eksamen, men at jeg heller tar opp interessante (skjønt for dragvollstudenter sikkert velkjente) poenger omkring idealet om originalitet.

Jeg har tre episke tekster på pensum: Homers Odysseen, Vergils Aeneiden og Dantes Den guddommelige komedie. Noen av dere har lest dem. Noen av dere har det ikke. Jeg tror ikke de er av den typen bøker som man kan "spoile". La meg bare si det med en gang: Odyssevs kommer seg hjem til Penelope, Aeneas kommer seg til Latium og legger grunnen for den romerske kulturen og Dante kommer til den høyeste himmelen og får se Gud. Det er ikke spenningsromaner.

I alle fall: For alle tre forfatterne var kontinuitet vel så viktig som originalitet.
(Jeg har ikke tenkt å gå inn på hvordan Homer kanskje ikke bør refereres til som en forfatter. Det fungerer fint å bruke navnet både som en samlebetegnelse for rhapsodene som sang Iliaden og Odysseen, den hypotetiske personen som kanskje ordnet delene i eposene, eller også personen som skrev den ned. Det spiller ingen rolle her)

Homers epos er i seg selv traderte. Det blir derfor litt overflødig å peke på kontinuitet. De er del av an muntlig tradisjon og rhapsodene (mannene som resiterte diktene) forholdt seg til den både med hensyn til historien, ordningen av den (at Odysseen for eksempel ikke begynner med at Odyssevs drar fra Troja, men med sønnen som drar ut for å lete etter ham, eller eventuelt (det er mulig at de første sangene, som omhandler Odyssevs' sønn er et forholdsvis sent tillegg, men uansett før nedskrivelsen) med Odyssevs som ønsker å forlate nymfen Kalypso etter sju års fangenskap, for så å lide skibbrudd og fortelle menneskene han kommer til (faiakerne) om sine eventyr - altså en in medias res-begynnelse), formelvers (et verktøy for å hjelpe rhapsoden, nemlig gjentagelse av helt like vers på enkelte steder. Det ga rhapsoden tid til å tenke fremover og strukturere de neste versene mens han fremsa formelversene), epiteter (beskrivende påheng til navn. For ekempel "den fotrappe helt" om Akhillevs, eller "den rådsnare helt" om Odyssevs) og lignende.

Sammen med den faste rytmen (daktylisk heksameter: en daktyl er en versefot som består av en tung og to lette stavelser (si DAKtylos), heksameter betyr at det er seks verseføtter i en linje. Dette versemålet kalles daktylisk heksameter fordi det har en sterk overvekt av daktyler, men det kan også bruke trokéer (si KAke) og sponder (jeg kommer ikke på et spondeord... det har to tunge stavelser). Den siste versefoten er alltid en sponde, noe som gjøre det lettere å høre hvor "linjen" slutter) fungerer disse trekkene som hjelpemidler for hukommelsen. I og med at man måtte ha et visst antall verseføtter, var det greit å kunne variere mellom forskjellige epiteter av ulik lengde, alt etter hvor mange man manglet i linjen man skulle lage.

Homers epos er tradisjonen Vergil skriver sitt epos, Aeneiden ut ifra. Forutsetningene for dette eposet (eller denne epen som en av mine tidligere forelesere ville sagt), er veldig forskjellige fra dem som lå til grunn for Iliaden og Odysseen. Det har én forfatter som satte seg ned og skrev det. Eposet er ikke lenger del av en muntlig fortellerkunst. Det er komponert, skriftlig (selv om det fortsatt var meningen at det skulle leses høyt, men ikke lenger med mulighet for improvisasjon).

