Som en del av årets sommerferie, utførte Jørgen og jeg en vandring langs kysten av Devon og Cornwall, spesifikt den delen av kysten som vender mot nordvest, mot Wales og Irland. Både Devon og Cornwall har også en sørkyst mot Frankrike, og jeg tviler ikke på at den også hadde vært et ypperlig feriemål for en spasérferie, men det får bli ved en annen anledning.

Etter grundig forarbeid fra Jørgen sin side (han hadde tilogmed skaffet en guidebok), og litt planlegging og ymse vurderinger, ble det avgjort å starte vandringen i Westward Ho!, angivelig det eneste stedet i Storbritannia som er oppkalt etter en bok, og også det eneste stedet i Storbritannia som har utropstegn i navnet (men ikke det eneste i verden). Fra Westward Ho! vandret vi vestover (naturligvis), og etterhvert litt sørover, i fire dagsetapper. Jeg har forsøkt å rekonstruere ruten vår i Google Earth, som vist på bildet under. Stort sett er det ganske lett, da vi nesten alltid fulgte den stien som gikk nærmest kysten, men noen steder var det litt rom for skjønn. Det er mulig Jørgen kan skaffe til veie GPS-data fra turen, men jeg vil uansett si at det å rekonstruere ruten på kartet var en fin øvelse. Det er jo nå snart tre uker siden turen, så det var fint å se litt på kartet i detalj og prøve å huske mest mulig av ruten.

Første etappe: Westward Ho! til Clovelly
Av logistiske årsaker startet vi fra Clovelly den første dagen, og tok buss til Westward Ho! via Bideford, hvorpå vi gikk tilbake til Clovelly. Etappen var på forhånd estimert til omlag 20 km, som skulle være en relativt beskjeden dagsmarsj, og ettersom vi kom til Clovelly rundt midnatt dagen før, etter en 15 timers biltur fra Edinburgh, tok vi en rolig start på dagen. Vi stoppet i Bideford for en skuffende americano, og et givende besøk på byens bibliotek, og først klokken ett eller deromkring var vi klare til å starte vandringen fra Westward Ho!. Som seg hør og bør hadde vi med en utgave av boken, og bilder ble tatt i utkanten av byen.


Det første møtet med The South West Coast Path var egentlig veldig bra. Stien er ganske bred og rett det første stykket, og utsikten kul og annerledes enn hva vi er vant med hjemmefra, skjønt det er ikke det mest spektakulære stykket av turen. En slags mild introduksjon, kan man si. Etterhvert tar det seg litt opp, og ned, bokstavlig talt. Nar man ser bilder av kysten, med sine flate åkrer og whatnot som slutter brått i en bratt klippe ned mot sjøen, er det lett å forestille seg at det er ganske flatt å gå langs kanten. Imidlertid er det slik at med korte mellomrom er det en liten elv eller en bekk som renner ut i sjøen, og hver av disse har laget seg en bratt liten V-dal man må forsere, så det blir for noen høydemeter i løpet av en dag.


Noe av det mest interessante vi så denne dagen var såkalte pebbly beaches, eller shingle beaches, altså strender med stein i stedet for sand. Noen steder småstein, noen steder overraskende store steiner, og noen steder små og store steiner i tydelig adskilte områder. Det er mulig dette er det som kalles en storm beach. Fascinerende var det i allefall, og bilder ble naturligvis tatt. Spesielt synes jeg det er interessant å se lange, rette linjer parallelt med sjøen, som indikerer at steiner på 20-30 cm har blitt slengt rundt av bølgene. Jeg tipper det er ganske spektakulært å stå på klippene her når det er storm, men selv i pent sommervær blåste det rimelig friskt, så det spørs om det er bortimot umulig å få til i praksis.

Andre halvdel av turen var stien ganske gjengrodd, og dermed noe mindre spektakulær. Delvis var det egentlig ganske pent likevel, noen steder fikk man litt følelsen av å gå in en tunnel laget av trær og busker, men det hadde nok blitt kjedelig i lengden. Greit å ha fått med seg, men helt greit at det ikke var slik hele turen. Vi prøvde oss på en liten avstikker til Horns Cross, et lite sted som i følge guideboken til Jørgen skulle ha pub og postkontor, men det viste seg at puben ikke var åpen på dagtid på mandager (og vi var der naturligvis på en mandag), og postkontoret var antagelig nedlagt. Vi møtte en lokal person som så rart på oss da vi forklarte at vi hadde gått fra Westward Ho!, og prøvde å få oss til å fortsette langs veien, som vanlige mennesker. Avstikkeren kostet oss 2 miles, og vi fikk hverken øl eller postkort, men vi fikk i det minste en god historie og den rare fyren, som vi kan le av når vi blir pensjonister.


I sekstiden kom vi frem til Clovelly, som Camilla hadde valgt som sin base mens Jørgen og jeg trasket rundt på landsbygda. Etter en kjapp dusj inntok vi en ypperlig middag på Red Lion Hotel, eller King of Red Lions Hotel, som jeg foretrekker å tenke på det som, og slappet ellers av med en bok resten av kvelden. Nattelivet i Clovelly er ikke allverden, så det ble en relativt tidlig kveld, med ambisjoner om en tidlig start neste morgen.