I Norge har vi en slags straffeutmålingsdebatt gående. For ikke lenge siden ble det oppfordret fra justistdepartementet til å dele ut høyere straffer i draps- og voldtektssaker. En kyniker som meg er naturligvis fornøyd med dette, men det er ikke det jeg skal skrive om i dag.

Dagens tema er straff for unødvendig kriminalitet. Teorien min sier at det er to grunner til å gi latterlig høye straffer for unødvendig kriminalitet. Den første er enkelt og greit demotivasjonsfaktoren. I høst var det noen som klinte hundebæsj på benken i mitt lokale busskur. Det var temmelig irriterende, og jeg er rimelig sikker på at de som gjorde ikke gjorde det for egen vinnings skyld, men fordi det virket som en morsom spøk på bekostning av noen andre. Hvis de hadde risikert 70 år i fengsel hadde det kanskje ikke virket fullt så morsomt?

Den andre grunnen er at personer som bedriver unødvendig kriminalitet er onde. Hvis du f.eks. raner en bank, da er det åpenbart at du har lyst på penger. Det er noe jeg kan forstå, selv om det er litt drøyt å rane en bank for å få penger. Hvis du derimot tar en låst sykkel du finner i byen, og hiver den på sjøen, så er det utelukkende fordi du ønsker å plage eieren av sykkelen. Det vil si at du er et ondt og dårlig menneske, og fortjener 70 år i fengsel.

Virusskriving er et eksempel på noe man kunne bli straffet skikklig for etter slike lover. Så vidt jeg vet tjener man ikke noe annet enn cred fra likesinnede på å skrive et bra virus. Kanskje det hadde vært mindre attraktivt om man risikerte livstid?

Poenget mitt er altså at straffens størrelse ikke bare bør stå i forhold til hvor grov den kriminelle handlingen er, men også hvor unødvendig den er, og hvor mange den irriterer. Et eksempel på et grensetilfelle er spamming. Utsending av søppelepost er jo noen man faktisk tjener penger på. Jeg mener imidlertid at dette går ut over så utrolig mange mennesker at den mengden irritasjon det skaper gjør at det er rimelig med livstid i fengsel også her.

-Tor Nordam