Til tross for de nye forutsetningene viser det seg imidlertid at Vergil har beholdt flere av de trekkene ved Homers epos hvis funksjon var å hjelpe hukommelsen. Aeneiden er skrevet på daktylisk heksameter, den bruker epiteter og formelvers, om enn i mindre grade enn de muntlige. Kanskje viktigere enn de mer formale (formelle?) trekkene er kanskje de innholdsmessige likhetene mellom Aeneiden og Homers epos. Vergil skriver hele tiden ut ifra tradisjonen. Men han "kontraimiterer": kontraimitasjon kan stå som selve det typiske ved romersk litteratur. De imiterer, men med en egen vri. Vergil skriver også ut ifra den trojanske mytekrets, men det er en trojaner som er helten hans. Han skriver om en sjøreise med et mål som stadig hindres av en sint gud (som spiller tungt på Odysseen, skjønt i dette tilfellet er det snakk om Juno, ikke Poseidon), og deretter kampen om en by (som spiller på Iliaden). Han gjør bruk av en skjoldbeskrivelse som minner veldig om den i Iliaden, men det er ikke det greske dagliglivet som beskrives, det er den fremtidige romerske historie. Det er generelt slik at mens Iliaden og Odysseen ser bakover eller på historiens samtid, er Aeneiden rettet mot fremtiden. Kanskje tydeligs kommer dette frem i nedstigningen til dødsriket, som jeg skal se litt på helt til slutt.

Dante kan sies å videreføre denne tradisjonen av kontraimitasjon. Om enn med store forbehold. Han skriver på vers, men det er ikke lengre samme versemål. Videre gjør hverken Vergil eller Homer bruk av enderim, mens Dante gjør et stort nummer ut av sine tersiner (han fletter enderimene slik: a b a b c b c d c etc.)
Dante hadde aldri lest Homer. Han kjente ham bare gjennom Vergil, som han til gjengjeld kunne ut og inn. Dante drar imidlertid på to tradisjoner, ikke bare den gresk-romerske, men også den kristnere religiøse tradisjonen. I tillegg kommer at Dante til tider lener seg tungt på middelalderens høviske litteratur som han også ellers skriver som en del av. Det er nok den kristne tradisjonen folk forbinder mest med Dante: Det er tross alt snakk om et verk som fikk tilnavnet "det tredje testamentet".

Men Dantes diktverk, som handler om tre dødsriker, trekker på beskrivelsen av dødsriket hos den hedenske poeten Vergil, noe som bringer meg til katabasis-beskrivelsene (katabasis=nedstigning) hos de tre forfatterne:

I Odysseens 11. sang besøker Odyssevs dødsriket. Aeneas gjør det samme i Aeneidens sang 6 (legg forresten merke til hvordan selv Vergil og Dante, som begge har SKREVET sine bøker, og hvis bøker uansett ikke var ment til å skulle synges, deler verkene sine inn i "sanger"). Hele Dantes verk tar altså for seg det samme. Man kan spore en utvikling mot mer kompleksitet, mer detaljer, ettersom tiden går. Homers dødsrike er det minst strukturerte, mens Dantes er så gjennomstrukturert at Aristoteles sannsynligvis ville giftet seg med ham.

For å komme til dødsriket må Odyssevs seile langt og lenger enn langt, helt til han kommer til havets ende, hvor landet er hyllet i tett tåke og det alltid er natt. Der ofrer han blod og en etter en kommer skyggene frem, og dem han lar drikke av blodet får minnene sine tilbake og kan snakke med ham. Han møter helter fra Troja som døde der (Akhillevs, for eksempel), eller som kom seg hjem, uten at det var stort bedre (Agamemnon dukker opp og sier at han ikke må stole på kvinner, for de finner seg bare en elsker og slår seg sammen med ham om å drepe deg). Han møter også moren, som han tre ganger forsøker å omfavne (til tross for sin angivelige rådsnarhet, skjønner ikke Odyssevs at han favner luft etter et eller to forsøk) (legg forresten merke til dette motivet. det kommer igjen). Jeg funderer på om det er legitimt å dele inn Odysseens katabasis i et kvinneskue, et helteskue og en syndekatalog (Orion, Tityos, Tantalos og Sisyfos). Det er i alle fall veldig fristende. Homer sier at Minos, som beskrives som en stor konge, sitter og dømmer blant de døde.

