I går fikk jeg en veldig behagelig bekreftelse på at jeg har tatt noen riktige valg i livet. En kollega nevnte at han holdt på å kikke på en database, som av uklare grunner var levert som en tekstfil på 1.4 GB med litt pussig formatering og veldig mye duplisert informasjon. Han hadde prøvd seg litt frem med et par forskjellige fremgangsmåter for å håndtere filen, uten helt å få tak på det, og da jeg nevnte at jeg gjerne kunne kikke på saken takket han høflig og sa det passet fint, ettersom han hadde andre ting han gjerne kunne gjøre.
Jeg synes egentlig sånne oppgaver er litt morsomme, så lenge de ikke dukker opp for ofte. Man begynner med å kikke litt på dataene, scripter litt python, printer noen tester, og gradvis kan man grave seg frem til en løsning som funker. Nesten som en detektivhistorie, eller en slik oppgave der man får opplysninger om ulike personer og man må notere litt og lage en liten tabell og slikt. (Slik som
The Zebra Puzzle.)
Uansett, etter et par-tre timer programmering hadde jeg et lite script, på rundt 100 linjer, som leste gjennom 1.4 GB tekst på 30 sekunder, og produserte en 65 MB tekstfil med en mer fornuftig layout. Og det var altså det som fikk meg til å føle at jeg har tatt noen riktige valg, spesifikt følte jeg det var et godt valg å lære seg å programmere, og ikke minst å lære seg å programmere Python. Det er ikke så ofte man kommer opp i slike situasjoner, der man får en enorm tekstfil som kunne vært lagret mye smartere, men de gangene det skjer er det veldig bra for selvtilliten.
I morgen: Binærfiler