For noen år tilbake var det i en relativt kort periode veldig moderne med sammenleggbar sparkesykkel. Man kunne brette den sammen og forkorte styrestammen så den fikk plass i en hendig liten bærepose. Kjempepraktisk. Omtrent på denne tiden tror jeg noen må ha fått tak i noen slike til kontoret vårt. Det står i allefall fire stykker rundtomkring, og jeg må si at jeg har virkelig lært å sette pris på den økte hastigheten, og ikke minst det lille elementet av spenning i hverdagen, man får ved å bruke sparkesykkel mellom kontorer. Jeg er nok foreløpig for en novise å regne, men jeg antar det bare er et tidsspørsmål før jeg blir en like habil sjåfør som en av mine kollegaer som uten problemer manøvrerer korridorene med den ene hånden på rattet og en kaffekopp i den andre.

Jeg var oppe på Gløshaugen her en dag, og da jeg skulle gå kanskje 50 meter mellom to kontorer i Realfagbygget slo det meg at det er, og alltid har vært, en sjokkerende mangel på sparkesykler på institutt for fysikk. At vi ikke kom på dette i våre lesesalsdager, da vi ellers var flinke til å fylle opp med ting som kunne gjøre tilværelsen på universitetet mer behagelig, er en skam, rett og slett, og at jeg ikke kom på dette i min tid som stipendiat, med en veileder som satt helt i motsatt ende av bygget, er egentlig bare trist.

Nå som øynene mine er åpnet har jeg imidlertid begynt å innse hvilke muligheter som ligger i innendørs transport på hjul. Man kunne for eksempel tenke seg å oppgradere dagens sparkesykler til å bruke mykere gummihjul, for mindre støy og bedre grep på linoleumen. Eller kunne kanskje longboard, være et naturlig neste skritt? Følg med, følg med.