Most recent comments
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 11 months, 2 weeks
Jogging og blogging
Are, 1 year, 11 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 1 year, 11 months
Reading in dark times
Are, 2 years
Moldejazz 2016
Camilla, 2 years, 4 months
Dørskilt
Karoline, 2 years, 5 months
Halifax
Tor, 2 years, 5 months
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 2 years, 6 months
Numerikk, takk
Tor, 2 years, 6 months
Topp tur
Camilla, 2 years, 8 months
50 book challenge
Camilla, 11 months, 2 weeks
Five years ago
Endelig \(\LaTeX\)-støtte
Tor
Controls
Register

NLS

I dag har jeg tilbrakt et par timer på National Library of Scotland, eller NLS som jeg pleier å kalle det. De virkelig kule folkene kalle det «The National», men jeg er ikke helt der føler jeg. Formålet var å se om jeg kunne få tak i et bilde av forsiden på en av de originale utgivelsene av Edwin Drood. Et par timer? tenker du kanskje, det høres jo ut som noe som burde være fort gjort. Men nånei, NLS er en meget seriøs institusjon, som tar tingene sine meget seriøst.

For å begynne med begynnelsen, selv om det ikke var der jeg begynte i dag, er det ikke bare-bare å skaffe seg et leserkort (det heter ikke lånekort, men Reader's Ticket, for man kan ikke låne bøker der, bare lese dem). Man må ha legitimasjon, to typer bevis på adresse (strømregning og kontoutskrift, for eksempel), og litt avhengig av hvem man treffer på i registreringen må man muligens også gjennom et utrivelig intervju der de spør hva du egentlig skal bruke biblioteket til, og du føler veldig sterkt at de helst skulle ønske du bare ville gå til det vanlige biblioteket over gaten og låne noe smussliteratur (som sikkert er det du leser) og slutte å plage dem så de kan gå tilbake til de viktige tingene de driver med.

Jeg skaffet meg leserkort for lenge siden, og jeg slapp heldigvis intervjuet, hvis ikke hadde jeg neppe fått ett. Jeg hadde jo ikke noen annen grunn til å sitte der enn at Camilla brukte mye tid der, og det er helt klart ikke en god grunn for disse menneskene. Når det er sagt har jeg faktisk benyttet meg av den utmerkede samlingen av fysikkbøker fra tid til annen, så noe fornuftig har jeg tross alt gjort der.

NLS har over 14 millioner bøker, kart, manuskripter og denslags, og det er ikke plass til alle disse i bygningen de har i sentrum, og selv de bøkene som oppbevares der får man ikke hente selv. Man bestiller dem via nettsidene, og så blir de levert ved neste leveringstidspunkt. Dette tar typisk 45 minutter for bøker som befinner seg i samme bygg, og litt over en time før bøker som er lagret et annet sted. Når man leser vanlige bøker sitter man i et stort rom som heter General Reading Room, og det er det jeg har pleid å gjøre. Inn dit har man ikke lov til å ta med ytterklær, vesker, ugjennomsiktige poser, mat, drikke eller penn, og på vei inn passerer man en bibliotekar som ikke åpner porten før han eller hun føler seg trygg på at du ikke har med deg illegale gjenstander.

Det første jeg gjorde da jeg kom inn var å be om tilgang til det trådløse nettet, så jeg kunne bruke laptopen min til å bestille bøker. De har et trådløst nett, men du har ikke tilgang uten videre. Alle som har et leserkort har også en konto, men de aktiverer bare tilgangen din for noen få timer av gangen, slik at du må spørre om tilgang hver gang du kommer dit, og hvis du sitter der hele dagen må du reaktivere tilgangen din en eller to ganger. Jeg vet ikke om det er noen spesiell grunn til at det er slik, utenom at de føler at man ikke bare kan dele ut goder som internettilgang uten at man må fylle ut et skjema i ny og ne.

Bøkene jeg skulle se på i dag er originalutgaver av Edwin Drood, fra 1870. Grensen for hva man kan konsultere i den vanlige lesesalen er 1851 eller nyere, men den ene boken jeg se var en del av en «Special Collection», så da måtte jeg inn i Rare Manuscripts Reading Room. Jeg har aldri vært inne der før, og det var en ganske kul opplevelse. Da jeg kom hadde boken min kommet opp fra lageret, men jeg måtte vente et par minutter på at noen skulle hente den for meg. I mellomtiden underholdt jeg meg med å lese reglene, som beskriver hvordan man skal behandel bøkene med andektighet. Man skal blant annet benytte bokstøtter som holder boken åpen på rundt 150 grader (altså ikke helt flat), for å holde boken åpen er det kun tillat å bruke spesielle bly-snorer som finnes der, for å følge en linje i teksten kan man kun bruke spesielle syrefrie papirark som finnes for formålet, ikke for eksempel fingeren eller en linjal, etc, etc. For virkelig sjeldne bøker er det naturligvis hansker som gjelder, men det slapp jeg.

