I korridoren min på jobb sitter det noen over gjennomsnittlig nerdete mennesker, og en konsekvens av dette er at Raspberry Pi har blitt et populært samtaletema. Vi er alle enige om at det er en fantastisk kul dings, men vi er litt mer usikre på hva den egentlig skal brukes til. Så vidt jeg vet er det bare avdelingsingeniøren vår som faktisk har tatt den i bruk, og han har atpåtil flere, som så vidt jeg forstår blant annet tjenestegjør som filservere og multimediasenter.

Personlig har jeg ikke TV, så jeg har ikke bruk for et multimediasenter, og jeg har en NAS-boks, så jeg har ikke bruk for en filserver, og jeg ser ingen spesiell grunn til å ha en pinglete linuxboks stående for moro skyld når jeg har tilgang til massevis av kraftige linuxbokser på jobb. Jeg har derfor begynt å utforske elektronikkens spennende verden. Jeg begynte med å prøve å forstå hvordan man kan bruke GPIO-kontaktene på hovedkortet, og mens jeg ser at man kan programmere dem fra Python er det for meg et stort skritt fra å slå av eller på 3.3 Volt på en dings på hovedkortet til å faktisk gjøre noe fornuftig.

Jeg kikket videre, og oppdaget Gertboard og Piface, og mens eksperimentalistene på jobb var nokså fordømmende og sa ting som «det er jo bare en *komponentnavn* og et par *komponentnavn* som er loddet sammen på et kretskort» tenkte jeg at når dingsen koster £25 kan jeg maksimalt spare £25 på å lage den selv, og antagelig en del mindre, så jeg flesker til. Og dermed kjøpte jeg en prerelease-utgave av Piface, som jeg plukket opp da jeg var i Edinburgh denne uken.

Foreløpig har jeg ikke utrettet noe annet enn å konstatere at jeg kan slå de åtte lysdiodene av og på fra Python, men jeg har bestilt 70 dioder i freshe farger ($4.99 på eBay), og jeg har store visjoner om interaktiv juletrepynt. Jeg må bare få ferdig denne avhandlingen først.