Most recent comments
Jogging og blogging
Are, 9 måneder, 1 uke
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 9 måneder, 1 uke
Reading in dark times
Are, 11 måneder, 1 uke
Moldejazz 2016
Camilla, 1 år, 2 måneder
Dørskilt
Karoline, 1 år, 3 måneder
Halifax
Tor, 1 år, 4 måneder
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 1 år, 4 måneder
Numerikk, takk
Tor, 1 år, 4 måneder
Topp tur
Camilla, 1 år, 6 måneder
Tolkien reading day
Tor, 1 år, 7 måneder
50 book challenge
Camilla, 9 måneder, 3 uker
Five years ago
Tokyo
Tor
Controls
Register

Get running

Jeg har alltid hatet å jogge. Jogging har vært hovedeksempelet mitt på det fundamentalt ubrukelige, bortkastet energi og monoton kjedsommelighet. Jeg har alltid mistenkt at Tor er bittelittegranne sprø hver gang han frivillig løper avgårde på en halvtimes løpetur. Når jeg ser joggere har jeg pekt og ledd og gjerne høylytt gitt uttrykk for at det får være måte på desperasjon og konformitetstrang. Og denslags.

Da jeg så kom over en spalte av Charlie Brooker, hvor han påsto at han hadde funnet en magisk app som kunne få hvem som helst til å ville jogge, sa jeg noe i retning av "Hah!" og tenkte ikke så mye mer over det.

Ettersom tiden gikk ble jeg imidlertid mer og mer nysgjerrig. Litt som at jeg er nysgjerrig på hvordan det er å ta LSD eller være religiøs eller ha feberfantasier eller bli hjernevasket. Men der narkotika og feber og denslags regnes som rimelig uheldige, og jeg ikke ser for meg at jeg kan finne gud med det første, er det verste som kan skje hvis denne appen funker at jeg bli i bedre form.

Jeg lastet derfor ned Get Running og erklærte at jeg skulle begynne å jogge så snart snøen forsvant. Og hadde ca tre måneder på å angre meg før Tor dro meg med til byen for å kjøpe joggesko (det er visst viktig med gode sko).

(Det er imidlertid et kapittel for seg: Jeg måtte løpe på en tredemølle mens en mann så på og erklærte føttene mine "normale" (noe jeg aldri har hørt før og har litt vondt for å tro på) før han lot meg velge mellom tre par stygge sko -- hvorfor, hvorfor, hvorfor er alle joggesko så stygge?)



Disse er i alle fall noenlunde ensfargede i sin neonlysende velde, og egentlig litt fine. Og jeg fikk spesialjoggesokker (prøv dét ordet i wordfeud) på kjøpet! (Jeg er ikke helt sikker på hva spesialjoggesokker bidrar, men de koster visst 170 for et par, så det må være noe rimelig imponerende.)

Etter så å ha kjøpt de dyreste skoene jeg neonsinne har eid var det ingen vei tilbake (jeg mistenker at det var Tors onde plan). Her følger en logg over mine smerter så langt:

Uke 1
Søndag: Jeg vil bare dø, og jeg mistenker at jeg er godt på vei. Joda, det er fint å være ute i solen og denslags, men jeg har vondt i bena (av en eller annen grunn gjør det mye vondere å gå enn å jogge) og i lungene (vondere når jeg jogger enn når jeg går). Jeg har heldigvis en masse musikk som passer til å løpe. Karoline anbefalte Queen, men jeg tror jazz er enda bedre. Jeg håper bare jeg ikke ender med å hate Ella Fitzgerald fordi jeg assosierer henne med smerte og slit.

