Årets Moldejazz ble noe slappere enn de to foregående årene. For min del altså. Festivalen i seg selv har jeg ikke noe å utsette på, men min egen innsats for å utsette meg selv for nye kulturelle impulser var ikke noe å skrive hjem om. Likevel har jeg tenkt å skrive hjem om det, for fremtidig referanse. Jeg finner det ofte hendig å kunne få en påminnelse om hva jeg gjorde for lenge siden, og hvem vil vel skrive en dagbok når man kan skrive en blogg i stedet? Vi dukket opp ukarakteristist sent til årets jazzfestival, grunnet en konferanse i London som gikk fra mandag til onsdag i samme uke, så jeg satte ikke mine ben i Storgata før torsdag kveld. Jeg vil imidlertid si at jeg startet friskt og med gode intensjoner.

I hine, hårde dager var jeg ganske dårlig til å gå på konserter. Fra 1998 til 2009 var jeg for det meste på jobb på lageret når jeg var i Molde om sommeren, og ved mange anledninger prioriterte jeg å jobbe overtid fremfor å gå på konsert. I 2010 kan jeg ikke egentlig huske så mye av hva jeg gjorde, utenom at vi hadde launch-party for den nye Calcuttagutta-siden en av dagene i Jazzen, i 2011 giftet vi oss, og hadde besøk av venner fra Edinburgh, og i 2012 var vi i California, også da i anledning en konferanse. Men så braket altså jazzen løs for min del: I 2013 gikk jeg på sju konserter, og i 2014 gikk jeg på elleve, og jobbet dessuten litt som frivillig. Ettersom jeg kun fikk med med siste halvdel av festival i år la jeg naturligvis lista lavere, men fire-fem konserter burde være overkommelig, tenkte jeg, mens jeg gikk nedover til byen torsdag kveld, på vel til Plassen for å se Møster!.

Konserten startet ved midnatt i teatersalen, og som vanlig på de sene konsertene var det gulv, ikke amfi. Personlig er jeg stor tilhenger av amfi, men ok, jeg kan også stå med en øl i hånden og digge jazz hvis det er det som skal til. Jeg gikk sammen med Jørgen og Ulf, og ettersom de er noe mer bevandrede konsertgjenger enn meg lot jeg dem lede an. Vi fant en grei plass å stå, litt sånn middels langt fremme. Musikken var helt grei, kanskje helt grei pluss, med innslag av bra saker. Det jeg reagerte mest på var imidlertid at de spilte latterlig høyt. Jeg hadde ørepropper, men synes likevel det var litt i høyeste laget, og jeg må si det er fullstendig uklart for meg hvorfor noen skulle ønske å spille så høyt, spesielt når man ikke spiller jeg-er-16-år-og-sint-på-foreldrene-mine-musikk. Nuvel.

Etter en stund begynte jeg å legge merke til de andre som hadde tatt turen til denne konserten. Det var ikke kjempefullt, og folk stod litt spredt, og noen steder kunne man se folk som stod alene og groovet til beaten med så animerte bevegelser at jeg var redd de skulle helle ut ølen sin. Jeg eksperimenterte litt med å nikke takten, siden det tydeligvis var sosialt akseptert å «la seg rive med», men det føltes unaturlig, så jeg sluttet. Jørgen fortalte senere at han hadde hatt en liten feide med en fyr som stilte seg opp rett foran ham og begynte å danse litt for seg selv, hvorpå Jørgen gikk foran ham igjen, etc. Etter en stund benyttet vi oss av Ulfs posisjon som frivillig til å gå og sette oss oppe, der det heller ikke var spesielt fullt, og konserten ble straks mer behagelig, men likevel ikke sublim. Når jeg tenker tilbake på det var det spesielt en låt jeg likte, uten at jeg husker helt hvorfor, og totalt sett tror jeg konserten fortjener terningkast fire, skjønt da har jeg trukket litt fordi de spilte så latterlig høyt.

Det kuleste som skjedde på denne konserten var egentlig før selve konserten, da jeg satt ved et bord i lobbyen og snakket med Jørgen og noen venner av Ulf, da en dame som jeg antar var en bekjent av en bekjent, eller muligens en bekjent av en bekjent av en bekjent, men jeg som jeg aldri har møtt før, sa at hun plutselig hadde kjent meg igjen fordi hun hadde vist frem videoer av meg som gjør fysikkforsøk til videregåendeklassen sin.

Fredagen var, om jeg husker riktig, den eneste dagen i jazzen med skikkelig fint vær. Vi startet dagen med kaffe på Fole godt, etterfulgt av en tur i Alexandraparken, og deretter konsert i teatersalen på Plassen klokken 14.00, denne gangen med Vijay Iyer trio. Piano, kontrabass og trommer er jo et greit utgangspunkt for en konsert, jeg hadde for eksempel en ypperlig opplevelse på Phronesis i 2013, men dette var ikke helt like bra. De spilte den typen jazz som jeg tenker på som noe uklart definert, og som jeg liker i noen tilfeller, og ikke i andre, uten at jeg kan beskrive hvorfor. Dette var ganske kult, men ikke helt. Silje likte den veldig godt, Camilla ikke fullt så godt, og jeg fikk inntrykk av at Ulf likte den, men jeg rakk ikke å spørre.

Planen min for resten av festivalen var på dette tidspunktet ambisiøs. Jeg planla å få med meg enten Daniel Herskedal eller Petter Northug Tribute Unit, som gikk samtidig på fredag kveld, og deretter morgenkonserten i Reknesparken og Dr. Kay & His Interstellar Tone Scientists på lørdag.

Det ble imidlertid til at jeg ikke gikk på en eneste en av disse konsertene, i allefall delvis fordi jeg prioriterte å bade. I ettertid angrer jeg litt, ettersom jeg leste gode omtaler av Herskeldal og Northug, og jeg har hørt en del på Dr. Kay og finner det ganske kult, men jeg står det vel over. Likevel, jeg er ikke helt fornøyd med årets 0.67 konserter pr. dag i Molde under jazzen, og satser hardt på å komme sterkere tilbake neste år. Og i mellomtiden kan man jo ta seg et bad.