Jeg føler egentlig at jeg begynner å få ganske god dreis på brødbaking, etter å ha bakt alt brødet mitt selv i en del år. Med lite gjær og heving i kjøleskap over natten får jeg ganske bra resultat selv med mye grovt mel. Jeg har imidlertid lenge tenkt at jeg burde ta det neste skrittet, nemlig latterlig grove rugbrød med surdeig.

Jeg prøvde for et par år siden, med uheldig resultat. I følge oppskriften skulle det begynne å lukte friskt syrlig etter et par dager, men det jeg endte opp med luktet mer som en skikkelig ille oppvaskklut eller noe slikt. Jeg destruerte restene av eksperimentet, og lot ambisjonene ligge en stund.

Til jul i fjor fikk jeg imidlertid boken om Morten Schakenda og bakeriet hans. Kort oppsummert forteller boken historien om hvordan han levde et hektisk liv som kjendiskokk (av den gamle typen, altså en som ble kjent for å være en god kokk, ikke for å rope og skrike til folk på TV), før han en dag sa «Nå er det faen meg nok», og flyttet til Lom og startet bakeri. Og her må jeg nesten ta en liten digresjon.

Lurer du på hvor Lom ligger hen? Det gjorde jeg også, men jeg innbilte meg at det lå sånn litt opp og til venstre for Oslo, kanskje halvannen time kjøring unna. Sånn passe for en dagstur hvis man virkelig setter pris på godt brød. Men nei. Det ligger faktisk nøyaktig midt i ingenting. Hvis du ser på kartet, og finner det punktet som ligger midt mellom Oslo, Trondheim og Bergen, da har du funnet Lom. Jeg har vanskelig for å se for meg hvordan man kan starte et levedyktig bakeri på et slikt sted, men han har holdt på i flere år, så det funker åpenbart fint. Tør jeg foreslå dette stedet som en ypperlig kandidat for Plan B?

Uansett, boken har i tillegg mange oppskrifter, et par gode tips om baking (bruk kaldt vann, lite gjær, og ikke «sett deigen lunt» for å heve) og ikke minst mange fine bilder. Så jeg ble inspirert til å prøve surdeig igjen, og denne gangen gikk det faktisk bra. I allefall luktet produktet friskt syrlig, og jeg kom meg fint gjennom den første uken med gradvis oppbygging, og var klar til å bake.

I følge oppskriften skulle man ta 50 gram surdeigsbase, piffe den opp med litt mel og litt lunkent vann, la stå i fire timer, deretter tilsette resten av melet og vannet, la stå i en time, så putte deigen i former og la stå enda en time, og så steke. Det var åpenbart ikke nok futt i deigen min, ettersom det tok den et døgn å forheve noe særlig, og enda et døgn å etterheve. I dag morges så den imidlertid fin ut, og jeg skulle til å skru på ovnen da jeg oppdaget noe foruroligende.

I oppskriften stod det at man skulle dekke deigen med plastfolie under hevingen. Jeg hadde imidlertid bare aluminiumsfolie, men tenkte at det er sikkert greit nok, siden det også er tett. Der tok jeg imidlertid skammelig feil. I dag morges hadde nemlig surdeigen etset hull i folien på flere steder, og siden jeg ikke er spesielt hypp på å spise brød med oppløst aluminium dumpet jeg hele sulamitten. Så dagens moral er at syrefast stål, plast og tre er det som duger når man jobber med surdeig.

Hittil kan jeg si at surdeig passer godt med min filosofi om at det er bra med ting som krever mye arbeid uten å gi resultater, men det hadde vært helt greit om jeg faktisk endte opp med noe man kan spise. Rapport følger.

-Tor Nordam