Jeg fikk boken, som viste seg å være fire deler av Edwin Drood (opprinnelig publisert i seks deler) som hadde blitt bundet sammen i en bok på et senere tidspunkt, og jeg fant raskt tre sider jeg skulle ha scannet. Det viste seg imidlertid å ikke være så enkelt som jeg hadde sett for meg. For å få de scannet måtte boken sendes til fotografiavdelingen, og det ville ta to dager. Jeg spurte pent om jeg kunne knipse et bilde med mobilkameraet mitt mens boken lå på bokstøtten, noe som ikke ville utsette boken for noe som helst, men det var nok dessverre ikke tillatt, uvisst av hvilken grunn, og rommet var ganske lite, så jeg tror ikke jeg ville greid å ta bilde uten at bibliotekaren la merke til det.

Etter å ha bestilt tre kopier gikk jeg for å se på den andre boken jeg hadde bestilt, som viste seg å være de samme utgavene jeg nettopp hadde sett på, bare ikke innbundet, og i nokså dårlig forfatning. Jeg fikk dem levert i en liten bunke, holdt sammen av et bånd som var knyttet rundt dem. Meget stilig. Av en eller annen grunn var disse originalutgavene ikke en del av en spesialsamling, så dermed kunne jeg scanne dem selv, noe som viste seg å være temmelig lettvint med spesialscanneautomaten de har der. Det eneste jeg har å utsette var at den hadde litt få valg. Den hadde faktisk bare ett, lagre eller ikke lagre. Jeg kunne for eksempel godt ha tenkt meg mulighet til å justere ting som beskjæring, og det hadde også vært gjevt å kunne sende filene på epost så jeg hadde sluppet å løpe ut og kjøpe en minnepinne til blodpris.

The Mystery of Edwin Drood

Så, det var altså den middels spennende historien om hvordan jeg fikk scannet dokumenter fra 1870. Det føltes på en måte mer som ekte forskning enn det jeg driver med.

-Tor Nordam
Camilla, Are likes this

Comments

Camilla,  26.03.12 17:40

De virkelig kule folkene kaller det NLS.
Du er forøvrig helten min, &c.
Tor,  26.03.12 17:45

Slik som han foreleseren som var på den festen hos hun italienske i august.

Ah.

Camilla,  26.03.12 17:45

I seeeeeeeee.

Anders K.,  28.03.12 16:50

Intervju for å få lånekort høres helt latterlig gammeldags ut. På spesialsamlingene til Universitetsbiblioteket kan man fremdeles risikere å komme ut for gamle, snobbete bibliotekarer som prøver seg på å sjekke om du skal bruke informasjonen til noe "ordentlig", med en vag forhåpning om å få si nei. (Dette var faktisk vanlig for 30 år siden.) Men da anbefaler jeg å fortelle dem at det har de ingen verdens ting med. Jeg vet riktignok ikke om dette fungerer i Skottland.

Det norske Nasjonalbiblioteket har også en bok-scanner, og grunnen til at skottenes scanner ikke kan maile er kanskje den samme som i Norge: Det er et anti-smutthull i copyright-loven, som er fra åttitallet og slettes ikke tilpasset "den digitale tidsalder". Argumentet var dengang at man ikke kunne la folk scanne hva som helst og legge det ut gratis på internett. Og resultatet er at "utstyr for maskinlesbar eksemplarfremstilling" (altså scannere) som institusjonen stiller til rådighet, ikke kan være koblet til nettet.

I dag er denne loven selvsagt helt i bakleksa av flere grunner: Man tillater fotografering med smartphones som likevel er på nett, og publikum må uansett sette minnepinnen i en PC (som garantert har nett) når de kommer hjem. Denne gamle loven forsinker altså publikums adgang til egne, lovlige kopier i langt større grad enn den hindrer piratkopiering. Men inntil loven oppdateres, må statlige institusjoner plent forholde seg til at slik er det. Derfor har verken bokscannerne eller mikrofilm-scannerne internettilgang.

Beskjæring, oppløsning og slikt tror jeg scanner-produsentene har kuttet ut av hensyn til minste felles multiplum. Dessverre. Men er det et digitalt vannmerke jeg skimter på tittelsiden? At de synes det er moralsk forsvarlig, har jeg ingen logisk forklaring på.
Camilla likes this
Tor,  28.03.12 18:45

Det stemmer. «And it adds a watermark, since it's for research, not reproduction» var forklaringen jeg fikk.

Anders K.,  28.03.12 19:15

Så de skal også bestemme hva du bruker scansene dine til, selv om materialet er løst fra opphavsretten for over 80 år siden? Jeg må si at dette høres ut som et litt over grensa selvhøytidelig bibliotek.

Forresten, var det en flatbed-scanner eller en sånn stråle-scanner?
Jørgen likes this
Tor,  29.03.12 00:06

Det var en diger scanner, med et eget bord til å legge boken på, og en lampe og et kamera montert over bordet. Bordet var to-delt, der delene kan bevege seg opp og ned separat, slik at begge deler av boken får god støtte.