Sommeren skal av en eller annen grunn være en dårlig periode for tv-serier. Alle de store seriene tar pause på denne tiden av året, sannsynligvis fordi det da er fint vær i London (og i Amerika, hvor de andre tv-seriene kommer fra), og man derfor antar at folk helst vil være ute.
Her i Skottland, og vel også i Norge, hvor innevær-prosenten er omtrent like stor om sommeren som om vinteren, er imidlertid denne "regelen" bare til irritasjon. Og det er da en serie som
Sherlock (selv om "serie" kanskje er en vel generøs beskrivelse på tre episoder) er så velkommen. Jeg vet ikke hva som skjedde, om en eller annen tulling på BBC trodde at dette var noe dårlig som burde gjemmes bort midt på sommeren; om det er et bevisst forsøk på å endre denne idéen om sommeren som dødtid; om Stephen Moffat (som jo er skotsk) informerte London-folket at dette med sommer bare er løgn og fanteri; eller om det er fotball-VM og Tour de France og denslags som har tatt opp alle tv-timene tidligere på året, og det bare var august som sto igjen.
Uansett hvordan det henger sammen dukket altså denne tre-episoders serien opp ut av det blå (vel, ikke helt) for tre uker siden. Jeg var meget skeptisk.
Meget skeptisk. Beskrivelsen,
Sherlock Holmes and Dr Watson's adventures in 21st Century London. A thrilling, funny, fast-paced contemporary remake of the Arthur Conan Doyle classic.fikk meg til å ane det verste. Jeg har jo
tidligere forsøkt å forklare hvor sterke følelser jeg har for Sherlock Holmes, og jeg har jo også lenge hatt vanskeligheter med å akseptere adaptasjoner av bøker jeg bryr meg om. I dette tilfelle er det enda verre, for jeg klarer ikke å se for meg noen andre enn Jeremy Brett som en god Holmes. Hele idéen med moderne remakes kan gå så til de grader i grøfta at jeg egentlig hadde tenkt å skalke alle luker og late som om dette fenomenet ikke eksisterte.
Men.
Så var det det at jeg har tiltro til Stephen Moffat. Og
Martin Freeman har alltid appellert til meg. Og det gjør egentlig
Mark Gatiss også (selv om jeg aldri kan tilgi ham en viss dalek-episode, men det snakker vi ikke om akkurat nå). Og
Benedict Cumberbatch (som jeg riktignok aldri har sett i noe annet enn ubehagelige roller) har et virkelig helt fantastisk navn. Og så begynte folk å si at det var bra allerede halvveis ute i første episode. Og så er jeg svak og har
iPlayer, og resten er historie.
Det første som slo meg var at Martin Freeman, som jeg alltid har tenkt på som en moromann, er en overraskende god skuespiller. Dr Watson er selvsagt også her Afghanistan-veteran, sendt hjem med skade. Ekte Holmesians vil sette pris på hvordan de har forent de i bøkene tilsynelatende motstridende rapportene om skader han har pådratt seg (på et tidspunkt er det i skulderen, på et annet i foten). Det er en god del av denslags i denne adaptasjonen. Kanskje det er derfor jeg liker den så godt.
Kanskje er det det at den tar det med adaptasjon langt nok. Det er Sherlock Holmes og Dr Watson, det er satt i London, det er inkompetent politi, smarte kriminelle, Mycroft, Moriarty, Mrs Hudson... Men det er samtidig annerledes nok til at jeg slipper å sitte og irritere meg over detaljer. Watson skriver, men han skriver en
en blog (de henger sammen med episodene, så om man er av typen som liker å prøve å finne ut hva som foregår burde man kanskje vente med å lese alt etter 28. januar). Det gjør forsåvidt også
Holmes (eller "Sherlock" som alle kaller ham i denne oppdaterte og moderne varianten). Holmes' deduksjonsprosesser (for ikke å snakke om tekst-meldinger) dukker forøvrig også opp på skjermen i form av hvit tekst.
Jeg vet. Når jeg sier det på den måten høres det fryktelig ut. Men det fungerer virkelig veldig bra. Delvis fordi Benedict Cumberbatch er så fantastisk, fantastisk karismatisk og Holmes-aktig. Og de har virkelig tatt konsekvensen av det noe a-sosiale ved Holmes-karakteren. Jeg vet ikke hvor mange som har beskrevet ham som en kald kalkuleringsmaskin (det er vel opprinnelig Watsons ord), som ufølende osv. osv., og i denne serien, i tråd med tidens tendenser for å patologisere alt, anklages han for å være en psykopat, sinnsyk og dennslags, og han beskriver seg selv som en "high-functioning sociopath", selv om man har bevart de små øyeblikkene av følelser som jeg setter så stor pris på i bøkene (nettopp fordi de er så sjeldne).
De har også gitt Watson selvrespekten tilbake. Jeg har lenge gått og irritert meg over at folk tar Watson som synonym med dumhet. Watson er en smart, oppegående, meget kompetent mann. Han er lege, han har vært i krig, han kan mye om verden. Han er ikke Holmes, men det er det ingen andre enn Holmes som kan være (utenom Mycroft, selvsagt), og det betyr på ingen måte at han er dum eller klovneaktig. Jeg var litt bekymret for det da jeg så at Martin Freeman skulle spille Watson. Jeg var redd de hadde ansatt en komiker fordi han skulle være komisk. Jeg skulle hatt mer tro.
Det er samspillet (ikke nødvendigvis plottene) som gjør serien verdt å se. Det er selvsagt også morsomt å sitte og finne ut hvilken historie de baserer seg på (det er på ingen måte gitt at om man har lest bøkene vil man vite hvem morderen er eller hvorfor han gjør ting), og jeg må si jeg er en stor tilhenger av mange av variasjonene de har gjort i oppdateringen, men det er fortsatt samspillet, mellom Freeman og Cumberbatch først og fremst, som gjør at jeg nå sier "gå og se". Serien er ikke perfekt. Jeg regner med at man vil finne noe å irritere seg over (jeg har én ting som jeg ikke vil nevne her fordi det vil avsløre ting og tang), men det vil ikke overskygge kvaliteten på serien som helhet. 3 episoder er alt for lite.
Comments