Som nevnt i forrige artikkel endte Camilla og jeg med å tilbringe 7 timer i Milano. I utgangspunktet så det ut til å bli en bra dag. Toget fra Roma var et raskt og behagelig direktetog, og da vi gikk av på stasjonen i Milano så det ganske fint ut der. Høyt under taket, lyst og noenlunde rent til jernbanestasjon å være. Vi innså imidlertid rask at dette stedet ikke er bygget for mennesker, men for å se bra ut som bakgrunn for marsjerende tropper med dramatiske uniformer.

Selve stasjonsbygningen er et gedigent monument til en snuskete ideologi. Den er sikkert 40 meter høy, av hvit marmor, med gedigne søyler og statuer av sinte hester på taket. Inngangene er så massivt overdimensjonerte at det er helt latterlig, med brede trapper og søyeleganger og sikkert 20 meter under taket. Sikkert utmerket som et sted å ta bilder til propagandamateriale, men som reisende er det andre ting man tenker på. For eksempel at det hadde vært fint med en benk. Eller, nå er jeg egentlig litt frekk. Det var en benk der, jeg så faktisk to, men de var begge opptatt.

Nå har man riktignok modernisert stasjonen noe siden den ble bygget (formodentlig på 30-tallet), blant annet ved at man har satt inn en bråte med rullefortau, som har den fantastiske egenskapen at hver gang de tar deg opp eller ned en etasje tar de deg samtidig til feil ende av stasjonen. Uansett hvor du skal. Det føles litt som å være en sjakkbrikke med en eller annen interessant restriksjon på hvordan man kan bevege seg. De har også installert en turistinformasjonsbod med en høflig dame som snakker engelsk, men av en eller annen grunn har de plassert alt man måtte være interessert i å finne, som for eksempel bagasjeoppbevaring eller minibank, så mange etasjer unna informasjonen at det er umulig for henne å gi deg presis informasjon.

Til slutt greide vi likevel å finne både bagsjeoppbevaring og toalett, og vi bega oss deretter ut på oppdagelsesferd. Vi gikk rett ut fra stasjonen, rett over en eller annen piazza, og rett inn på den første kaféen vi traff på. Det viste seg å ikke være den beste idéen vi hadde hatt så langt. Da Camilla prøvde å bestille pistasj-is så kelneren på henne som om han aldri hadde hørt om «pistacchio», eller eventuelt som om han hadde hørt om det, men som om det var noe han aldri ville nedlate seg til å servere. Det er litt vankskelig å si. Da vi kom så langt som til å betale, som så ut til å skulle skje umiddelbart etter at han hadde kommet med kaffen til oss, så han på bankkortet mitt og begynte å rope om at de ikke hadde en bancomat (som later til å være navnet på både minibank og betalingsterminal), og at jeg dessuten bare kunne betale med kort hvis det var over 20 euro.

Jeg prøvde å spørre om han visste hvor det fantes en minibank, men han bare gjentok at de ikke hadde en bancomat, og at jeg dessuten bare kunne betale med kort hvis det var over 20 euro. Så prøvde jeg å henvende meg til en dame som så litt yngre ut, i håp om at hun snakket engelsk, men mannen kom meg i forkjøpet, og fikk henne også til å rope at de ikke hadde en bancomat, og at jeg dessuten bare kunne betale med kort hvis det var over 20 euro. Til slutt fant jeg imidlertid en fyr som mente at det skulle være en minibank på utsiden av stasjonen.

Jeg så ingenting på utsiden av stasjonen, så jeg gikk inn, opp tre etasjer, og spurte i turistinformasjonen, der jeg fikk vite at den eneste minibanken på hele stasjonen, og her snakker vi om en stasjon med 24 platformer, befant seg på metrostasjonen, fire etasjer under. Jeg løp ned dit, og fant en liten kiosk et håndskrevet skilt indikerte at det skulle finnes en ATM inne på kiosken. Jeg kikket inn, og kunne ikke se en, så jeg stilte meg i kø, og etter at jeg hadde blitt ignorert av en sur dame en liten stund fikk jeg vite at ATM antagelig betyr noe annet på italiensk enn på engelsk. Det var i alle fall ikke noen minibank der inne, det måtte jeg skjønne, men hun forklarte meg i det minste hvor den var.

Minibanken viste seg å være et klassisk eksempel på italiensk brukervennlighet. Jeg stappet inn kortet mitt, og fikk en rekke valg på italiensk, pluss et valg om å endre språk. Jeg valgte engelsk, og dermed ble litt over halvparten av teksten oversatt til engelsk av noen som ikke egentlig kunne engelsk. Seriøst. Banker har vanligvis mye penger og mange ansatte, så hvor vanskelig kan det egentlig være å få noen til å oversette minibankprogrammvaren skikkelig?

Da jeg kom tilbake til kaféen og indikerte at jeg hadde penger var det plutselig ikke så farlig med å betale lenger, så jeg måtte mase en stund før jeg fikk lov, og så gikk vi videre.

Vi har nå vært inne på tre kaféer i nærheten av jernbanestasjonen i Milano, og de to andre var vesentlig triveligere enn den første. Likevel er ikke inntrykket mitt av Milano spesielt godt. Det slår meg tvert imot som en litt stygg by. Den er ikke gammel nok til å være fin selv om den er shabby, og mesteparten av husene ser ut til å være bygget i en periode da stygge hus var moderne. Dette er riktignok basert på det lille jeg har sett av byen, som er et par kvartaler rundt jernbanestasjonen, pluss det vi så fra toget på vei inn til byen. Jeg tror ikke jeg kommer til å dra tilbake hit.

-Tor Nordam