Tirsdag: Ah, smerte. Jeg tror faktisk denne økten var tyngre enn den forrige. Gudene vet hvorfor; den fulgte akkurat samme mønster: 5 minutter gange som oppvarming, så 8x (1 min jogge + 1,5 min gå), og til slutt 5 minutter med nedkjølende gange. De siste 5 minuttene er egentlig verst. Jeg har veldig vondt fremme på leggene (verst når jeg går) og kommer meg bare så vidt hjem igjen. Astmamedisinen later ikke til å gjøre jobben sin, heller. Vel hjemme lurer jeg på om jeg kommer til å klare å stå oppreist i dusjen.

Torsdag: Merkelig. Jeg er faktisk ikke spesielt sliten. Dette kan være fordi jeg har fryktelig vondt på fremsiden av foten i gå-delene av treningen, så jeg går ikke så fryktelig fort. Men jeg jogget desto mer entusiastisk (jeg skyr smerte, og ville derfor heller jogge enn gå, egentlig). Tor er imponert og lurer på om treningen alt begynner å gi uttelling. Jeg mistenker at det er fordi vi denne gangen jogget før middag, og halvparten av energien min derfor ikke gikk med til fordøyelse).

Jeg hater fortsatt jogging, men jeg merker at terskelen min har blitt mindre for å ta på meg klærne og gå igang. Dette skyldes muligens at jeg alltid har vært veldig lydig overfor autoriteter, det være seg politi, lærere eller teknologiske duppeditter som sier når jeg skal trene. Jeg begynner å mistenke at mannen som erklærte foten min "normal" kanskje blingset litt. Det kan da umulig være meningen at gå-delen av treningen skal være det mest smertefulle.


Uke 2
Søndag: Damen i appen blir mer kravstor. Denne gangen måtte jeg løpe et og et halvt minutt i strekk, men fikk 2 minutter å komme meg på mellom hver gang. Dette var faktisk enklere for meg, for bena mine fikk tid å komme seg på; og selv om det fortsatt gjør vondt å gå, brenner det ikke like mye som det gjorde tidligere. Jeg begynner imidlertid å utvikle en aversjon mot denne kontinuerlige up-beat damen som forteller meg at det er 45 og 15 sekunder igjen: Jeg kunne jogget i lykkelig uvitenhet, hellig overbevist om at hvert sekund var mitt siste.

Tirsdag: Jeg hadde store tvil i dag. Jeg hadde nemlig gått hjem fra byen (via Gløshaugen) og var rimelig tappet da jeg kom hjem (ja, jeg har så dårlig kondis, tenk). Men mens jeg var opptatt med å redde verden i Minnish Cap tok Tor på seg kjemperare joggesko som han hadde lånt fra Knut, og sto så og trippet i gangen til jeg hadde fått på meg klærne. Dette er nok den dagen (kanskje med unntak av den første) da jeg har hatt minst lyst til å jogge. Men da jeg kom igang gikk det overraskende lett. Jeg var ikke andpusten engang etter det første halvannet minuttet, og jeg hadde ikke vondt i foten når jeg gikk engang. Helt til Tor lurte meg til å jogge i oppoverbakke. Samtidig som han prøvde å innlede en samtale om akkurat hva "foten" består av. Da gikk alt galt og jeg slet litt resten av runden. Tor skal få bank senere i kveld (eventuelt is i nakken i natt).

Fredag: I går var jeg alene i Trondheim, så da bestemte jeg meg for at jeg heller ville jogge sent på kveld fredag enn alene på ettermiddagen torsdag. Som sagt så gjort. Det var kanskje ikke min beste idé noensinne. I Molde regner det nemlig og er kjipt og kaldt, og det ville kanskje ikke vært et problem (Tor sier det er "friskt" å jogge i regnet) hvis ikke lungene mine + kaldt og kjipt vær + anstrengelse = astmajævelskap. Men jeg har ikke vondt i leggene mine lenger.