Aeneas finner imidlertid dødsriket under en hule i Italia (nærmere bestemt Cumae), og heldig som han er får han med seg en dame som guide (Sibyllen Deïphobe). Som nevnt gir Vergils dødsrike inntrykk av å være en smule mer strukturert enn Homers, hvor alle later til å ha det fælt uansett hvor godt de har oppført seg (et strålende eksempel er Agamemnon eller Akhillevs), og det skilles bare mellom dem som bare er generelt deprimerte og dem som straffes hardere fordi de har vært virkelig rampete. Også Aeneas må ofre før han foretar nedstigningen, men der Odysseens sjeler kommer til Odyssevs, må Aeneas selv vandre gjennom dødsriket til sjelene han vil snakke med. Han må også ha med seg en gullgren som gave til Persefone (Proserpina, som hun heter på latin) for å slippe inn (den viser at han er utvalgt). Fergemannen Kharon vil for eksempel ikke slippe ham over Styx før Sibyllen viser ham grenen og sier at den er bevis på at det er hans skjebne å besøke dødsriket (Kharon har hatt problemer med slikt før og har lært av det. Nesten alle antikkens helter var innom dødsriket for å røve et eller annet på et eller annet tidspunkt).

Kharon nekter også å ferge over de ubegravede, som er de første Aeneas møter. Etter å ha blitt fraktet over elven av Kharon, doper de den trehodede hunden Kerberus, og kommer så inn i det virkelige dødsriket. Det første de møter er døde småbarn og uskyldig dømte for mord. Vergil tar opp Homers motiv og lar kong Minos dømme blant dem. Deretter møter de selvmorderne, som nå ikke er helt fornøyde med det de gjorde (men de straffes ikke direkte. det er bare ikke så gøy å være død som de hadde trodd). Videre kommer de til De sørgende sletter, hvor de som fortæres av lidenskap holder til. Her møter Aeneas en dame han ikke var helt snill mot (han sa vel egentlig at han elsket henne, gjorde sitt og dro så sin vei for å oppfylle plikten, noe romerne som leste diktet sikkert syntes gjorde ham til en skikkelig mann), nemlig Dido, som drepte seg selv etter å ha forbannet ham. Hun vil ikke snakke med ham, merkelig nok. Det er også en rekke andre damer på disse slettene, og det minner i det hele litt om kvinneoversikten i Odysseen.

Deretter kommer Aeneas til krigsheltenes område (som svarer til Homers helteskue), og møter her trojanske helter (i motsetning til Odyssevs som først og fremst møter greske). Han kommer så til et veiskille: veien til høyre fører til Dis (=Hades)' slott og videre til Elysium, mens den til venstre leder til Tartaros, hvor de virkelig slemme straffes. I den forbindelse kommer Sibyllen med en syndekatalog som i stor grad overlapper med, men som også tilfører nye syndere, til Odysseens.
Etter å ha ofret gullgrenen til Proserpina, kommer de så til Elysium, hvor Aeneas møter sin far (og forsøker å omfavne ham tre ganger etter mønster fra Odysseen (Aeneas er heller ikke den skarpeste kniven i skuffen. Han har allerede forsøkt seg på dette en gang før, men lærte ikke). Elysium nevnes ikke i Homers epos, selv om det fantes greske forestillinger om noe lignende, og det er også vanskelig å sammenstille Vergils beskrivelser med Dantes, delvis fordi Vergil las Aeneas se fremtidens romerske helter og legger inn en reinkarnasjonsforestilling i det store helteskuet som avslutter sjette sang. Men beskrivelsene av sjelene som har latt seg besmitte av kjødet (beskrivelsene minner om en neo-platonsk/gnostisk idé om ånden som god og materien som ond) må renses gjennom straff før de igjen blir klare for gjenfødelse. Man kan sidestille dette med purgatorio (skjærsilden) hos Dante. De virkelig noble sjelene får imidlertid gå direkte til Elysium, som da kan minne om paradis hos Dante. Men det er ikke egentlig snakk om at Dante imiterer Vergil siden han baserer seg på kristen lære.

Det er vanskelig å trekke ut alt det som bygger på denne tradisjonen hos Dante. Det viser seg nemlig i små trekk, små analogier. Men det er ikke uten grunn at Vergil er Dantes guide i helvete og purgatoriet. Dante må i likhet med Aeneas stige ned i et hull i bakken. Inngangen til Helvete ligger ved Jerusalem. Det er ikke lenger de ubegravede som har den triste skjebnen å stå utenfor dødsriket, men de lunkne, feige, som aldri ville ta et standpunkt. Dante er ikke så glad i slike (han tilbrakte store deler av sitt voksne liv i eksil fra Firenze, og døde slik i Ravenna, nettopp på grunn av de standpunkt han hadde tatt) og sier at helvete vil ikke slippe dem inn, for sammenlignet med dem ville da den laveste i Helvete føle seg opphøyet.

