I en alder av 32 år har jeg, i går kveld, for første gang, vært på en linjeforeningsfest. Linjeforeningen Delta, for de som studerer fysikk og/eller matematikk på frie fag på NTNU, fyller 41 år i år, og av en eller annen grunn er tradisjonen å arrangere jubileum for primtall. Jeg ble invitert fordi noen trodde jeg var tidligere medlem, men selv da jeg forklarte at jeg på ingen måte hadde vært medlem opprettholdt de invitasjonen. Delta var ikke spesielt aktive i min tid, visstnok, så de sa det holdt at jeg kunne ha vært medlem.
Jeg meldte meg på, med følge, og tenkte det kunne bli spennende å se om det kom noen andre kjente fra gamle dager. Da vi ankom festen snakket vi så vidt med en dame som hadde vært med på å grave opp kontaktinformasjon for tidligere studenter, og hun kunne fortelle at det var 200 påmeldte til festen, og av dem var det 15 tidligere studenter. Dette viste seg etterhvert å være Camilla og meg, og ca 13 stykker som var aktive i Delta fra rundt 1996 til 2002, som kjente hverandre og hadde organisert å dukke opp som en gjeng. Vi ble alle plassert på «gamlebordet», og på et tidspunkt ble det tilogmed utbrakt en skål for oss og innsatsen vi hadde gjort for Delta:
Å, dette skal være de gamle sin skål, hurra!
Ja dette skal være de gamle sin skål, hurra!
Og skam for den som ikke,
de gamle si skål vil drikke
(det drikkes)
Hurra, hurra, den skålen var bra, hurra!
Dette verset ble riktignok flittig benyttet utover kvelden, så det var ikke bare «de gamle» som fikk denne oppmerksomheten, men jeg følte likevel at jeg snek meg til å ta del i en ære som jeg har gjort fint lite for å fortjene.
Arrangementet var egentlig veldig trivelig, og på noen måter fikk jeg avkreftet enkelte av fordommene mine omrking linjeforeninger. Noen av studentene var litt i overkant bråkete allerede før middagen, og noen stod litt ustøtt etter middagen, men langt de fleste oppførte seg som siviliserte mennesker. Jeg ble litt overrasket da toastmasteren skulle introdusere, og mengden begynte å rope «av med byxorna», men dette er tydeligvis vanlig, for han lot buksene falle og holdt resten av talen uten at buksen om anklene hindret ham i å gå frem og tilbake på scenen. Jeg snakket med en av «de gamle» som jeg kjenner litt fra før, og han mente dette var en uskikk som hadde sneket seg inn etter hans tid gjennom påvirkning fra siv.ing.ene. Det tror jeg så gjerne.
Kveldens toastmaster, tydelig øvet i kunsten å holde tale uten bukse
Jeg ble også litt overrasket, og kanskje litt skuffet, da det viste seg at «Theodor», eller «Akademisk bordvers», som den også kalles, er en Trondheimssang, og ikke en NTH-sang som jeg har trodd frem til nå. Og av en eller annen grunn, selv om det bare er 12 timer siden jeg fikk denne informasjonen, merker jeg at jeg allerede er litt vennligere innstilt. Kanskje jeg skal stemme i litt høyere neste gang denne synges på en SINTEF-fest.
Jeg elskede sjøen ifra jeg var ung
og svømmede om som en sei
faderiorei
En dag da jeg badet min velskapte kropp
kun bagenden ragede opp
faderiorei
Folk ropte: “Der svømmer en aligator!”
Så var det - til Theodor
Folk ropte: “Der svømmer en aligator!”
Så var det - til Theodor
Comments