Jeg har fortsatt veldig like lite lyst til å jogge, selv om det ikke er så ille når jeg først kommer igang. Det hjalp ikke at jeg i dag (på grunn av regnet) var iført (i tillegg til svart bukse og t-skjorte og oransje sko) en knall rosa vindjakke. Jeg følte meg som en 90-tallsremake, noe som er ekstra uheldig i og med at mye av sperren mot joggingen bunner i en aversjon mot offentlig ydmykelse.

Uke 3

Onsdag: Alt har blitt litt forsinket, først fordi vi var i Molde og så fordi Tor ble syk. Men i dag hadde vi ukens første joggetur. 1 1/2 minutt jogging, like lang gåtur, så 3 minutter (!) jogging, 3 minutters gange, og gjenta det hele en gang til. Det gikk overraskende bra. Jeg må tilstå at dette var en terskel for meg. 3 minutter uten pause er fryktelig lenge. Og jeg kjente det både i lungene og i bena (legg-smerten er tilbake). Men jeg merket også veldig godt at 1 1/2-turen ikke var på langt nær like skremmende lenger. Og den alltid muntre damen hadde egentlig rett da hun sa at dette var tre ganger så lang sammenhengende jogging som det jeg opplevde som et helvete den første uken. Jeg skulle bare ønske hun kunne være litt mindre up-beat.

Fredag: Lungene mine hater kaldt og rått vær. På onsdag gikk det bedre å jogge tre minutter enn det gjorde i dag, og den eneste forskjellen jeg kan komme på er været. Jeg merket det veldig på slutten. Det viser seg forøvrig at det tar mer enn et og et halvt minutt å gå gjennom kirkegården (jeg har en veldig streng regel om at man ikke skal jogge på kirkegårde, så vi måtte sette den hyggelige damen på pause i en 30 sekunders tid, mens vi gikk til porten).

Søndag: Alt gikk litt bedre i dag, men jeg høres fortsatt ut som jeg skal dø i løpet av den siste joggeturen. Og jeg er slett ikke sikker på at jeg kommer til å overleve neste ukes første tur, for da skal jeg visstnok jogge 3 minutter og 5 minutter 2 ganger. Det har jeg mine tvil om, men den som lever får se. Jeg har forøvrig, etter et lite opphold, igjen vondt i den høyre foten. Jeg har mine mistanker om at det skyldes at vi har gått over til å løpe delvis på asfalt.

Jeg hater fortsatt å jogge. Venter spent på at personlighetsforandringene skal slå til.

Uke 4

Onsdag: Jeg vil bare dø. Og jeg trøster meg med at hvis flyet mitt krasjer på vei til eller fra Kent når jeg skal på konferanse i helgen slipper jeg å gjøre dette igjen. Det var varmt, så jeg så nok ut som en humpende rødbete, og lungene mine gjorde kjempevondt midt i første 5-minutterstur. Og for å gjøre alt verre har jeg nå vondt på utsiden av BEGGE leggene mine når jeg går. Jeg lurer på om det er fordi jeg lander feil og bruker feil del av foten til å dempe. Eller om det bare er fordi bena mine er alt annet enn normale. Den onde damen hater meg og insisterer på å si at jeg bare er halvveis etter 2,5 minutters løping. Sadistisk.

Mandag: Jeg tror det er bra at det er en elektronisk stemme som driver og sier jeg skal gjøre ting, for hvis det var en ekte person ville det kanskje endt i vold. Når det er sagt, det gikk mye bedre i dag. Jeg kjenner det veldig i lungene (dette er den første dagen siden den første at jeg har måttet ta astmamedisin etter joggingen), men ikke så mye ellers. 3 minutter er ikke så lenge lenger. Det viser seg at det passer meg ganske bra å ha lengre pauser mellom joggeøktene.

Torsdag: Jeg fatter og begriper ikke hva kroppen min driver med. I dag har jeg så vondt i bena at jeg ikke helt visste hva jeg skulle foreta meg. Ikke mens jeg jogget, men mens jeg sto helt i ro etterpå. Det hjelper ikke å strekke, heller. Tvert imot, det er den mest tøyelige delen av foten min det gjelder. Akk o ve. Jeg hater å jogge.

