For en måneds tid siden ble det arrangert en lokal konferanse ved navn Hitech-Lotech på Gløshaugen. Den handler om fancy teknologi i utdanningen, og da fortrinnsvis fornuftig bruk av fancy teknologi, i motsetning til tullete bruk av fancy teknologi, som jeg har inntrykk av er minst like vanlig. Jeg hadde sett frem til denne konferansen en stund, men jeg ble dessverre forhindret fra å delta fordi jeg var opptatt med å toge opp igjennom Europa på det tidspunktet. Men, ikke noe stress, som man sier. Som seg hør og bør for en konferanse av dette slaget ble naturligvis alle foredragene filmet og streamet direkte på nettsidene, og i ettertid kan man gå inn og se det man måtte ønske. Og det jeg hadde mest lyst til å se var et foredrag med tittelen «Studentresponssystem for neste generasjons håndholdte mobile enheter», av Kjetil L. Nielsen. (Du kan se foredraget her. Krever Silverlight, tror jeg.)

Et studentresponssystem er essensielt det samme som mementometerknappen til Tande P, eller «Spør publikum» fra Vil du bli millionær. Foreleseren stiller et spørsmål med alternativer, studentene stemmer på det de tror er det riktige svaret, og deretter går foreleseren gjennom problemet, og forklarer hva som er riktig, og hvorfor. Eller ikke, hvis et overlegent flertall svarte riktig.

Idéen er slett ikke ny. Det er jo rett og slett en variant av den mer vanlige teknikken med å stille klassen et spørsmål, og så se om noen tør å svare, for deretter å forklare hva som er riktig. Forskjellen er at hvis man forventer at en enkelt student skal svare er det nesten aldri noen som tør å si noe, mens hvis man svarer ved anonym avstemning vil alle, eller nesten alle, svare, og studentene blir dermed mer involverte. Jeg har aldri vært borti noe slikt selv, men jeg vet at i Edinburgh har de brukt dette lenge. I utgangspunktet ble det gjort meget enkelt. Man delte ut et kompendium til faget, og de fleste studentene pleide å ha dette med seg på forelesning. Dette kompendiet hadde rød forside og grønn bakside, og innholdet var naturligvis hvite ark. Ved å fargekode alternativene med rød, grønn og hvit kunne man dermed ganske lettvint ta en kjapp avstemning ved at studentene holdt opp et ark med den fargen de ønsket å stemme på.

Neste skritt var at man kjøpte inn dedikerte dingser kalt «klikkere». Det er en liten sak med en sender, og fire eller fem knapper med forskjellige farger. Disse har trådløs forbindelse til en mottaker i auditoriet, og videre til en mojo som gjør at man lettvint kan vise resultatet av avstemningen. Det er sikkert flere måter å gjennomføre dette på, men slik opplegget er i Edinburgh har i alle fall hver student en egen klikker som de beholder gjennom hele semesteret. Dermed kan man føre statistikk over hva studenten har stemt, og dette kan studentene se når de logger inn på kurs-hjemmesidene. I tillegg kan man gjøre slike trivselstiltak som å dele ut en premie til den studenten som har svart mest rett gjennom semesteret.

Studentresponssystemet det snakkes om i foredraget jeg linket til over, er en annen variant av systemet med klikkere. Forskjellen er at for å stemme går man inn på en hjemmeside, og dermed kan systemet brukes fra en hvilkensomhelst dings som har en nettleser, for eksempel en mobiltelefon eller en laptop. I forsøkene de har gjort med dette systemet har de delt ut en iPod Touch til hver student (Jeg vet ikke om de deler dem ut før hver forelesning, eller på semester-basis. Jeg tviler på at studentene får dem til odel & eie), men allerede i dag er det ganske vanlig at studenter på disse forelesningene spør om de ikke kan bruke sin egen telefon. Og det kan de naturligvis, det er jo det som er hele poenget. Tanken er at etterhvert som smarte mobiltelefoner blir allemannseie skal man kunne gjennomføre slike avstemninger i forelesningene uten å komplisere det hele med en ekstra dings.

Noen husker kanskje at jeg i fjor linket til et prosjekt ved Abilene Christian University, som essensielt gikk ut på at de delte ut en iPhone eller en iPod Touch til hver student (til odel & eie), og så tok disse dingsene aktivt i bruk i utdanningen. En av tingene de blir brukt til er nettopp å virke som klikkere, ved hjelp av en App. Ulempen med en iPhone-app er naturligvis at den er platform-spesifikk, og dermed ikke egentlig noe man kan bruke uten at man deler ut iPhoner til alle studentene sine. Dette problemet unngår man ved å gjøre avstemningen via en hjemmeside som kan åpnes i en hvilken som helst nettleser.

På slutten av foredraget sitt sa Kjetil, som forøvrig er stipendiat på HiST, og som jeg tok noen fag sammen med da vi var bachelor-studenter, at han var på utkikk etter nye personer til å være med å teste ut systemet. Og jeg synes naturligvis det hørtes funky ut, så jeg tok kontakt. Nå skal ikke jeg forelese igjen før i januar, så det er ennå en stund til alt trenger å være avklart, og jeg vet ikke engang om jeg kommer til å bli med på uttestingen. Jeg bestemte meg likevel, siden jeg har vært i Edinburgh de siste dagene, for å ta en prat med Simon Bates, en supertrivelig professor jeg traff på i høst. Han er medlem av The e-learning development team ved School of Physics på UoE, og han driver også med Physics Education Research, altså forskning på hva som funker når man underviser fysikk.

Vi hadde en hyggelig prat over en kopp kaffe i går, og han ga meg en del råd og vink om hvordan man mest effektivt kan benytte avstemninger i forelesningene, noe han har drevet med i årevis som foreleser i Physics 1A, det første fysikkurset som møter studentene i Edinburgh. Han nevnte også noe annet kult, en tjeneste som heter Poll Everywhere. Idéen her er at man oppretter en poll på hjemmesiden til disse folkene, og så stemmer publikum via sms, og det er faktisk helt alvorlig kult hvor lettvint det er. Bare trykk på Create Your First Poll, så ser du. Stemmen din dukker opp på hjemmesiden i løpet av få sekunder etter at du sendte meldingen.

Fordelen med dette opplegget fremfor å avgi stemme i en nettleser er at man kan anta at alle studenter har mulighet til å sende sms, mens ikke alle studenter har nettleser på mobilen ennå. Det å sende en sms er dessuten velkjent teknologi, så det krever ikke noen ytterligere forklaring. Ulempen er naturligvis at det koster penger. Det hadde ikke egentlig trengt å koste mye penger, men dessverre har ikke disse folkene et norsk nummer man kan sende meldinger til. Velger man at man holder til i Europa er et britisk nummer det eneste alternativet, og dermed vil det fort koste et par kroner pr. melding. Jeg har imidlertid hørt at det skal være nokså lettvint, og ikke spesielt dyrt, å sette opp en sms-tjeneste selv. Man må naturligvis kode litt for å håndtere avstemninger, men det kunne kanskje vært noe å ta en kikk på.

-Tor Nordam