Badingen fortsetter, og er i ferd med å bli en vane. Og, som noen påpekte på jobb, når man har bestemt seg for å gjøre noe hver dag er det egentlig veldig enkelt. Skal jeg bade? Ja. Ikke så mye å lure på. Og ikke så mye å angre på, siden jeg som tidligere nevnt aldri har angret på et bad, men derimot ofte angret på at jeg har latt være å bade.

Onsdag valgte jeg å benytte meg av morgenbadstuen igjen. Veldig ålreit, to-tre andre i badstua, bare lavmælt snakking. Bad først, 10-15 minutter i badstua, og avslutte med bad. Og det er fint å komme på jobb før klokken åtte og allerede ha en følelse av å ha utrettet noe. Usikker på om det er bra eller dårlig for produktiviteten, men det er så.

Torsdag tok jeg et lunsjbad med en kollega. Jeg startet dagen litt senere enn vanlig siden jeg hadde en legetime klokken 9.30, og det virket bortkastet å gå på kontoret først. (Legetimen var fordi jeg trenger helseattest for sjøfart fordi jeg muligens skal på feltarbeid på båt til våren. Ingen spesielle skavanker utenom nærsynthet, og "blodtrykket til en 23-åring". Det er sikkert all badingen.) Etter legetimen gikk jeg først for bad og deretter lunsj. Det var relativt friskt.

Fredag er det egentlig fast lunsjbading med badstu, men det har blitt veldig populært, og da vi så at det kun var ståplass i badstua nøyde vi oss med bad. Uti 10 sekunder, opp igjen og stå nederst i trappa og vente litt, og så uti en gang til.

I dag startet jeg dagen med en lengre skitur i Bymarka. Buss til Skistua, gikk forbi Elgsethytta, opp på Storheia, ned mot Grønlia hvor jeg strevde i sikkert en time med å prøve å finne en rute som ikke gikk på oppkjørte løyper. Lyktes delvis. Jeg prøver å gjøre meg bedre kjent i Bymarka, men den tiltaler meg ikke på samme måte som Moldemarka. Moldemarka er veldig oversiktlig. Man kan stort sett se enten fjorden, eller en eller flere kjente topper å navigere etter. Og tregrensen går noe lavere i Molde enn i Trondheim, som gjør at mer av marka stikker opp over skogen.

Bymarka har dessuten veldig mange bratte skrenter, ofte skogkledde, som gjør at det som på avstand kan se ut som en fin og direkte rute slett ikke er det. I dag var jeg veldig fornøyd da jeg fant spor etter to personer som gikk nedover i skogen i den retningen jeg skulle. Her har vi spor etter kjentpersoner, tenkte jeg. Men akk, det var ikke to spor, men derimot frem-og-tilbake-sporet etter én person som måtte snu fordi veien ikke var farbar.

En siste ulempe med Bymarka, i allefall slik jeg ser det, er at det er ekstremt mange oppkjørte spor der. Man går ut av sporet og tenker at man skal finne litt fred og ro, men innen fem minutter kommer man til et annet oppkjørt spor. Eller en bratt skrent.

Men nok om det. Etter å ha stoppet innom Grønlia og kjøpt en bolle som jeg spiste ute fordi det var stinn brakke inne gikk jeg tilbake i retning veien som går fra Byåsen til Skistua, med en en tanke om enten å finne en buss, eller eventuelt om jeg kunne finne et spor som tok meg til Ila. Tanken med å komme seg til Ila var at da kunne jeg gått på ski langs sjøen bort til Sjøbadet, en heller sjelden mulighet. I det hele tatt har jeg vel aldri kombinert skitur og bading i sjøen før, selv om skitur og bading i ferskvann naturligvis er en klassiker. Uansett, jeg fant ikke veien til Ila, og det begynte å bli middagstid, så det ble buss hjem, en kjapp middag, og så bad og badstue i kveldinga.

Jeg tror jeg begynner å merke at herdingen har noe for seg. Det føles i allefall mer overkommelig enn for en uke siden å være uti i lengre enn ti sekunder. Skjønt temperaturen har kanskje også endret seg. Egentlig burde jeg måle hver dag. Det får bli neste års forsett.