I går spaserte jeg rundt og kikket på ting og tang, og tilbakela nok sikkert 20 kilometer til fots. I dag har jeg derfor bestemt meg for utforske nærområdet litt, og tilbringe mer tid sittende på kafé. Jeg startet dagen med et par timer på Nelson the Seagull (ikke Nelson and the Seagull, som jeg opprinnelig trodde), og jeg kan ikke skjønne annet enn at det må være en av de beste kaféene i Vancouver. Kaffen er utmerket, men i tillegg har de et bakeri, med digre eltemaskiner og greier bakerst i lokalet, og brødet er muligens det beste jeg noengang har smakt. Befinner du deg i Vancouver vil jeg si det er obligatorisk å ta turen hit for å spise posjert egg på toast. Helt fantastisk. Ber du om en pourover coffee får du en kopp tilberedt i Chemex med et metallfilter de kalte Kone (altså cone, men med k), og jeg får inntrykk av at dette er ganske hipt (hipst?).

Jeg gjorde litt research, som jeg pleier når jeg er i en ny by, ved å google best coffee in Vancouver, og jeg fant et par lister som så ut som om de var kompilert av kompetente mennesker, og det viste seg videre at flere av stedene befinner seg rett i nærheten her. Og det virker i grunnen rimelig at Gastown har mer å by på enn dyre møbler og belastede mennesker. Jeg gikk videre til Timbertrain, som har et lokale som ser litt ut som en togvogn med benker to og to mot hverandre. De har dessuten også den mest imponerende oppstillingen av bryggeutstyr jeg har sett (jeg har for eksempel aldri sett en vakuumbrygger stå fremme som standard før), og de har dessuten kaldbrygget kaffe på tapp. Jeg måtte selvfølgelig prøve denne, og det viste seg å være ganske bra. De gjør et eller annet med nitrogen så den får skum, og minner litt om en Guinness når de gir deg glasset. Kule greier, jeg skal definitivt tipse folkene på Dromedar. Det sitter et par i nærheten, som veksler mellom å snakke på flytende engelsk og det som for meg høres ut som flytende japansk, og halvparten av paret ser ikke ut som om de kommer fra Japan, og av en eller annen grunn føler jeg at dette bidrar til å bekrefte hip-heten til stedet.

--

Det er nå blitt søndag, og jeg inntar min siste frokost på Nelson the Seagull. Jeg har dessuten fått svar på hva de belastede menneskene bruker handlevognene fulle av ting til. Det er slått opp et slags marked i gaten utenfor her, der det ser ut til at alle tingene er til salgs. Jeg har begynt å småprate litt med en av de som jobber på kaféen, og han bekrftet at det er slik hver søndag. Jeg har filosofert litt mer over hva jeg tenker om dette nabolaget, og jeg må si det er veldig kontrastfylt. Det finnes resturanter der en hovedrett koster $35, en klesbutikk som kun selger "technical cashmere", der en t-skjorte koster $90, og begge passer godt inn i nabolaget. Og samtidig sitter det her og der grupper på to og tre tilsynelatende tungt belastede mennesker, som også ser ut som om de passer inn i strøket her. Veldig spesielt, og jeg ser at jeg muligens må gjøre noe med fordommene mine. Jeg ville for eksempel trodd at man fort kunne bli utsatt for "aggressiv tigging" om man satte seg på en uteservering i et slikt område, men det ser ikke ut til å være en ting her.

Om kun kort tid tar jeg banen til flyplassen for å vende nesen hjemover til Europa, og jeg må si det skal bli fint å komme tilbake til vanlig sommervær. Jeg vet ikke helt hva det er, hvis det stemmer at det er 20 grader her er jo ikke det så ille, men det spørs om det er veldig høy luftfuktighet eller noe. Det er i allefall ubehagelig varmt etter min smak. Men, la ikke det skremme deg fra å besøke Vancouver om du har sjansen, og om du er i høgget anbefaler jeg helt klart å legge turen innom Gastown for kaffe og oppdatering av fordommer.