Uke 5

Søndag: I dag var det ikke så ille. Jeg løp i fem minutter sammenhengende tre ganger etter hverandre, men jeg fikk 3 minutter å komme meg på mellom hver. Jeg kjente det på slutten, men jeg tror det var fordi jeg begynte litt vel optimistisk. Det er ikke så ille å løpe når man slipper å løpe lengre hver gang. Neste gang blir imidlertid et helvete, for da skal jeg jogge i åtte minutter sammenhengende to ganger. Det kommer aldri i verden til å gå bra.

Tirsdag: I dag var dørstokken veldig høy. Det hjalp ikke at det øste og pøste hele formiddagen. Men mens jeg tok en blund kom solen frem, og etter en god middag og litt avslapping fikk Tor lurt meg til å bli med opp til Dragvoll for å jogge i skogen. Jeg aner ikke hvordan han gjorde det, men jeg tror det var lurt å ha en uoffisiell sykkelturoppvarming i tillegg til den vanlige før jeg skulle jogge åtte minutter uten pause (astma slår hardere inn hvis jeg anstrenger meg uten å være ordentlig varm). Redselen for dette umenneskelige tidsspennet gjorde imidlertid at jeg kanskje tok det litt vel sakte i begynnelsen, og jeg ble ikke egentlig sliten eller tungpustet før jeg satte opp farten de siste minuttene. Selv om vi innimellom jogget i en liten oppoverbakke. Etterpå syklet vi hjem.

Det viser seg imidlertid at denne djevelappen har erklært krig mot min selvtillit: på torsdag skal jeg jogge 20 minutter uten pause. Angivelig.

Søndag: Jeg gruet meg så mye til dagens kontinuerlige joggetur at jeg utsatte den tre dager på tross av finvær og god tid. Til slutt var det bare det at alternativet var å rette de siste fire eksamenene som fikk meg avgårde. Det viste seg som vanlig at det ikke var så fryktelig som jeg hadde forventet, men det har kanskje noe å gjøre med at vi løp ganske sakte. Vi tok imidlertid for oss en del bratte bakker, delvis fordi jeg insisterte på at vi skulle unngå kjentfolk som av en eller annen grunn hadde forvillet seg opp i Estenstadmarka i dag. Neste gang skal jeg heldigvis bare løpe tre kortere turer (8 min, 5 min, 8 min), så da kan vi kanskje sette opp tempoet litt.

Uke 6

Lørdag: Jeg jogger ikke alene (man hører jo så mye om toppidrettsutøvere som plutselig faller om og dør, så jeg anser det som god planlegging å ha en gammel speider ved min side hele veien), så det ble ikke noe jogging mens Tor var i Tromsø. I dag tok vi det imidlertid fatt igjen, denne gangen i intervaller. Det var egentlig ikke så ille, men jeg tror det ville vært enda litt mindre ille hvis jeg ikke hadde begynt bråkjekt og pådratt meg oppmerksomheten til astmaen min. Det siste minuttet av de siste fem prøvde jeg å løpe fra Tor i en oppoverbakke. Og så lurte jeg litt på om jeg faktisk holdt på å få et hjerteinnfarkt. Men jeg er fortsatt i live. Enn så lenge. Ingen personlighetsforandringer så langt.

Neste lørdag: Det begynner nok å bli tydelig for alle og enhver at disse "ukene" ikke samsvarer med vanlige uker. Tor har vært bortreist hele uken, så det har ikke blitt noe jogging. I dag jogget jeg 10 minutter sammenhengende to ganger. Det gikk overraskende bra, spesielt med tanke på at det er alt for varmt ute (og jeg har svarte joggeklær) og at vi hadde cocktailselskap (som innebar en del miksede drinker) i går. Jeg får vondt i lungene når jeg løper i motvind, men hadde det ellers greit. Neste gang skal jeg løpe 25 minutter sammenhengende. Det gleder jeg meg ikke spesielt til. Det er ingen tvil om at hovedproblemet mitt med jogging nå er at jeg må jogge litt lengre hver gang. Jeg tror ikke jeg hadde hatt noe problem med å fortsette på samme nivå innimellom. Selv om det fortsatt ville være veldig KJEDELIG å jogge.

