Førstkommende mandag, klokken 05.31 UTC (07.31 norsk tid) er det tid for å benke seg foran internett. Eller helst litt før. Da lander nemlig Curiosity på Mars. Eller den er i allefall planlagt å lande da. Sist NASA sendte radiobiler til Mars var i 2004, da Spirit og Opportunity landet på hver sin side av Mars. De var ment å vare i 90 dager, men endte opp med å holde ut mye lengre. Spirit takket for seg i 2010, mens Opportunity fortsatt holder på, etter over 3000 dager.
Spirit og Opportunity var forholdsvis små, på 185 kg hver, og ble landet ved hjelp av en kombinasjon av fallskjerm, raketter og airbags. De ble altså bremset opp en del av fallskjerm og raketter, og deretter sluppet de siste metrene, omgitt av ballonger som dempet fallet. Ganske imponerende, men ingenting i forhold til Petter Smart-systemet Sky Crane, som skal plassere Curiosity trygt på bakken på mandag.
Problemet med å lande ting på Mars er at den har en ganske tynn atmosfære. Passe tykk atmosfære, som på Jorden, så kunne man landet ting i fallskjerm. Ingen atmosfære, som på Månen, så kunne man landet ting med raketter. Atmosfæren til Mars, derimot, er så tynn at en fallskjerm ikke vil bremse nok. Samtidig er atmosfæren tykk nok til at det vil oppstå turbulens som vil gjøre det umulig å styre om man prøver å bruke en rakett til å bremse. Jeg er ikke noen ekspert på disse greiene, men for den interesserte leser kan jeg anbefale denne artikkelen i Universe Today som diskuterer utfordringene som ligger i å lande en tung ting på Mars. For det er nettopp tyngden som er problemet her. Spirit og Opportunity var såpass lette at man kunne nøye seg med å bremse dem nesten helt opp, og så slippe dem det siste stykket, men Curiosity veier nesten et tonn og er på størrelse med en liten bil, så her trengs det sterkere lut.
Løsningen er igjen å bruke en kombinasjon av fallskjerm og raketter til man er nesten nede. Deretter kommer den magiske biten, som har gitt opphav til navnet Sky Crane. Rakettene er festet til en plattform som er montert over selve bilen. Når man er nesten nede på bakken er så planen at bilen skal vinsjes ned til overflaten, mens plattformen (himmelkranen) blir hengede mer eller mindre rolig. Når hjulene er på bakken skal man så kutte tauet, og plattformen med rakettene flyr bort og krasjer forhåpentligvis et annet sted. Dette systemet har aldri vært testet i praksis, og siden radiosignaler bruker flere minutter på turen mellom Mars og Jorden må det funke på autopilot.
Jeg antar at NASA har tenkt over hva de driver med, så jeg vil jo tro at det går greit, men fullstendig overbevist er jeg ikke, så jeg synes det blir litt spennende å se hvordan det går. Samtidig er det jo kult å se nye bilder fra Mars, selv om vi naturligvis har fått en strøm av gode bilder derfra de siste årene, for ikke å snakke om at man kan sjekke ut nesten hele planeten på Google Mars. Uansett, jeg benker meg foran jpl.nasa.gov/msl klokken sju mandag morgen, og jeg foreslår at du gjør det samme.
