Jeg har fra tid til annen ledd av Camilla, fordi hun må forholde seg til et fenomenalt rigid system kjent som MLA når det gjelder føring av referanser i vitenskapelige tekster. Jeg kødder ikke, det finnes en bok som heter MLA Handbook for Writers of Research Papers, som gjennom flere hundre sider beskriver ikke bare hvordan man skal formatere et dokument for å få det til å se mest mulig fryktelig ut, men som også i detalj beskriver hva som skal stå i kursiv, hvilken rekkefølge ting skal stå i, ogsåvidere, ogsåvidere, når man for eksempel siterer et intervju som kun er tilgjengelig på nettet. Jeg har ikke boken foran meg, men jeg har sakset følgende fra en side som hevder å følge sjuende utgave av MLA Handbook.

List the interview by the name of the interviewee. If the interview has a title, place it in quotation marks. Cite the remainder of the entry as you would other exclusive Web content. Place the name of the Website in italics, give the publisher name (or sponsor), the publication date, the medium of publication (Web), and the date of access. Remember that if no publisher name is give, insert the abbreviation n.p.
owl.english.purdue.edu/owl/resource/747/09/

Jeg merker meg at adressen til intervjuet ikke er ansett som en vesentlig detalj. Nå er riktignok en nettadresse en ting som kan endre seg, men i de tilfellene adressen ikke har endret seg gjør de i alle fall jobben evig mye lettere for den som ønsker å sjekke opp en kilde.

Uansett, poenget er at jeg pleide å le av dette systemet, men det var før jeg hadde den glede å forberede en artikkel for publisering i Physical Review. Physical Review, eller Phys. Rev. blant venner, er en meget annerkjent serie tidsskrifter, og siden de er meget annerkjente kan de ta seg råd til å være meget firkantet. De er imidlertid også meget hjelpsomme, så de har laget en egen LaTeX-pakke (revtex) som stort sett tar seg av det meste av formateringen for deg, og, litt mindre hjelpsomt, de har laget et uoversiktlig dokument på rundt 30 sider som beskriver hvor skapet skal stå. En av de særeste tingene, nest etter at et al. skal stå i kursiv i teksten, men ikke i referanselisten, er at når man siterer artikler skal navnet på tidsskriftet oppgis i forkortet form.

Disse forkortelsene kan fort bli en smule kryptiske, og er tilsynelatende laget etter et helt tilfeldig system. For eksempel skal Proceedings of the Royal Society of London Series A-Mathematical and Physical Sciences forkortes til Proc. R. Soc. Lon. Ser.-A, mens den nært beslektede Proceedings of the Royal Society of London Series A-Mathematical Physical and Engineering Sciences skal forkortes til P. Roy. Soc. Lond. A Mat., og den nesten like nært beslektede Proceedings of the Royal Society of London Series A-containing papers of a mathematical and physical character skal forkortes til P. R. Soc. Lond. A-conta. Jeg ser forsåvidt argumentet for å bruke forkortede titler når navnene kan bli så lange, og så lenge man publiserer en liste over forkortelser som alle kan forholde seg til er systemet entydig, som tross alt er det viktigste, men slik jeg ser det har man i dag et system som ikke er enkelt lesbart hverken for mennesker eller maskiner. Det er i ferd med å endre seg, spesielt med innføringen av doi, som er i ferd med å bli mer vanlig brukt i referanselister, men inntil videre har vi det egentlig ikke så mye bedre enn de stakkarene som må forholde seg til MLA.

-Tor Nordam