Hugo har vært omtalt som 3d-filmens redning, og som en av de få filmene som virkelig utnytter formatet. Etter at det var vanskelig å få sett den i 2d på kino i Oslo var jeg innstilt på hjemmekino, men i Helsinki sist helg dukket den opp på 3d.

Først skal det sies at den finske kinoen vi gikk på var helt super. Områdene utenfor salene var flottere enn jeg er vant til, og etter filmen kom vi ut igjen til fellesområdet, og ikke ut i en kjip gang og så på fortauet, som det så ofte er i Oslo. Dessuten viste de trailere på do :)

Over til filmen. Den foreldreløse gutten Hugo er hovedpersonen. Han lever på jernbanestasjonen i Paris, hvor han har tatt jobben med å stille klokkene. Innimellom forsøker han å reparere en mytisk robot som faren etterlot seg - uten hell, fordi den hjerteformede nøkkelen som passer inn i roboten glimrer med sitt fravær...

Vennskap, kjærlighet, humor, kjærlighet til film i seg selv og mange flotte scener følger. Dette er en film som feirer sitt medie, og sånt blir det mye underholdning og god stemning av.

Til sist: 3d-effektene gav meg veldig lite. Det lille av ekstra moro som tilføres blir overskygget av at brillene er kjipe å ha på, bildet er mørkere og effektene distraherer fra historien i filmen. 3d, go away.

Jeg sier 5/6. RottenTomatoes sier 93%, IMDb 7.8. Ingvild sier: “Den var kul! En sånn film som det er veldig, veldig lett å like, med både sjarmerende unge mennesker og sjarmerende gamle mennesker, og masse eventyr! Det er ikke sikkert man blir et bedre menneske av å se den, men det er jo ikke alltid noe krav til en film.”


Trailer på do