Onsdag: Jeg ønsker meg nye lunger. I dag jogget vi 25 minutter sammenhengende i kaldt vær og motvind (vi jogget i ring, men vi presterte på en eller annen måte å ha motvind hele veien), og lungene mine likte det mildt sagt dårlig. Det er første gang jeg har måttet ta astmamedisin umiddelbart etter at jeg sluttet å jogge. Jeg fikk vondt i den ene skulderen fordi jeg de siste fem minuttene pustet med skuldrene istedet for magen (slik legen min advarte meg mot å gjøre da jeg var 8). Jeg trøster meg med at det er 25 ganger så lang sammenhengende løping som det jeg presterte den første gangen. Og at jeg skal løpe 25 minutter hele neste uke også. Tor sier det er meningsfullt og at vi da kan måle fremgang og denslags. Jeg er bare glad jeg slipper å løpe lengre på en stund.

Uke 7

Tirsdag: I dag løp jeg på meg et sting. Det var ikke fordi jeg løp så raskt (skjønt jeg tror vi holdt høyere fart enn forrige gang), men fordi jeg forsøkte meg på et eksperiment: Jeg lot musikken ligge og hørte på en podcast istedet. Problemet var valget av podcast. Jeg hørte på The News Quiz, som er en av de morsomste radio-programmene BBC har å skilte med, og det viser seg at å løpe og le ikke lar seg kombinere. Huff. Neste gang skal jeg prøve språkteigen eller noe lignende.

Søndag: I dag var vel den første gangen jeg har foreslått å løpe helt uten referanse til appen. Jeg var så full av nervøs energi for forsvaret av doktorgraden i morgen at jeg ikke klarte å konsentrere meg. For å bli kvitt litt av den dro vi derfor ut på joggetur i the Meadows. Det var i grunnen ganske fint (til tross for løse hunder). Jeg hørte på The News Quiz denne gangen også, og også denne gangen fikk jeg sting. Jeg aner en sammenheng. Men det gikk over. Og jeg er litt roligere nå. Tor mener jeg kommer til å bli en slik high-powered business woman som jogger av seg stresset på jobb.

Neste søndag: Etter at Vivaen var overstått ble jeg så avslappet at Tor ikke fikk meg med ut å jogge før i dag. Jeg har ennå ikke lært leksen, hørte på News Quiz og fikk sting. Tre ganger = et mønster, har jeg hørt. Jeg skal høre på Språkteigen neste gang. Jeg føler ikke at jeg blir i bedre form lenger, men det har kanskje en eller annen slags virkning. Jeg holdt på å løpe inn i en flokk måseunger som hadde gjemt seg i en sving for best å kunne overraske tilfeldig forbipasserende. Det er bra Tor følger med og fikk reddet meg unna. Neste "uke" skal jeg løpe 28 minutter.

Uke 8

Fredag: Noe mer enn en uke senere (vi dro til Amerika, hvor det er varmt og bare tullinger som Tor jogger; jeg tror kanskje det er bevis på at jeg, i motsetning til Charlie Brooker, ikke er bitt av basillen) er jeg tilbake, og har jogget 28 minutter i strekk (hvis man ikke teller de to gangene jeg måtte knytte skolissene). Det var smertefullt, og for første gang svetter jeg faktisk (ikke fordi det er varmt ute). Jeg droppet The News Quiz til fordel for Språkteigen og lo derfor noe mindre. Men jeg fikk likevel sting. Akk o ve.

