For noen dager siden forsvarte jeg doktorgraden min.

Jeg må tilstå at jeg var så nervøs at ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, men det gikk veldig bra: jeg har bestått med kun små rettinger, og blir derfor altså doktor en eller annen gang i løpet av høsten (jeg har tre måneder på meg, men satser på å få det ferdig i begynnelsen av august).

Det britiske systemet er noe annerledes enn det norske, så jeg tenkte at dette vel var en god anledning til å drive litt folkeopplysning.

I Norge er et doktorgradsforsvar offentlig. Det betyr at hvem som helst kan komme og høre på (jeg regner med at vi alle har tenkt oss på Tors disputas i vinter en gang). Det høres kanskje veldig skummelt ut, men jeg har alltid ment at det er mer enn gjort opp for ved at man i Norge vet at man har bestått før disputasen finner sted (selv om det vel finnes enkelte sjeldne tilfeller hvor man har måttet revurdere saken fordi det viste seg at disputanden ikke hadde greie på det de skrev om). Om jeg ikke tar feil forlater man rommet som doktor. Vet man at avhandlingen er godkjent snakker man umiddelbart med mer autoritet, og det er alltid mindre skummelt.

I det britiske systemet er det noe annerledes. Vivaen er ikke offentlig (det var bare meg, min chair -- ikke møbelet, men den som styrer møtet og passer på at alle oppfører seg --, min internal -- sensoren fra mitt universitet -- og min external -- sensoren fra et annet universitet). Fire stykker i et rom. Det høres kanskje mer behagelig ut enn den norske varianten (og det var det nok også, når jeg først kom igang), men det er likevel én ting som gjør at jeg nok ville valgt den norske varianten om jeg hadde fått sjansen: Man vet ikke om man får doktorgrad før hele Vivaen er over. Jeg har hørt om at man på andre britiske universiteter til tider har blitt fortalt at avhandlingen i det store og hele er godkjent idet man kommer inn, men ved Edinburgh gjør man ikke det.

En liten digresjon: Jeg har vært overbevist om at jeg kom til å stryke på alle eksamener jeg noen sinne har tatt. Det er kanskje en liten overdrivelse, men ikke en stor en. Jeg har i alle fall vært overbevist om at jeg kom til å stryke hver gang jeg har tatt eksamen på høyere nivå enn det jeg hadde gjort før. På videregående var det greit, for der visste jeg hvordan jeg lå an. Men da jeg kom på universitetet og skulle ta Ex.phil. var jeg overbevist om at nivået kom til å være mye, mye høyere: Det var jo universitetet det var snakk om. Ex.phil gikk bra, og neste store skrekk var grunnfag. Himmel og hav.

Etter ex.phil hadde jeg kommet frem til at den måtte være enkel fordi alle måtte ta den (inkludert sivilingeniører og andre som ikke er spesielt interesserte i filosofi); med én gang jeg kom inn på et ekte universitetsfag ville det være annerledes. Jeg var sikker på at jeg kom til å stryke. Det gikk også bra, og jeg var vel noe mer avslappet frem til mellomfag (selv om jeg syntes det var veldig skummelt å vente på eksamensresultatene hver gang jeg tok eksamen i nye fagområder -- religionsvitenksap var kanskje lett, men historie måtte være verre). Men mellomfag. Huff. Det var skumle greier. Som også gikk bra.

Men det var ingenting imot masteroppgaven min. Jeg var så sikker på at jeg kom til å stryke (eller i alle fall få en dårlig karakter) at jeg ventet seks måneder med å begynne på doktorgraden i Edinburgh. Jeg skulle begynt i august, men eksamensresultatet ville ikke komme før i november (og for å begynne ville jeg måtte forplikte meg til å betale noe lånekassen ikke ville dekke om jeg ikke var kvalifisert).

I lys av dette kan man kanskje forstå hvorfor jeg etter fire år uten eksamener, og med kun én offisiell evaluering underveis, var mer eller mindre overbevist om at de kom til å brenne doktorgraden foran meg mens de danset og lo rundt flammene. Jeg kunne stryke på et arbeid jeg hadde brukt over fire år på. Eller de kunne gitt meg en MPhil (noe som tilsvarer en toårig master). Eller et år med rettinger.

Vivaen min var i øverste etasje av en av de gamle steinbygningene i Buccleuch place i Edinburgh. For å komme dit må man gå opp en lang, lang vindeltrapp, og jeg kjente at jeg ble mer og mer nervøs jo lengre opp jeg gikk. Da jeg var fremme på toppen var jeg sikker på at jeg kom til å få et hjerteanfall/begynne å gråte/besvime/kaste opp/alt sammen på én gang. Hovedproblemet lå i at jeg ikke hadde den minste forestilling om hva som lå foran meg (det fine med offentlige disputaser er at man kan gå og se på et par og danne seg et bilde av hva som kommer). Veilederne mine hadde sagt at det kom til å bli en fin, hyggelig opplevelse og at jeg måtte prøve å nyte den (haha, tenkte jeg). De sa det var fint å kunne snakke om arbeidet mitt med to store akademikere som er vel bevandret på området -- at det var en sjanse man sjelden fikk.

Det hørtes ut som om det var alt for godt til å være sant. Og det hjalp ikke at jeg møtte en veninne som jeg har studert sammen med, som sa at hvis noen sa til meg at de hadde kost seg på Vivaen sin var de skitne løgnere.

Men Vivaen selv var egentlig kjempekoselig. Det var på kontoret til min internal. Vi satt i ring, omgitt av bøker, og i koselige gamle stoler. Og det hele føltes egentlig som å ha en behagelig, intelligent samtale om noe jeg kunne veldig godt med folk som kunne mer enn mange andre om temaet. En av veilederne mine hadde sagt at Vivaen var en av de britiske tradisjonene som fortsatt var preget av "the gentlemanly", og det stemmer meget godt. Det eneste som manglet var te, og jeg ville sikkert fått det også hvis jeg begynte å gråte.

Det irriterende er at jeg nå ikke er redd for Vivaen lenger, men at jeg samtidig er ferdig med den. Jo høyere man kommer i akademia, desto færre sjanser får man til å ta flere eksamener på samme nivå. Det passer meg dårlig.

Kanskje jeg må ta en doktorgrad til.

Neste stopp: Hvorfor man må slåes i hodet med John Knox' benklær før man egentlig blir doktor.