I går gikk jeg på «The Walker Memorial Lecture», et foredrag til minne om en kjemiker ved navn Walker som gjorde en innsats for å bygge opp kjemi-instituttet i Edinburgh på begynnelsen av forrige århundre. Årets foredragsholder var Peter Atkins, en tidligere kjemiprofessor ved Oxford, og en «outspoken atheist». Jeg må bare innrømme at jeg ikke alltid er så imponert over disse militante ateist-typene, selv om jeg åpenbart er enig i det meste de sier, men jeg gikk likevel, da det stod i eposten at de håpte på en livlig debatt. De lokket dessuten med vin etter foredraget, skjønt akkurat det fikk jeg aldri benyttet meg av da jeg hadde andre planer for resten av ettermiddagen.

Foredraget handlet om hvorvidt det finnes grenser for hva vitenskapen kan si noe om, noe foredragsholderen argumenterte for at det ikke gjør. De to viktigste eksemplene han ga var om vitenskapen kan si noe om hva som skjedde før universets opprinnelse, og om hva bevissthet egentlig er. Dessverre var han langt mer opptatt av å bruke blomstrete språk enn å belyse nye sider av disse interessante spørsmålene, så foredraget var egentlig både langdrygt og kjedelig.

Auditoriet var stappfullt, men jeg vil tro de fleste gikk dit fordi de forventet å høre noe de ville like, ikke for å krangle med fyren, så debatten tok heller aldri helt av. Det var imidlertid en dame (som vi tror var prest, hun hadde i alle fall svart skjorte og prestekrage) som utfordret ham litt. Hun sa noe slikt som at hun synes det var et helt rimelig syn å anta at det finnes ting vi aldri kan forstå, som jeg egentlig er enig i. Atkins sa at det var et meget pessimistisk syn, som jeg også er enig i, mens damen lot til å mene at man kunne glede seg over at det fantes mysterier man ikke kunne forstå. Alt i alt var det en meget høflig utveksling, imponerende høflig med tanke på at Atkins i praksis sa at han synes det var «evil» å oppdra unge mennesker til å kaste bort livet sitt med å tro på religion.

Jeg greier egentlig ikke helt å bestemme meg for hva jeg synes om slike mennesker. De har naturligvis helt rett i at hvis folk trodde litt mer på høflighet og vitenskap, og litt mindre på gamle bøker, ville verden være et bedre sted på mange måter, men jeg er ikke sikker på at man oppnår så mye med å gå rundt og være frekk. Det finnes naturligvis plenty religiøse mennesker som sier mye frekt og/eller drøyt, men som vitenskapsperson synes jeg man kan begrense seg til å si ting som «Ja, men, se her, å si at Gud skapte universet gir ikke faktisk en bedre forklaring på hvor alt kommer fra, det bare flytter usikkerheten ett hakk lenge bort», og la være å legge til at ens personlige oppfatning er at religion er litt teit.

-Tor Nordam