Most recent comments
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 10 months, 3 weeks
Jogging og blogging
Are, 1 year, 10 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 1 year, 10 months
Reading in dark times
Are, 2 years
Moldejazz 2016
Camilla, 2 years, 3 months
Dørskilt
Karoline, 2 years, 4 months
Halifax
Tor, 2 years, 5 months
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 2 years, 5 months
Numerikk, takk
Tor, 2 years, 5 months
Topp tur
Camilla, 2 years, 7 months
50 book challenge
Camilla, 10 months, 3 weeks
Controls
Register

Hvorfor valget i Storbritannia er spennende

Storbritannia har jo som kjent et "first past the post" system. Det betyr at hver enkelt valgkrets stemmer én person inn i parlamentet. Dette skiller seg dramatisk fra Norge, hvor hver valgkrets stemmer inn flere folk, som får plass omtrentlig etter prosentandel av stemmer, og hvor man i tillegg har utjevningsmandater på nasjonal basis. I Norge vil man altså (litt forenklet) få 30 % av plassene på Stortinget hvis man får 30% av stemmene. I Storbritannia kan man teoretisk sett få 49% av stemmene og ingen plasser i Parliament.

Det er derfor tradisjonelt veldig få som stemmer på noen andre enn de to store, Labour og Conservative. Unntaket er regionale partier som SNP eller Plaid Cymru, for geografisk konsentrasjon av velgerne slår ut positivt. LibDems, derimot, har hatt det veldig vanskelig under dette systemet, og det er det som gjør årets valg så spennende. LibDems har nemlig lenge hatt på programmet at de vil endre valgsystemet til noe a la det vi har i Norge. Og nå ser det kanskje ut til at de kan få nok stemmer til å få nok av sine folk inn i Parliament til å endre maktbalansen. Den store faren er selvsagt at de ender med å ta stemmer bort fra Labour og derfor sørger for at Conservatives vinner, og det har sannsynligvis bidratt til at partiet har fått mindre stemmer enn de ellers ville fått tidligere -- man husker fortsatt Thatcher i Storbritannia -- men fordi meningsmålingene viser at LibDems faktisk har omtrent like stor oppslutning som Labour er det plutselig et mulig alternativ heller enn en bortkastet stemme i mange flere valgkretser.

Jeg har alltid vært litt fascinert av det britiske systemet, mest fordi jeg ikke kan fatte og begripe hvorfor de har det. Når jeg har spurt briter sier de gjerne det er fordi det holder de mer ekstreme partiene på ytterfløyen ute, eller at det skaper stabilitet. Og det er vel sant at den britiske modellen nok ville holdt FrP ute av Stortinget, men det ville også holdt ute av regjering alle partier jeg noen gang kunne tenkt meg å stemme på. Og det er ikke engang sikkert at jeg kunne stemt på de partiene jeg ville i protest: du kan bare stemme på partier som stiller en kandidat i din valgkrets.

I tillegg kommer det, som er rimelig tydelig i denne hendige grafikken fra The Guardian, at veldig mange valgkretser regnes som "sikre" eller "faste", altså at de har en klar majoritet i én retning, noe som fører til at det egentlig ikke er noe poeng i å stemme for velgere som ikke følger denne trenden. Dette gjelder omtrent 500 av 650 plasser.

Valget står derfor som regel mellom pest og kolera (også kjent som Labour og Conservative). Ingen av dem inspirerer noe særlig entusiasme: enten stemmer man på Conservative fordi man virkelig ikke kan fordra Gordon Brown og mener at Labour virkelig har tatt seg litt for godt til rette i maktens korridorer, mens man om og om igjen gjentar mantraet "Cameron er ikke Thatcher, Cameron er ikke Thatcher" og håper at det er sant; eller så holder man seg for nesen og stemmer Labour ennå en gang fordi man husker Thatcher meget godt og ikke vil ha den gjengen tilbake, takk.

Og så gjorde en eller annen det genitrekket å la Gordon Brown si ja takk til en partilederdebatt. Det har ikke vært noen tradisjon for dette tidligere, angivelig fordi den som var i posisjon alldri ville delta. Men en eller annen rådgiver kom vel frem til at Gordons popularitet bare kunne gå én vei fra der han sto. Jeg vet ikke helt om den rådgiveren fortsatt har jobb.

Nick Clegg gjorde det i alle fall bra i den første debatten, og det var tallene etter debatten som altså gjorde dette til det mest spennende valget i Storbritannia så lenge jeg kan huske, i alle fall (97 var veldig fint, men ikke så usikkert, og jeg var mye yngre og skjønte ikke helt hva som sto på spill): Det at Nick Clegg, som er leder av et parti som har 63 plasser i Parliament (til sammenligning har Labour 340 eller noe) plutselig var i tet prosentvis gjorde det til en reell mulighet å stemme LibDems, og det betydde også at Conservatives ikke ville surfe inn så lett som de hadde innbilt seg (folk liker virkelig ikke Gordon Brown).

Det er høyst usannsynlig at LibDems vil få flest representanter (selv om de mot formodning får flest stemmer), men hvis begge de to andre partiene blir vesentlig svekket, og LibDems blir større enn de har vært hittil, vil de ha muligheten til å påvirke i stor grad, noe som gjør en endring i det britiske valgsystemet til en reell mulighet for første gang på ... for første gang siden alltid, omtrent.

Det er ikke i Labours eller Conservatives' interesse å endre systemet til en norsk variant, for om de gjør det vil de miste hegemoniet og dermed en hel rekke representanter. Partier som LibDems (men selvsagt også UKIP og BNP og kanskje også (man kan håpe) Monster Raving Loony Party) vil tjene massivt på det, ikke bare fordi flere nok vil stemme på dem fordi det ikke lenger innebærer å kaste bort stemmen, men også fordi de vil få representanter i overensstemmelse med de stemmene de faktisk får.

Spennende, spennende.

Comments

Tor,  02.05.10 23:21

Jeg leste at Conservatives sier at de vil beholde dagens valgsystem fordi det gir en nærmere forbindelse mellom folket og makten når man har én MP fra hver krets. Da har alle sin egen MP, som regelmessig besøker sin valgkrets, og så kan man snakke med denne hvis man brenner for noe. På samme måte som at man i USA kan ringe sin Congressperson hvis man er redd for at fysikere skal ødelegge verden med et sort hull.

Camilla,  02.05.10 23:22

Ja, jeg er sikker på at det er grunnen til at Conservatives vil holde på dette systemet.

Vi har jo også muligheten til å kontakte de vi stemmer på, Mørebenken på Stortinget er tilgjengelige og vi kan i tillegg kontakte dem vi FAKTISK stemte på som regel (altså folk fra partiet vi stemte på som i tillegg er fra vårt område -- folk som faktisk kan miste stemmer hvis de ikke gjør som vi sier.

Tim,  03.05.10 13:09

New Zealands system løser dette problemet. Man stemmer begge for et parti og for en MP, som kan være av et annet parti hvis du vil det (eller hvis ingen MP av ditt parti kjemper der du bor). Partistemmet beslutter prosentdelen av plassene hvert parti skal ha, og de som ikke har vunnet nok kretsplasser får det nødvendige nummeret ekstraplasser.

Dessverre er "The Kiwifruit Party" ikke et ekte parti.

Camilla,  03.05.10 18:41

Jeg likte veldig godt at det finnes et "Surprise Party".

Camilla,  03.05.10 20:47

Det new zealandske systemet høres ut som det Norge bruker (eller brukte?) i kommunevalg, altså på lokalt plan.