I dag var siste dag på CCP2012, og dermed min siste dag i Kobe. Strengt tatt har jeg ikke tilbrakt så mye tid i Kobe, men mest på en kunstig øy rett sør for byen der både konferansen og hotellet (og K) lå, skjønt vi tok en tur inn til byen for å spise middag i går, og det var i grunnen en trivelig opplevelse. Jeg snakket med en dame fra Warwick, som sa hun hadde funnet en liten sidegate der flere av husene hadde små barer i flere etasjer, type en liten bardisk med noen krakker og kanskje et par ekstra stoler i hver bar. Vi gikk på leting etter noe slikt, og fant kanskje noe som lignet i den intime Booze Up Bar - The Sound of Sexy Soul. Vi satt ved disken og beundret platesamlingen mens vi tok en japansk whisky, og når vi gikk fikk vi høytidelig overrekket, med bukking og begge hender, en hjemmebrent CD med tittelen Slowjam Vol. 36. Et bra sted.

Konferansen ble avsluttet med en paneldebatt med det svulstige temaet

"Will computational science be able to provide answers to important problems of human society?

som ble innledet av en dame som hadde jobbet som vitenskapsjournalist i 30 år, og som nå er redaktør for en av de større avisene i Japan (opplag på 8 millioner). Hun diskuterte egentlig mye interessant, blant annet tok hun opp at K som opprinnelig fikk et budsjett på hundre milliarder yen, og ble designet med det mål å bli best i verden, en stund stod i fare for å ikke bli realisert. En politiker hadde spurt om det på død og liv var nødvendig å bli nummer én, var det ikke kanskje greit nok å bli nummer to?, og vitenskapsfolkene hadde ikke hadde noe godt svar sånn på stående fot, så budsjettet ble kuttet til en brøkdel.

Den ble heldigvis reddet av en gjeng japanske nobelprisvinnere, som sa at det er absolutt essensielt å sikte på å bli nummer en, for da kan man kanskje bli blant de få beste hvis man er heldig, men om man sikter på andreplassen vil man aldri oppnå noe mer enn middelmådighet. Om det er sant vet jeg ikke, men budsjettet ble i allefall oppjustert igjen, og maskinen ble bygget, til en endelig prislapp på 112 milliarder yen når alt er inkludert.

Man kom aldri inn på de virkelig dype spørsmålene om meningen med livet og slikt, men det var både interessant og underholdende, og jeg skulle ønske vi kunne hatt noe slikt i Norge. Skjønt jeg er ikke sikker på om vi har noen journalister som både har tyngde i media og som kan diskutere med en forsamling med vitenskapsfolk i over en time uten å dumme seg ut. Debatten ble forøvrig simultanoversatt, siden journalisten snakket japansk og mange av spørsmålene kom på engelsk, og det fungerte egentlig overraskende bra. Man kunne av og til høre lyder av frustrasjon fra oversetterne når det gikk fort for seg, men stort sett var det veldig lett å følge med.

Etter konferansen hoppet veilederen min og jeg på toget til Kyoto, hvor jeg blir til lørdag. Vi spaserte litt rundt, spiste på en trivelig liten resturant der det var oss og et eldre ektepar som fulgte svært interessert med på et eller annet game show på en liten TV mens de spiste, og drakk kaffe på en trivelig liten café. Vi overnatter på et nokså koselig ungdomsherberge der sengene er noe dyne/teppe-greier rett på tatamien, men som likevel har det mest fancy toalettet jeg har sett så langt. Seriøst, det løfter lokket automatisk når man kommer inn i rommet. Jeg sier ikke mer.

I morgen går vi for å være turister i Kyoto, og planen er å sjekke ut et av disse templene de har så mange av, pluss å se om vi kan finne Kyoto style iced coffee, eller noe annet hipt og moderne. Rapport følger.