Interlude (søndag): Jeg har drevet og gratulert meg selv, gjennom hele dette eksperimentet, fordi jeg ikke har blitt stiv og støl av det. Jeg har våknet dagen etter hver løpetur og uten problemer kommet ut av senga. Intill nå. I går kjente jeg det i bena, og i dag våknet jeg helt ødelagt. Jeg tror faktisk det er fordi vi på fredag ikke varmet ned, slik den hyggelige damen alltid insisterer på at vi skal gjøre. Vi glemte det ganske enkelt, og gikk istedet strake veien hjem. Selv om jeg gjennom årets Tour de France har lært at nedvarming er kjempeviktig (fordi det får melkesyre osv ut av systemet) må jeg tilstå at jeg er veldig overrasket over hvor stor effekten er.

Interlude (tirsdag): I dag tok jeg et prøveløp, og det viser seg at jeg er kjempesprek. Min mor ytret et ønske om å begynne å jogge med det programmet jeg har brukt, så jeg ble med på første joggetur: åtte enkeltturer på ett minutt, adskilt av 1 1/2 minutt gåing. Det må sies at min mor løp og gikk hakket raskere enn jeg gjorde den første gangen, og hun så også uforskammet lite sliten ut etterpå. Men! Jeg var ikke andpusten en gang! Jeg jogget lett ved siden av og koste meg egentlig. Nå lurer jeg på om jeg skjønner hva folk sier når de sier at de liker å jogge.

Neste fredag: I dag løp jeg sammen med Karoline i 28 minutter på Retiro. Jeg holdt på å dø, og Karoline lot ikke til å ha det så veldig vanskelig. Jeg trøster meg med at problemene mine kom stort sett fra at motvinden ga mine astmalunger store problemer. Motvind er noe herk. Jeg mistenker at det er fordi jeg ikke har vett til å regne det som tilsvarende en motbakke, men jeg har heller aldri greid å trekke pusten ordentlig i motvind.

Onsdag: Jeg mistenker at jeg hadde hatt mye større uttelling på treningen hvis jeg faktisk hadde tatt meg sammen og jogget tre ganger i uken, slik den hyggelige damen antyder at jeg burde. I dag fikk jeg litt panikk av motvind (etter å ha lidd meg gjennom den hele veien på fredag), og jeg tok det derfor kanskje litt vel rolig (men jeg tok det litt igjen de siste tre minuttene). Jeg føler forøvrig at jeg burde nevne et viktig aspekt ved vår jogging: Vi jogger aldri samme veien. Selv om vi stort sett holder oss på gangveiene i nabolaget, varierer vi alltid ruten. Det betyr at jeg slipper å vite at jeg har "to runder" igjen. Tvert imot. Vi jogger hit og dit og litt opp og ned og frem og tilbake. Alternativet orker jeg ikke å tenke på engang.

Uke 9

Tirsdag: I dag har jeg jogget 30 minutter sammenhengende. Jeg gruet meg disproporsjonalt til de ekstra to minuttene, men til slutt var det hele over lenge før jeg trodde det skulle være, med det resultat at jeg ikke var så sliten som jeg kunne vært. De siste ukene har den hyggelige damen nemlig sagt fra hvert femte minutt. Jeg har irritert meg litt over det, for det fratar meg jo illusjonen om at jeg har løpt lengre enn jeg faktisk har. Jeg var derfor ganske fornøyd da hun i dag annonserte at hun kun skulle si ifra hvert tiende minutt. I praksis var den mest irriterende 5-minuttersmerknaden fortsatt der: Hun sier ifra når vi er halvveis (og jeg er god nok i hodregning til å komme frem til at halvparten av 30 er 15, selv mens jeg jogger). Den eneste nyttige 5-minuttersmarkeringen (den siste) var imidlertid borte, med det resultat at jeg ikke økte farte mot slutten, slik jeg pleier å gjøre hvis jeg har energi til overs. Dette er egentlig problemet med det å jogge på tid.