Deretter kommer han til Kharon, som nekter å ferge ham over helt til Vergil sier til ham at Dante har mandat fra himmelen og skal gå gjennom helvete. Det er her snakk om et formelvers som på italiensk går slik:
vuolsi così colà dove si puote (nyn: Slik vil dei det der oppe, der dei gjer det)
ciò che si vuole, e più non dimandare (nyn: slik dei vel det, og freg no ikkje meire)

Les den italienske høyt. Språket er så herlig at jeg kan ikke sette ord på det. (c foran i og e er som ch i church og ellers k, ch uttales k)
Vergil bruker det også mot Minos, som igjen er dommer i underverdenen, men har blitt degradert fra konge og sønn av Zevs til å bli en fryktelig demon. Det er vel ikke bare jeg som ser hvordan Vergil bruker Beatrices og de andre himmelske kvinnenes mandat på samme måte som Sibyllen og Aeneas brukte gullgrenen...
De kommer så til Limbo, hvor Vergil bor. Denne idéen finnes ikke hos Vergil eller Homer, sannsynligvis fordi de ikke hadde noe behov for å rettferdiggjøre et verdenssyn som sa at snille og verdige hedninger (samt udøpte barn) også kom til Helvete. Dante gjør dette ved å vise at ingen straffes i Limbo slik de straffes i resten av Helvete, de lider der bare under mangelen på innsikt i Gud (som selvsagt er det høyeste gode). I Limbo får vi en sammenslåing av helte- og kvinnekatalogene, men bare over dem som ikke straffes annetstedshen (Odyssevs brenner for eksmpel evig), og ingen kristne helter, selvsagt, siden de alle er i himmelen og Dante får se dem senere.
Etter Limbo kommer Dante til den andre sirkelen (Dantes Helvete er delt inn i ni konsentriske sirkler, enkelte med undersirkler. Jeg sa alt var veldig ordnet), som minner litt om Vergils Sørgende sletter (men uten selvmorderne, siden de plages lengre ned), hvor de vellystige flyr rundt i en evig orkan, alltid uten hvile.

Hvis jeg skulle gå inn i detalj på Dantes verk, ville nok denne artikkelen ta opp hele Calcuttaguttas lagringskapasitet, men la meg bare peke på en siste ting:

Hos Homer er ikke forfatteren eksplisitt tilstede. Verket åpner med "muse fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide". Vergil er derimot mer eksplisitt tilstede (la oss se bort fra narratologi og forfatterdød og alt det der. Jeg bruker 'Vergil' konvensjonelt om forfatteren i teksten): "krig og en mand, som jaget av skæbnen fra troiske strande først kom her til italiens land og laviniums kyster, synger jeg om", og musen påkalles først i åttende linje.
Hos Dante er imidlertid hele verket skrevet i førsteperson: jeg.
Nel mezzo del cammin de nostra vita (nyn:midtveges fram i gonga gjennom livet)
mi ritrovai per una selva oscura (nyn:eg fann meg att i tjukke, svarte skogen)

(beklager, jeg kan ikke la være å sitere på italiensk. Det er så herlig. Les høyt!)

Men da skal jeg slutte. Bare spør hvis det er noe dere lurer på. Jeg skal kunne det her nå.



Comments

Tor,  08.10.05 21:40

Aiaiai, dette var jammen en lang artikkel. Den gir meg dårlig samvittighet for at jeg ikke har lest flere klassikere, men kastet bort tiden min på å lese WoT fire-fem ganger. Jeg lover å lese en klassiker som min neste bok etter at jeg har lest bok 11, som jeg dessverre er nødt til å lese, ettersom jeg har ladet opp med å lese alt som kommer før.

Cred, cred.

Og lykke til på eksamen.

Are,  09.10.05 01:43

Oj. Jeg skal lese hele denne i morgen eller i overimorgen, men nøyer meg nå med å si at den imponerer bare i kraft av å være så lang. Wow. Og så tester jeg dette med            for å få ekstra mellomrom.

Camilla,  12.09.09 20:21

Såh, Are. Har du lest denne ennå?
Camilla,  18.10.10 19:53

Jørgen,  19.10.10 11:24

-

Are,  19.10.10 15:35

Jeg har ikke lest den, men er fremdeles imponert.