Søndag: Det kjennes ut som om lungene mine blør. Jeg nekter å tro at det er et godt tegn. I dag løp vi 4,2 km på 30 minutter, noe som kanskje ikke høres så veldig imponerende ut, men som ifølge Tor er det raskeste vi har løpt så langt, og jeg må påpeke at det var i kupert terreng og motvind (utrolig nok) hele veien. Jeg hater motvind. Akkurat som forrige gang trodde jeg jeg hadde mer tid igjen da damen sa jeg kunnes stoppe (og akkurat som at jeg løper til tiden er ute samme hvor sliten jeg er, stopper jeg når tiden er ute selv om jeg har energi til overs). Jeg har virkelig ikke begrep om hvor lenge ti minutter varer.

Lørdag: FERDIG! Nå har jeg pådratt meg et gnagsår som nekter å gå bort og som kommer tilbake med hevn i tankene hver gang jeg er ute og jogger, så det er egentlig greit at eksperimentet er over.

Har jeg blitt bitt av basillen, slik Charlie Brooker sa? Nei, det må jeg vel egentlig si at jeg ikke har blitt (noe man vel kan se fra det at jeg ikke faktisk har jogget tre ganger hver uke). Det ville aldri i verden falle meg inn å stå opp klokken seks for å jogge, og jeg begynner fortsatt hver eneste joggetur med "jeg hater å jogge". Jeg må tilstå at det føles ganske godt å ha fått så mye bedre kondis, og jeg kommer nok til å ta en joggetur i ny og ne (men jeg er veldig glad for at jeg fra nå av slipper å holde meg til et tidsskjema (jeg vil mye heller jogge i 25 minutter og så jogge litt hardere på slutten enn å på død og liv skulle holde på i 30).

Jeg var ganske spent på hva damen kom til å si på slutten. Vi lo godt da hun sa "see you next week". Neste uke skal vi nemlig trene aikido, ikke jogge.
Are, Tor, Karoline, Camilla T., Ragnhild likes this

Comments

Tor,  03.05.12 18:06

Jeg synes det er aldri så lite interessant at du ser på en jogge-app som en autoritet. Kanskje jeg skal lage en app som forteller folk hva de skal stemme?

Skjønt, når jeg tenker meg om er det vel det Fox News har drevet med i årevis, så idéen er ikke ny, selv om mediet er nytt.
Camilla,  03.05.12 18:20

Eller hva det nå heter, de testene man kan ta på alle nettavisene rundt stemmetider.

Jørgen,  03.05.12 18:30

Mitt råd er å droppe musikken. Men det er berre fordi eg hatar å ha musikk som eit fordømd bakteppe til alt en skal gjere heile tida. Spesielt når ein joggar kan det bli slitsamt og verke forstyrrande på rytmen ein held eller bør halde.
Matteus likes this

Er at det er fryktelig, fryktelig kjedelig. Og jeg har nok med å puste, så snakking er ikke aktuelt. Og da er det egentlig bare musikk som står igjen. Jeg liker faktisk rytmen til den musikken jeg har funnet. Den lurer meg til å holde et høyere tempo enn jeg nok ellers ville gjort.

Jeg har ikke så mye musikk på i bakgrunnen til vanlig. Det kan være derfor det ikke plager meg.

Anders,  03.05.12 20:33

Hjemme i bergen bruker jeg nå min fars ergometersykkel samtidig som jeg ser på mythbusters eller lignende. I stabekk brukte jeg en liten tråkkemaskin mens jeg så på tv. Det funker ganske bra, så lenge jeg er litt underholdt klarer jeg å lure min late natur og ignorere den kjipe treningen.

Jeg har i hverfall gått i fra null trening til 3-4 ganger i uken.
Tor, Jørgen likes this
Tor,  03.05.12 21:46

Jeg leste nylig en artikkel i Guardian som sammenlignet jogging og meditasjon. Jeg tror det er noe i det. Jeg foretrekker i allefall å jogge uten musikk. Jeg finner det avslappende å ta en liten time der man bare kan tenke på det man føler for og ikke forholde seg til noe som helst.
Are, Jørgen likes this

Jeg kommer bare på alt det jeg burde gjøre.
Camilla T. likes this

Are,  04.05.12 09:20

Jeg synes det er aldeles herlig å ta en løpetur. Ser frem til å ta ukentlige turer opp til Varden eller Skihytta. Kanskje intervaller en dag og bare rolig jogg i marka en annen dag. Vi gjør jo dette en gang i uka nå: https://plus.google.com/100158454524655006000/posts/jBwmkYuM9wm

Dette blir fast hygge når vi alle bor i Molde, veittu ;)
Tor, Jørgen likes this
Camilla,  04.05.12 09:38

Jeg får litt vondt i sjelen min bare av tanken.
Ragnhild,  04.05.12 11:32

Som tidligere fysioterapistudent synes jeg vi bør vektlegge de fysiologiske gevinstene jogging som oftest driver med seg, ikke bare under selve aktiviteten, men som en (unnskyld det irriterende begrepet) helseinvestering.
Are likes this

Camilla T.,  04.05.12 19:04

http://www.aftenposten.no/kultur/anmeldelser/Boken-som-burde-hatt-bruksanvisning-6820662.html#.T6QK01J9a3E
Camilla,  04.05.12 19:52

Så du sier at hvis jeg blir for entusiastisk med løpingen kommer jeg til å bli funnet død i New Mexico før jeg er 60?
Camilla T. likes this

Camilla T.,  04.05.12 21:39

Nja... Jeg får slå til med noe hyggeligere da.

http://sprek.aftenposten.no/sprek/Joggingen-gir-deg-bonusar-20137.html

Are,  05.05.12 11:24

Brooker-artikkelen du lenket til er jo knall :)

Matteus,  05.05.12 11:47

Brooker pleier å være knall.
Camilla likes this
Hanna Maja,  02.06.12 14:05

Takket være deg har jeg lasta ned en liknende app og begynt med jogging igjen.
Karoline,  07.08.12 21:13

"Jeg jogget lett ved siden av og koste meg egentlig. Nå lurer jeg på om jeg skjønner hva folk sier når de sier at de liker å jogge."

Tror ikke det bare blir mormor som skal til legen på fredag. Du er vill, Camilla!! Jeg er, altså.. Jeg vet ikke helt hva, men en blanding mellom utrolig imponert og jævlig imponert. Gosh.
Camilla, Are likes this
Are,  07.08.12 22:15

Det som er helt sikkert er at Camilla må bli med på intervalltrening til Varden neste gang hun tilfeldigvis er i byen på en torsdag!!
Tor likes this
Camilla,  08.08.12 15:47

Nei, nix, njet. Beklager, Are. Intervalltrening til Varden høres ikke noe gøy ut i det hele tatt. Da tror jeg heller jeg velger naturlig intervalltrening i lysløypa.

Karoline,  08.08.12 16:00

"Da tror jeg heller jeg velger naturlig intervalltrening i lysløypa. " i blir heilt satt ut i...
Tor,  23.08.12 21:49

Jeg testet intervalltrening i Estenstadmarka i går. Det viser seg at fire minutter er mye lengre enn man skulle tro.

Are,  23.08.12 22:08

Tor,  23.08.12 22:28

Jeg blir med neste gang jeg er hjemme. Hvis det blir før snøen kommer.
Are likes this

Karoline,  27.08.12 20:41

http://www.nrk.no/helse-forbruk-og-livsstil/1.8290114
Category
Technology
Tags
jogging
eksperiment
trening
apps
Views
3185
Last edited by
Camilla, 01.09.12 20:27